Gutt snart 5 ønsker at vi (foreldre) skal dø

[Anonym bruker]

Vanlig? I det siste har han flere ganger sagt at han skulle ønske vi var dø så han kunne gjøre akkurat hva han vil. Blir så lei meg :-(. Han snakker også om planer for hvem han skal bo med "når dere ligger under jorda". Akkurat det er jo litt morsomt, iom at han planlegger å flytte til bestemor. Men.. Hva sier dere? Flere som har opplevd dette? Selv har jeg minner fra jeg var liten om at jeg lå å gråt i sengen fordi jeg var så livanes redd for at mine foreldre skulle dø!

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Anonym bruker]

Øh, nei. Det er ikke vanlig. 

Anonymous poster hash: 987b3...ec6

[Anonym bruker]

Vanlig? I det siste har han flere ganger sagt at han skulle ønske vi var dø så han kunne gjøre akkurat hva han vil. Blir så lei meg :-(. Han snakker også om planer for hvem han skal bo med "når dere ligger under jorda". Akkurat det er jo litt morsomt, iom at han planlegger å flytte til bestemor. Men.. Hva sier dere? Flere som har opplevd dette? Selv har jeg minner fra jeg var liten om at jeg lå å gråt i sengen fordi jeg var så livanes redd for at mine foreldre skulle dø!

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

Det er nok ikke uvanlig at barn lirer av seg sånt i sinne, men de er gjerne litt eldre før de begynner sånn. Min 12 åring kan selge fra seg sånt i ukontrollerte raseriutbrudd, men angrer seg etterpå og ber om unnskyldning. Samme med 7-åringen, men der er det mer sjeldent. Der og da sier jeg ikke noe til dem, bare trekker på skuldrene og lar dem rase fra seg. Å snakke om at slikt er stygt å si er noe jeg heller gjør i andre situasjoner når alle er rolige og i normalt godt humør. Barna mine vet at man ikke skal si sånt, men for å være helt ærlig blir jeg ikke det minste såret eller lei meg. Det gjør jeg heller ikke når eldstemann roper at han hater meg og at jeg ødelegger livet hans. Skal man bli lei seg for slike ting, kommer man aldri til å overleve tenårene De mener det jo ikke, ikke egentlig. Så får vi heller gjøre jobben med å fortelle dem hva som er ok å si og ikke, men ikke akkurat mens det står på.

 

Anonymous poster hash: 83a1c...39d

[Fandens Oldemor]

Høres ut som om han kanskje ikke skjønner konsptet "død" fullt ut? At det er noe han tenker på og lurer på? Er veldig vanlig i den alderen.

[Anonym bruker]

Høres ikke helt bra ut.

Har fått høre av 7 åringen at jeg ødela livet hans når jeg nektet han noe "alle andre" fikk lov til, men noe sånt som dette var da voldsomt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6b65a...35b

[Anonym bruker]

Min 4 åring kan si ting som at hun hater og at hun vil at noen skal dø. Hu skjønner verken begrepet å hate eller å dø. Hun tror at det å dø betyr å flytte til en annen plass og at å hate er det samme som at noen er dum.

Hun har sagt det i trass og angrer seg etterpå.

 

Har du spurt om han vet hva det betyr å dø?

 

 

Anonymous poster hash: b96e0...c82

[Anonym bruker]

Han er ikke spesielt sint når han sier det heller, men det kommer jo ofte en stund etter konflikter - som vi desverre har mye av.. Han er ekstremt sta og "vet best" fortiden. Skulle virkelig tro at han var i tenårene ja! Sukk..

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Anonym bruker]

Dersom min gutt på 7 år blir skikkelig sint, kan han si at han selv vil dø. Dette har antakelig med å gjøre at han vil straffe meg når han føler seg urettferdig behandlet, og dette begynte etter at en av vennene hans dessverre døde i fjor. Han trekker det tilbake med en gang han har roet seg ned, men det er likevel ekkelt å høre på. Vi har jo snakket mye om døden både her hjemme og på skolen det siste året, så vil tro det er derfor han tar det fram av og til.

 

Anonymous poster hash: 6c332...c9c

[Anonym bruker]

Har ikke spurt han direkte om han vet hva det betyr. Har egentlig ikke lyst til å gå inn på det før spørsmålet dukker opp av seg selv? Det er jo ikke noe hyggelig tema... Man slutter og puste, og forsvinner for alltid. Hvordan forklare det på en god måte? Han har litt greie på det da han har flere besteforeldre som er døde/ dødd mens han har vært til. Da har jeg alltid forklart på en rolig måte at de er ikke med oss her på jorden lenger, men passer på oss fra himlen (ja, jeg tror på det).

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Anonym bruker]

Har ikke spurt han direkte om han vet hva det betyr. Har egentlig ikke lyst til å gå inn på det før spørsmålet dukker opp av seg selv? Det er jo ikke noe hyggelig tema... Man slutter og puste, og forsvinner for alltid. Hvordan forklare det på en god måte? Han har litt greie på det da han har flere besteforeldre som er døde/ dødd mens han har vært til. Da har jeg alltid forklart på en rolig måte at de er ikke med oss her på jorden lenger, men passer på oss fra himlen (ja, jeg tror på det).

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

Hvis han er 5 år og flere besteforeldre har dødd, da har du vel hatt flere anledninger til å fortelle om døden? Det er ikke unormalt at barn lurer på dette, det behøver ikke være noe voldsom fortelling og utgreiing, men de har rett på et enkelt og riktig svar. Kan godt forstille meg at han ikke helt forstår det enda og at det er derfor han sier sånt? Prøv å spørre han om hva han tror skjer når noen dør? At de aldri kommer tilbake igjen, etc. Og fortell ham samtidig at slike ting er ikke noe man sier til folk, hverken dere som foreldre eller andre. Kanskje han bare trenger en riktig god samtale omkring det, slik at han kan lettere forstå det?

 

Anonymous poster hash: 25214...ce3

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det absolutt ikke er Unormalt at barn sier slike ting - han ser at det provoserer eller skaper en sterk reaksjon hos deg og bruker det som et "virkemiddel" når han er opprørt. Barn kan i sin maktesløshet si de verste ting! Helt klart mindre bekymringsverdig enn når tenåringer sier slike ting, tenker jeg.. Jeg ville forsøkt å gi ham minst mulig respons på slike utsagn en periode - og du må ikke ta det personlig/bokstavelig - han er 5 år og har ikke forståelse av hva han sier.. Jeg skjønner dog mammahjertet ditt veldig godt;)

 

Anonymous poster hash: 2fbde...506

[Anonym bruker]

Oi, trodde ikke det var normalt at så små barn sier de vil noen skal dø? Har aldri hørt mine på 5 si noe i den duren i det hele tatt. Men tror som de andre her sier at de ikke forstår hva død vil si. Vi bor nær en hovedvei og jeg sier ofte at de må passe seg for om bilene kjører på de så må de på sykehuset og da kan de dø (brutalt kanskje, men sant). Da tenker de nok ikke lenger enn at de må på sykehuset, forstår ikke hva dø vil si. 

Anonymous poster hash: a7fa2...65e

[Anonym bruker]

IKKE normalt. Dette høres for meg ikke bare usunt ut, men tenker også at det faktisk kan være skummelt og nesten farlig. Hvordan og hvem blir denne gutten når han blir stor ..?

 

Anonymous poster hash: 679e5...cd0

[Anonym bruker]

:-( jeg syns han ser ut til å mangle empati, ja. Det gjelder i andre situasjoner også. Mannen min er så imot å involvere utenforstående instanser, mens jeg gjerne skulle snakket med noen. Noen her med kompetanse? Fra BUP f.eks?

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Anonym bruker]

Han er vel en smart gutt. Han skjønner han får en reaksjon og ser hvordan dere reagerer. Han er nok bare litt tidlig ute. Min 3 åring som er tidlig utviklet sier bl.a at han skal flytte fra oss osv om vi kjefter på han. Da skal han flytte i skogen. Tenker det handelr om det samme som din sønn gjør, bare litt andre ord

Anonymous poster hash: 7d6c5...5ac

[Anonym bruker]

Ja, han er veldig intelligent, tenker dype og kompliserte tanker og gjør gode resonnementer. Har lært seg matte selv fordi han er nysgjerrig, kan både pluss og minus opp til 20 ca. Kan også skrive hvis jeg sier bokstaven høyt (dvs kan alle bokstaver og vet hvordan de skrives). Men det er derfor jeg forventer litt mer i forhold til det med å ønske noen død også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Gjest Antarctica]

Ja, han er veldig intelligent, tenker dype og kompliserte tanker og gjør gode resonnementer. Har lært seg matte selv fordi han er nysgjerrig, kan både pluss og minus opp til 20 ca. Kan også skrive hvis jeg sier bokstaven høyt (dvs kan alle bokstaver og vet hvordan de skrives). Men det er derfor jeg forventer litt mer i forhold til det med å ønske noen død også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

Hvorfor forventer du at hans emosjonelle modenhet skal følge hans matematiske utvikling??

 

Her er det nok noen andre som mangler litt empati!

Det er en LITEN unge vi snakker om! Mener du virkelig han har de fulle begrepene på plass, omkring døden og evigheten?

 

Jeg syns du i stedet fpr å bli såra og tenke på dine egne følelser skal forfølge hans tankebaner en gang. Sett deg inn i hans verden. Ikke vent at han skal sette seg inn i din.

 

Snakk f eks om alle fordelene med å være aleine, uten noen som sjefer og bestemmer. Les boka "Lasse alene i verden". Prat om hva mamma vanligvis gjør, og pappa, og hvilke av disse tingene som er kjedelige og dumme for barnet, og hvilke ting som er fine og bra. Hva vil barnet savne med deg og pappa i jorda? Og hva vil være bedre?

Snakk om det å være aleine, og hvor lenge av gangen det er morsomt. Blir det kjedelig på et tidspunkt? Når begynner man å savne andre, og hvorfor? Hvor lenge har han prøvd å være aleine i sitt liv? Prøv å fabulere fritt om frihet kontra fellesskap.

[Anonym bruker]

Vet du hva, HI? Ofte er det vi voksne som setter grenser for hva som er greit og akseptabelt å snakke med barn om. Vi setter grenser ut ifra hva VI synes er komfortabelt å snakke om, men glemmer at barn ennå ikke har forstått at det i det hele tatt finnes slike grenser. Det de derimot forstår er at vi voksne synes noe er ubehagelig, og at visse temaer får frem en reaksjon i oss. Ofte kan denne reaksjonen føre til at de blir mer nysgjerrige, at de bruker temaet, eller at de rett og slett blir mer utrygge og ønsker mer svar. Å tie et tema ihjel betyr ikke at barna slutter å tenke på det.

 

Jeg var slik selv med mitt barn. Jeg har et intelligent barn som tenker og grubler mye, og som ofte var opptatt av voldsomme og morbide temaer. Det var ofte snakk om død, brann, slossing og annen vold. Jeg var (og er) bekymret for dette, og snakket med en dame i samme situasjon som ga meg et råd. Istedet for å avfeie det, og si "slik snakker vi ikke om", eller "andre barn kan bli redde når du snakker om slikt", spurte jeg heller: "Hva tror du skjer dersom lastebilen kjører over deg?" "Jeg dør", svarte barnet da. "Hva tror du skjer når man dør da?" "Da slutter man å puste, og så kan man aldri se vennene sine mer." Det som skjedde da jeg stilte spørsmål, var at barnets nysgjerrighet ble mettet, og behovet for å snakke om slike ting ble redusert. I tillegg fikk vi igang mange fine og dype samtaler, og jeg merker selv at slike temaer ikke lenger er så ukomfortable. 

 

Kanskje dette er løsningen for dere også? Spør barnet, snakk med det. Og er du urolig, kan det kanskje være betryggende å kontakte helsestasjonen, fastlegen eller BUP. 

Anonymous poster hash: 08285...207

[Anonym bruker]

 

Vet du hva, HI? Ofte er det vi voksne som setter grenser for hva som er greit og akseptabelt å snakke med barn om. Vi setter grenser ut ifra hva VI synes er komfortabelt å snakke om, men glemmer at barn ennå ikke har forstått at det i det hele tatt finnes slike grenser. Det de derimot forstår er at vi voksne synes noe er ubehagelig, og at visse temaer får frem en reaksjon i oss. Ofte kan denne reaksjonen føre til at de blir mer nysgjerrige, at de bruker temaet, eller at de rett og slett blir mer utrygge og ønsker mer svar. Å tie et tema ihjel betyr ikke at barna slutter å tenke på det.

 

Jeg var slik selv med mitt barn. Jeg har et intelligent barn som tenker og grubler mye, og som ofte var opptatt av voldsomme og morbide temaer. Det var ofte snakk om død, brann, slossing og annen vold. Jeg var (og er) bekymret for dette, og snakket med en dame i samme situasjon som ga meg et råd. Istedet for å avfeie det, og si "slik snakker vi ikke om", eller "andre barn kan bli redde når du snakker om slikt", spurte jeg heller: "Hva tror du skjer dersom lastebilen kjører over deg?" "Jeg dør", svarte barnet da. "Hva tror du skjer når man dør da?" "Da slutter man å puste, og så kan man aldri se vennene sine mer." Det som skjedde da jeg stilte spørsmål, var at barnets nysgjerrighet ble mettet, og behovet for å snakke om slike ting ble redusert. I tillegg fikk vi igang mange fine og dype samtaler, og jeg merker selv at slike temaer ikke lenger er så ukomfortable. 

 

Kanskje dette er løsningen for dere også? Spør barnet, snakk med det. Og er du urolig, kan det kanskje være betryggende å kontakte helsestasjonen, fastlegen eller BUP. 

 

Anonymous poster hash: 08285...207

 

 

Altså, jeg stilte barnet spørsmål når barnet selv tok temaet opp. Det med lastebilen var en gjenganger.

 

Anonymous poster hash: 08285...207

[Anonym bruker]

Takk for svar til alle sammen og særlig dere to siste. Det var mange gode råd der som jeg vil ta med meg. Pashla, du skriver mye klokt, men slår som vanlig på stortromma og viser lite empati selv i forhold til meg, HI, som har en oppriktig bekymring. Kunne du ikke droppet den første delen? Jeg FORVENTER så klart ikke at han skal være like langt fremme emosjonelt, og ser også tydelig at han ikke er det, verken der eller på det sosiale. Jeg sa at det var lett å forvente. Man prøver å være bevisst på det barnet man har foran seg til en hver tid, men det må vel få være lov å føle seg usikker og maktesløs også? Jeg skal bruke alt dere har skrevet til meg. Tusen takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

[Gjest Antarctica]

Takk for svar til alle sammen og særlig dere to siste. Det var mange gode råd der som jeg vil ta med meg. Pashla, du skriver mye klokt, men slår som vanlig på stortromma og viser lite empati selv i forhold til meg, HI, som har en oppriktig bekymring. Kunne du ikke droppet den første delen? Jeg FORVENTER så klart ikke at han skal være like langt fremme emosjonelt, og ser også tydelig at han ikke er det, verken der eller på det sosiale. Jeg sa at det var lett å forvente. Man prøver å være bevisst på det barnet man har foran seg til en hver tid, men det må vel få være lov å føle seg usikker og maktesløs også? Jeg skal bruke alt dere har skrevet til meg. Tusen takk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: eed7d...079

Jeg mener ikke å krenke deg. Det beklager jeg, hvis det kom fram sånn.

Jeg syns bare synd på den lille gutten, for han er jo åpenbart på ulike stadier intellektuelt og emosjonelt. Men det er jo helt normalt, og det vil modnes i rykk og napp underveis hos ham som hos andre.

 

Ikke vær så redd for å snakke om døden. Den blir mindre nifs når man får lov å gruble og spørre litt. Jeg tror dere har noen fine samtaler foran dere