Kjærlighet til barna

[Anonym bruker]

Jeg har to barn. En jente på 1 år og en gutt på 4, 5 år.

 

Før man får barn hører man alle dissr klisjéene og tenker sitt om det. Men gud bedre så feil man kunne ta. Alle klisjéene stemmer og etter mitt syn ikke sterke nok. Jeg er så glad i de barna at hjertet mitt svulmer til dobbel størrelse hver gang jeg tenker på dem eller ser dem. Synes de er så uendelig vakre, nydelige, søte og fantastiske at jeg klarer ikke slutte smile når jeg er sammen med dem. Må klemme, susse og si hvor fantastiske de er til dem flere ganger daglig. De er bare best. Og mine. Vi har laget noe så perfekt. Jeg er så stolte av dem!

 

Har alle det slik?

 

Er så lei meg for alle som vil og ikke får oppleve dette. Men samtidig veødig glad de ikke aner hva det er de går glipp av. For det kan man virkelig ikle vite uten å erfare det selv. Så utrolig sterkt hadde jeg ikke trodd det var.

 

Er evig takknemlig for mine barn og for at jeg fikk gleden og æren av å bli akkurat deres mor.

 

Anonymous poster hash: 3278c...459

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg! De får frem følelser jeg ikke visste fantes Vi er så uendelig heldig

 

Anonymous poster hash: 3a78a...aac

[skinnfilla]

Jepp, jeg har det sånn

De er bare så.. Åh , bare så utrolig fine!

Nydelige ,små ,lubne armer, som smyger seg rundt halsen min og graver ansiktet sitt nedi håret mitt.

 

Skolejenta mi som kom hjem og var så glad for at jeg var ute på tunet og vinket ,da hele klassen gikk forbi,

Det hadde hun ønsket seg så, helt siden hun fikk vite de skulle gå forbi her <3

[Gjest Turid87]

Har det akkurat likt! Hun gjør livet perfekt og jeg er så forelsket at det bobler i kroppen :-)

[Anonym bruker]

Har det akkurat helt likt.

Helt hodestups forelsket i jenta mi

 

Anonymous poster hash: b8e6b...960

[Nyttårs barn]

Det er så viselig innrettet at vi ikke helt vet hvor glad vi blir i barna før vi faktisk har fått dem.

[Anonym bruker]

Hadde en sterk fødselsdepresjon da lille ble født, følte ingenting for babyen og trodde det skulle være sånn hele tiden.

Heldigvis varte det kun et år, nå derimot! Barnet er livet mitt og jeg er dødsforelsket, livet mitt har en mening!

Har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg ikke følte noe for barnet da hn ble født

 

Anonymous poster hash: ae451...1f9

[Anonym bruker]

Jeg hat tenkt på dette mange ganger. Det finnes ett ord som beskriver denne kjærligheten, nemlig ubetinget. Visste ikke hva det var før jeg fikk barn.

 

Anonymous poster hash: c2cc3...eda

[Anonym bruker]

Når 7 åringen ser på meg og bryter ut med høy stemme 'mamma, jeg ELSKER deg' opptil flere ganger om dagen, ja - da er det noe vakkert som kjennes.

 

Og når 12 åringen helt av seg selv kommer og gir meg en lang klem og sier det samme (selv om han modererer seg noe..) er ingenting bedre!

 

De er så vakre i mine øyne disse to, at jeg kunne holdt dem fast for alltid!

 

 

Anonymous poster hash: 4a462...d4f

[Anonym bruker]

Har det på akkurat samme måten:) og kjærligheten vokser seg sterkere og sterkere for hver dag. Elsker mine 2 skatter og gleder meg til å se dem vokse opp<3 så lenge de har det bra er det ingenting annet som betyr noe.

 

Anonymous poster hash: 8e7fe...7bf

[Anonym bruker]

Sikkert godt ment av deg, men denne tråden burde ikke ufrivillige barnløse lese. Dessuten devalueres følelsene deres angående kjærlighet mellom foreldre/barn, mao at de ikke forstår. Kanskje de forstår mer enn du tror? Og nei, jeg er ikke barnløs: jeg er mor til tre og kjærligheten til dem har jeg hatt i meg siden før de ble født.

 

Anonymous poster hash: 36983...439

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg har det så intenst som deg, i hvert fall ikke ut i fra det du beskriver. Jeg må ikke smile hele tiden sammen med dem, jeg kan faktisk bli skikkelig sint og forbanna på dem innimellom. Noen ganger ønsker jeg dem langt vekk, og jeg savner dem så godt om aldri dersom vi en sjelden gang har barnefri i 1-2 dager. Jeg klarer helt fint å se at barna mine både har gode sider og mindre gode sider, og jeg kan også godt forstå at ikke alle vil synes de er like fantastiske som jeg synes (det ser ut for at en del foreldre tror alle rundt seg tror at alle andre også synes barna deres er fantastiske, selv om de er noen små "drittunger").

 

Når alt dette negative er sagt, så er barna det viktigste og beste jeg har. Jeg kan ofte (men ikke hver eneste gang) kjenne at hjertet holder på å briste av kjærlighet når jeg ser på dem eller jeg hører på dem. Jeg kjemper for dem med nebb og klør og kunne ha gjort hva som helst for dem. For meg er de helt klart de vakreste og beste barna i verden, og jeg er veldig glad for at akkurat jeg fikk disse barna. Jeg er kronisk bekymret for dem, liker ikke å slippe dem løs alene etter hvert som de vokser til, men gjør det likevel.

Anonymous poster hash: c8413...a76

[Anonym bruker]

Enig med anonym over her.

 

Anonymous poster hash: b7618...e52

[Anonym bruker]

Husker enda et øyeblikk for åtte år siden, da jeg lå og ble sydd etter en knalltøff og komplisert fødsel. Jeg lå og studerte min førstefødte på avstand mens barnepleierne stelte og veide ham. Den nydelige gutten min. Følelsene som veltet inn over meg, jeg kjente meg som en bjørnebinne som voktet over ungen sin. Og tenkte at "kjære lille venn, lille bylt på 3,5 kilo. Du vet det ikke, men mamma'n din er allerede beredt til å ofre livet sitt for deg". Jeg har aldri opplevd slik kjærlighet før, som den jeg har til barna mine. Og jovisst er ikke alle dager rosenrøde, jeg blir både irritert og sint på dem, det samme blir jo de på meg. Men kjærligheten er ubeskrivelig, og jeg er utrolig takknemlig for å ha fått oppleve den.

 

Anonymous poster hash: 612dc...db5