Selvskading .. har du drevet med det?

[Anonym bruker]

.. og har du kommet ut av det? Hva var grunnen til at nettopp DU skadet deg selv? Driver du fortsatt med det?

 

Selvskading kan utarte seg på mange måter, hva var din metode for å dempe det vonde indre?

Anonymous poster hash: 068da...b0c

[Anonym bruker]

Nei. Har gått til psykolog for å bearbeide, selvskading har fristet til tider, men heldigvis har fornuften seiret.

 

Anonymous poster hash: d3fec...f62

[Anonym bruker]

Kjenner mange som har drevet med det, var gjerne tidligere mobbeoffer som gjorde det. De sluttet gjerne når de ble voksne og gjerne med god støtte fra venner og familie. 

Anonymous poster hash: 1521d...0d5

[Anonym bruker]

Jeg har drevet med selvskading i flere år, fra 14 års alderen og tror siste gang var da jeg var 19. Var veldig periodevis med meg og handlet om å få slutt på indre uro, ofte var det eneste som gjorde at jeg klarte å sove. Heldigvis har jeg ikke mange arr, men noen er det og de er plassert på rumpa, gjorde det der for å skjule mest mulig. Har noen skikkelig stygge på lårene som sikkert burde vært sydd. Ikke så kjekt å vise frem på stranden!

 

Anonymous poster hash: 4cf9b...ad7

[Anonym bruker]

Jeg har drevet med selvskading, ja. Holdt på i fem år, før jeg nå har vært uten i seks fuckings måneder! Yay! Har fortsatt trang til å gjøre det, men har etter hvert lært meg hvordan jeg skal unngå det. Har ødelagt store deler av kroppen min med brannsår og kutt, og etter et uheldig møte med legevakten (ville ikke gi meg bedøvelse når jeg måtte sy), ville jeg ikke oppsøke legevakten i frykt for hva som ventet meg. Har derfor noen svære arr, som ser helt jævlig ut. Arrene på lårene mine buler ut til og med når jeg har jeans på meg. 
Jeg satser på at jeg ikke får flere arr av den sorten, men det ble jo en avhengighet, og jeg vet ikke om den lysten noen gang forsvinner. 

Husker ikke hvorfor jeg begynte med det, for jeg hadde helt ærlig ikke hørt eller sett noe om det før jeg plutselig satt der selv. Hadde det jævlig, og var alvorlig psykisk syk. All smerten var et eneste stort kaos, og jeg ville bli kvitt den på en måte. Fikk etter hvert stemmer som befalte meg til å skade meg også. Jeg trodde det hjalp, men ser jo nå i ettertid at det bare gjorde vondt verre... 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

[Anonym bruker]

Det som forundrer meg stort, er når jenter med armer og ben fulle av arr går MYE mer lettkledd enn folk flest. Møtte en her om dagen. Hele kroppen min var tildekket, da temperaturen tilsa det, dvs strømper, skjørt, skjorte og jakke. Hun gikk i shorts som stoppet rett nedenfor rumpa, og singlet. Virker som mange har behov for å vise frem arrene, som om det i seg selv er en del av selvskadingen. Eller at de tenker "ikke F om jeg skal skjule meg!", også overkompenserer de ved å gå med unaturlig avslørende klær. Teit.

 

Anonymous poster hash: 83ae3...330

[Anonym bruker]

Drev mye med det før. Fra alder 14-20.

Vel, da forloveden min truet med å gå ifra meg om jeg kutta meg igjen, så funket det meget bra..
Men har blitt fristet et par ganger pga. tunge tider, men har ikke gjort det på 5. mnd nå

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

[Anonym bruker]

 

Jeg har drevet med selvskading, ja. Holdt på i fem år, før jeg nå har vært uten i seks fuckings måneder! Yay! Har fortsatt trang til å gjøre det, men har etter hvert lært meg hvordan jeg skal unngå det. Har ødelagt store deler av kroppen min med brannsår og kutt, og etter et uheldig møte med legevakten (ville ikke gi meg bedøvelse når jeg måtte sy), ville jeg ikke oppsøke legevakten i frykt for hva som ventet meg. Har derfor noen svære arr, som ser helt jævlig ut. Arrene på lårene mine buler ut til og med når jeg har jeans på meg. 

Jeg satser på at jeg ikke får flere arr av den sorten, men det ble jo en avhengighet, og jeg vet ikke om den lysten noen gang forsvinner. 

 

Husker ikke hvorfor jeg begynte med det, for jeg hadde helt ærlig ikke hørt eller sett noe om det før jeg plutselig satt der selv. Hadde det jævlig, og var alvorlig psykisk syk. All smerten var et eneste stort kaos, og jeg ville bli kvitt den på en måte. Fikk etter hvert stemmer som befalte meg til å skade meg også. Jeg trodde det hjalp, men ser jo nå i ettertid at det bare gjorde vondt verre... 

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

 

:/ :/

Men veldig bra gjort av deg å ha holdt deg så lenge uten å gjøre det igjen!! Du er sterk!

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

[Anonym bruker]

 

Drev mye med det før. Fra alder 14-20.

 

Vel, da forloveden min truet med å gå ifra meg om jeg kutta meg igjen, så funket det meget bra..

Men har blitt fristet et par ganger pga. tunge tider, men har ikke gjort det på 5. mnd nå

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

 

Og ja, btw, grunnen var pga. jeg ble mye mobbet av "vennene" i klassen. Alle jentene utstøtte meg pga. jeg var litt guttete, og med bakgrunn av familien min med fysisk mishandling fra faren min sin side og psykisk fra søsteren min.

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

[Anonym bruker]

Det som forundrer meg stort, er når jenter med armer og ben fulle av arr går MYE mer lettkledd enn folk flest. Møtte en her om dagen. Hele kroppen min var tildekket, da temperaturen tilsa det, dvs strømper, skjørt, skjorte og jakke. Hun gikk i shorts som stoppet rett nedenfor rumpa, og singlet. Virker som mange har behov for å vise frem arrene, som om det i seg selv er en del av selvskadingen. Eller at de tenker "ikke F om jeg skal skjule meg!", også overkompenserer de ved å gå med unaturlig avslørende klær. Teit.

 

Anonymous poster hash: 83ae3...330

Det forundrer egentlig meg også. Jeg har vært innlagt mange ganger på forskjellige psykiatriske avdelinger. Der er egentlig reglene at man ikke skal vise mer arr enn "nødvendig": Er det veeldig varmt, kan man gå i korte ermer, eller om man f.eks lager mat eller skal trene. Korte shortser er fyfy. 

Det jeg har lagt merke til at de som virkelig har skadet seg, føler en enorm skam over det, og går fult påkledd uansett om det er 30 grader både inne og ute. De som er ny i det hele, og ikke har kroppen dekket av arr, DE går oftest leddkledd. 

 

Selv går jeg i kort shorts og kortermet innimellom, men stort sett bare hjemme eller om jeg skal være med noen jeg kjenner godt. Har gått med kort shorts i byen én gang, og aldri mer!! Først og fremst følte jeg at alle så på meg, og tenkte sitt, men siden enkelte glodde så intenst og til og med kom bort å spurte hva som hadde skjed(!!), vil jeg overhode ikke gjøre det igjen. 

 

Jeg tenker av og til at ikke f om jeg skal skjule meg hele livet, men det snur som regel veldig fort. Er ikke komfortabel med det, og synes faktisk det er ganske trist at unge jenter viser dem frem. Det forsterker gjerne andres tanker om at man skader seg for oppmerksomheten? 

 

Jeg gjør likevel noen unntak. Klarer å gå i bikini på stranden osv, men da er jeg mye uti vannet, eller ligger på magen på stranden. 

 

#5

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har drevet med selvskading, ja. Holdt på i fem år, før jeg nå har vært uten i seks fuckings måneder! Yay! Har fortsatt trang til å gjøre det, men har etter hvert lært meg hvordan jeg skal unngå det. Har ødelagt store deler av kroppen min med brannsår og kutt, og etter et uheldig møte med legevakten (ville ikke gi meg bedøvelse når jeg måtte sy), ville jeg ikke oppsøke legevakten i frykt for hva som ventet meg. Har derfor noen svære arr, som ser helt jævlig ut. Arrene på lårene mine buler ut til og med når jeg har jeans på meg. 

Jeg satser på at jeg ikke får flere arr av den sorten, men det ble jo en avhengighet, og jeg vet ikke om den lysten noen gang forsvinner. 

 

Husker ikke hvorfor jeg begynte med det, for jeg hadde helt ærlig ikke hørt eller sett noe om det før jeg plutselig satt der selv. Hadde det jævlig, og var alvorlig psykisk syk. All smerten var et eneste stort kaos, og jeg ville bli kvitt den på en måte. Fikk etter hvert stemmer som befalte meg til å skade meg også. Jeg trodde det hjalp, men ser jo nå i ettertid at det bare gjorde vondt verre... 

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

 

:/ :/

Men veldig bra gjort av deg å ha holdt deg så lenge uten å gjøre det igjen!! Du er sterk!

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

 

Takk! Det er tøft, men jeg har fantastiske mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg. Er faktisk stolt over meg selv!  

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har drevet med selvskading, ja. Holdt på i fem år, før jeg nå har vært uten i seks fuckings måneder! Yay! Har fortsatt trang til å gjøre det, men har etter hvert lært meg hvordan jeg skal unngå det. Har ødelagt store deler av kroppen min med brannsår og kutt, og etter et uheldig møte med legevakten (ville ikke gi meg bedøvelse når jeg måtte sy), ville jeg ikke oppsøke legevakten i frykt for hva som ventet meg. Har derfor noen svære arr, som ser helt jævlig ut. Arrene på lårene mine buler ut til og med når jeg har jeans på meg. 

Jeg satser på at jeg ikke får flere arr av den sorten, men det ble jo en avhengighet, og jeg vet ikke om den lysten noen gang forsvinner. 

 

Husker ikke hvorfor jeg begynte med det, for jeg hadde helt ærlig ikke hørt eller sett noe om det før jeg plutselig satt der selv. Hadde det jævlig, og var alvorlig psykisk syk. All smerten var et eneste stort kaos, og jeg ville bli kvitt den på en måte. Fikk etter hvert stemmer som befalte meg til å skade meg også. Jeg trodde det hjalp, men ser jo nå i ettertid at det bare gjorde vondt verre... 

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

 

:/ :/

Men veldig bra gjort av deg å ha holdt deg så lenge uten å gjøre det igjen!! Du er sterk!

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

 

Takk! Det er tøft, men jeg har fantastiske mennesker rundt meg som hjelper og støtter meg. Er faktisk stolt over meg selv!

 

Anonymous poster hash: de5d1...6b0

 

Det har du med all grunn og!   Håper virkelig det fortsetter slikt for deg, at du fortsetter å ha det bra og at trangen ikke tar overhånd

 

Anonymous poster hash: 979b8...0e9

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det i mange år, etter år med sterk angst og depresjon. Kom meg til slutt ut av det for noen år siden og går nå fint med singletter. Skjulte meg med lange gensere i flere år, men nå gjør jeg ikke det lenger. Og det er grunnet at jeg er stolt av at jeg kom meg ut av det og har ikke lenger et behov for å skjule meg. Andre må gjerne synes det er rart, men det får så være. Jeg orker ikke skjule meg resten av livet.

 

Anonymous poster hash: 2d566...0cd