Ang tilknytning

[Anonym bruker]

http://mobil.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-tre-foreldretypene-kan-skape-utrygge-barn-7349376.html#.U5awpYkazCQ

 

Jeg tenker spesielt på "Utrygg 1". Der står det om at foreldrene gir lite respons på spesielt negative følelser. Jeg skjønner det opplagte, man lar ikke barna ligge i senga og gråte,ref skrikekurer, men hva tenker dere er andre eksempler? Hvordan responderer dere når barna er sinte, irriterte, sure? Sier dere noe spesielt eller gjør noe spesielt?

Min datter er 1 år, og jeg prøver å finne gode måter å møte henne på når hun blir sint eller blir lei seg. Da jeg var liten var det ikke lov til å være sint eller trist, jeg måtte gå på rommet hvis jeg gråt. Og jeg husker fortsatt den enorme maktesløsheten jeg følte, at jeg ikke nådde fram til noen.

Jeg syns det er skremmende at så mange har en mindre heldig tilknytning, og ja, jeg tror vi vil se at dette henger sammen med psykisk sykdom i voksen alder.

 

Anonymous poster hash: 78290...691

[Anonym bruker]

Dytter litt.

 

Anonymous poster hash: 78290...691

[Anonym bruker]

Varierer her. Er gutten (5 år) trist eller lei seg, støtter vi han og gir han oppmerksomhet. Når det er "jeg er sur fordi jeg ikke fikk min vilje" gråt sier jeg at jeg forstår at han er sur og lei seg, men slik er livet. Og roer han seg ikke ned får han beskjed om å roe seg ned på rommet, ikke fordi det er ikke lov å gråte men fordi det bråker og plager andre. På samme måte som jeg møter han med respekt, skal han lære å respektere våre grenser som voksne og lære å uttrykke sinne/frustrasjon på en sivilisert måte. Og barn må lære at de er en del av familien og verden, ikke dens midpunkt.

 

Det er ille lenge siden vi begynte å be han gå på rommet. Før brukte vi tid på å sette ord på hans følelser og helpe han med å finne måter å uttrykke de. Han klarer seg stort sett fint med det nå, veldig sjeldent han går å vranglås og velger trass fremfor dialog.

 

 

 

Anonymous poster hash: aa283...360

[Anonym bruker]

Helt enig! Jeg synes også dette er ett interessant tema og er gald for att det settes litt fokus på det i media. Nå sitter jeg ikke med fasitsvaret, men jeg forsøker å trøste gutten min når det er noe. Jeg bærer han og forteller at jeg ser at han er sint/ lei seg, men at det går over og mamma skal forsøke å hjelpe, Nå er han bare ti måneder da, så jeg vet ikke hvor mye han forstår av det jeg sier:) Han roer seg alltid fort da, men vi har alltid tatt han opp dersom det har vært noe.

Jeg tror det er viktig å møte de med forståelse og akseptere følelsene deres. Det er viktig att det kjenner at det er lov å for eksempel være trist, sint, lei seg og redd, men at det ikke er greit å slå eller være slem. De må jo også få lov til å kjenne på følelsene sine for å bli kjent med de.

 

Trist å lese om hva du opplevde som liten! Bra at du har innsett at det som ble gjort mot deg ikke nødvendigvis er den beste metoden. Det er fint at du prøver å møte følelsene til jenta di, og det merker hun sikkert:) Hun merker at du prøver å hjelpe henne, og det er det viktigste tror jeg. Ingen foreldre gjør alt riktig, men vi prøver så god vi kan

 

Anonymous poster hash: e8fc9...a34

[Anonym bruker]

Hi her! Takk for fine svar, dere skriver slik jeg tenker. Så da prøver jeg det

 

Anonymous poster hash: 78290...691

[Anonym bruker]

http://mobil.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-tre-foreldretypene-kan-skape-utrygge-barn-7349376.html#.U5awpYkazCQ

 

Jeg tenker spesielt på "Utrygg 1". Der står det om at foreldrene gir lite respons på spesielt negative følelser. Jeg skjønner det opplagte, man lar ikke barna ligge i senga og gråte,ref skrikekurer, men hva tenker dere er andre eksempler? Hvordan responderer dere når barna er sinte, irriterte, sure? Sier dere noe spesielt eller gjør noe spesielt?

Min datter er 1 år, og jeg prøver å finne gode måter å møte henne på når hun blir sint eller blir lei seg. Da jeg var liten var det ikke lov til å være sint eller trist, jeg måtte gå på rommet hvis jeg gråt. Og jeg husker fortsatt den enorme maktesløsheten jeg følte, at jeg ikke nådde fram til noen.

Jeg syns det er skremmende at så mange har en mindre heldig tilknytning, og ja, jeg tror vi vil se at dette henger sammen med psykisk sykdom i voksen alder.

 

Anonymous poster hash: 78290...691

 

Dagens generasjon foreldre er langt mer bevisste på dette enn tidligere generasjoner, så jeg tror du bommer noe så vanvittig med din spådom .

 

Før 50- tallet var det anbefalt å ikke skjemme barna bort med noe så tåpelig som kos, man skulle absolutt la det gå fire timer mellom hver ammeøkt og heller la barnet "styrke" lungene sine om det var sultent etter to timer... Og mange barn så sjelden foreldrene, men ble satt i løpestreng i hagen eller ble overlatt til å passes av søsken som knapt hadde begynt på skolen, siden det ikke var uvanlig med 4- 7 barn og mor hadde husarbeid å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 5965f...8ae

[Anonym bruker]

 

 

http://mobil.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Disse-tre-foreldretypene-kan-skape-utrygge-barn-7349376.html#.U5awpYkazCQ

 

Jeg tenker spesielt på "Utrygg 1". Der står det om at foreldrene gir lite respons på spesielt negative følelser. Jeg skjønner det opplagte, man lar ikke barna ligge i senga og gråte,ref skrikekurer, men hva tenker dere er andre eksempler? Hvordan responderer dere når barna er sinte, irriterte, sure? Sier dere noe spesielt eller gjør noe spesielt?

Min datter er 1 år, og jeg prøver å finne gode måter å møte henne på når hun blir sint eller blir lei seg. Da jeg var liten var det ikke lov til å være sint eller trist, jeg måtte gå på rommet hvis jeg gråt. Og jeg husker fortsatt den enorme maktesløsheten jeg følte, at jeg ikke nådde fram til noen.

Jeg syns det er skremmende at så mange har en mindre heldig tilknytning, og ja, jeg tror vi vil se at dette henger sammen med psykisk sykdom i voksen alder.

 

Anonymous poster hash: 78290...691

Dagens generasjon foreldre er langt mer bevisste på dette enn tidligere generasjoner, så jeg tror du bommer noe så vanvittig med din spådom .

 

Før 50- tallet var det anbefalt å ikke skjemme barna bort med noe så tåpelig som kos, man skulle absolutt la det gå fire timer mellom hver ammeøkt og heller la barnet "styrke" lungene sine om det var sultent etter to timer... Og mange barn så sjelden foreldrene, men ble satt i løpestreng i hagen eller ble overlatt til å passes av søsken som knapt hadde begynt på skolen, siden det ikke var uvanlig med 4- 7 barn og mor hadde husarbeid å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 5965f...8ae

Jeg mener ikke nødvendigvis at vi kommer til å se MER av dette, jeg mener at det etterhvert kommer til å bli klarere at det er en sammenheng mellom dårlig tilknytning og psykisk sykdom i voksen alder. Dette er jo ganske følsomme greier, ingen ønsker vel ha gjort barna sine vondt, og det må føles ganske sterkt for besteforeldre/foreldregenerasjonen vår å få vite at måten de behandlet barna på, kan ha sammenheng med at vedkommende i dag har det vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 78290...691