Dette begynner å bli veldig sårt.... :( overreagerer jeg?

[Anonym bruker]

Jeg tok siste eksamen og ble ferdig med bachelorgraden min for en uke siden ca. Foreldrene mine har mast hull i hodet på meg om utdannelse før jeg begynte.... uansett - jeg ringer til mamma og forteller at jeg igjen fikk toppkarakter og at jeg nå er FERDIG! Inviterer på en "bachelor-middag" en dag samtidig. Hun sier selvsagt gratulerer og sånn, men vet ikke når hun kan spise middag for hun har fått litt langfri i pinsa og vil da dra på hytta. Helt ok, det skjønner jeg.

 

Prater med henne igjen noen dager senere, og hun spør da om hun kan komme en tur dagen etter så kan hun hente hyttenøkkel samtidig. Det synes jeg er veldig koselig - lenge siden hun har vært her. 

 

Dagen etter ringer jeg ut på dagen, men da sier hun at hun ikke orker. Hun blir hjemme. Jeg blir jo egentlig litt lei meg for jeg hadde gledet meg. Hun sier at hun kan bare hente nøkklen på lørdag eller noe. Jeg svarer at jeg er litt opptatt på lørdag, men får til svar at hun skal jo bare hente nøkkel. Jeg svarer at ok... jeg trodde hun ville ta en kaffe også, men da missforstod jeg sikkert.... hun blir da litt sur, hun skal bare hente nøkkel. Jeg spør igjen om middag en dag, og hun reagerer som om hun aldri har hørt om dette før, og jeg får inntrykk av at hun ikke er interessert egentlig... 

 

I dag har jeg fått vite av en annen at hun ikke er borte, men er hjemme og passer bonus barnebarn..... 

 

Skal også sies at hun i høst tok en skikkelig prat med meg om at hun synes jeg aldri var hos henne lengre (jeg var der kanskje en gang annenhver uke) og at dette var noe hun syntes var veldig trist. Jeg har blitt mye bedre og er der oftere, men HUN er hos meg kanskje 4 ganger i året, og da må jeg nesten mase.... 

 

Det begynner å bli litt sårt for meg at hun aldri kommer på besøk for å bare ta en kaffe og at det virker som hun egentlig ikke bryr seg om at jeg er ferdig med skolen, og ikke vil komme på middag heller..... hun som maste så mye om dette skolegreiene også... 

 

Jeg VET at det er hennes liv og at jeg ikke kan bestemme hva hun skal gjøre så jeg trenger ikke kommentarer om det, men hvordan ville dere reagert? Overreagerer jeg når jeg blir trist og skuffet?

Anonymous poster hash: eab69...02e

[QueeenBeee]

Skjønner godt at du blir såret. Dette er en STOR prestasjon og hun kunne i det minste tatt seg bryet med en kaffe kopp.

 

Da jeg tok fagbrev, noe som for meg er/var stort, men som er mye mindre enn bachelorgrad, hadde vi familie middag med dekket bord, god mat, vin og gaver.

 

Syns faktisk du skal ta deg en prat med henne og minn henne på den praten hun tok med deg og hva du føler om måten hun har gjort dette må nå. Kan være hun rett og slett ikke har tenkt over hvordan hun gjør ting.

 

Masse gratulerer med bachelorgraden din. Tøfft og godt gjort

[PRobert]

Gratulerer:)

 

Synes det er veldig rart at moren din lyver til deg, hva er poenget med det?

[Clara Oswin Oswald]

Gratulerer med overstått eksamen og Bachelorgraden din..

 

Snakk med mor di og forklar. Er det vanskelig og prate face to face så kan du sende en lang melding/mail eller et brev.

[Anonym bruker]

Gratulerer:)

 

Synes det er veldig rart at moren din lyver til deg, hva er poenget med det?

Takk

 

Vet ikke om hun LYVER, hun har sikkert ombestemt seg ang hytta - og det er jo helt greit. Men skulle kanskje ønske at hun da hadde ringt å sagt hun ville komme en tur siden hun vet at jeg kunne tenke meg det.... da blir det sårt at hun i stedet passer ste-barnebarn... og ikke sier fra engang.... 

 

Anonymous poster hash: eab69...02e

[Gjest Sekretøsa]

Skjønner deg utrolig godt!
Skuffelsene er store her og ved mine "prestasjoner". Fikk min første jobb som 15åring, og mamma sa "Åja, så bra". Jeg ordnet den helt selv (selvsagt) og kombinerte videregående med jobb 3-4 dager i uka. Broren min derimot, jobba ikke før han var 22, da fikk han en jobb som mamma ordna, og gudbeeeeeedre så fantastisk flink han var som hadde fått seg jobb!! Gnåler om det enda! (og nå har han blitt sagt opp)....

 

Det er sårt når de nærmeste ikke vil ta del i gledene, det er veldig tungt! Jeg synes så absolutt at hun burde invitert DEG på middag, ikke omvendt!

 

Hvis du kan, så konfronter henne med det. Si at du blir såret, og at du ønsker litt kreds for det du faktisk har oppnådd!

GRATULERER så utrolig mye med bachelor, du har all grunn til å være stolt!!

 

[Havhesten]

Gratulerer med eksamen! 

 

Du må forsøke distansere deg emosjonelt fra henne, men jeg vet det ikke er lett! 

 

Jeg ville sagt rett ut at jeg er skuffet på en så manglende respons på en invitasjon. Dette er en stor ting for deg, og du inviterer henne faktisk til middag! Da vil du ha et skikkelig svar og ikke tullball!

 

Krev at hun oppfører seg ordentlig. Men, i ditt hjerte må du være veldig glad for at du har tatt en bachelor for din egen skyld, ikke hennes. Det er ditt liv du skal leve, se på deg selv som voksen og prøv distansere deg fra din mor som ikke virker helt god.

 

Lykke til og god feiring! 

[Anonym bruker]

Først og fremst. Gratulerer  

Også synes jeg det er fint at hun stiller opp for familien når de trenger barnevakt. 

Kan det tenkes at hun synes det er vanskelig å si til deg at hun prioriterte å sitte barnevakt? 

Mye kan løses hvis du setter deg ned og snakker med henne, bare snakker ut litt.

Anonymous poster hash: 167cc...357

[Anonym bruker]

Skal vel ta en prat med henne.... bare gruer meg så, og litt usikker på om det har noen hensikt for jeg VET at hun kommer til å snu det slik at de er min skyld på en eller annen måte og at hun kommer til å bli sur og snurt... og legge ting over på meg slik at jeg går derfra med dårlig samvittighet.... sånn er det alltid (og har alltid vært) hvis jeg tar opp noe som handler om henne og som ikke er 100% positivt.... 

 

Hvis jeg ikke kommer ofte nok på besøk er jeg utrolig kjip og hun blir "såret". Hvis jeg sier at hun kanskje kunne kommet oftere til meg er jeg kjip, og hun blir "såret". Hvis jeg sier at det er en tendens til at alt er min feil alltid, er jeg kjip og hun blir såret.... 

 

Skal til og med sies at hun ble sur og kjeftet på meg når jeg som 16 åring sa at jeg ikke ville høre på all dritten og hele prosessen når hun ville skilles fra pappa... hun sa mye mindre pent om han osv.... når jeg ba henne slutte og fortelle meg alt om det ble hun sur på meg og fikk det til at jeg var kjip og at hun ble utrolig såret. Så fikk jeg dårlig samvittighet igjen og følte meg som verdens verste....

 

The story goes on... and on....

 

HI

Anonymous poster hash: eab69...02e

[Anonym bruker]

Skjønner deg utrolig godt!

Skuffelsene er store her og ved mine "prestasjoner". Fikk min første jobb som 15åring, og mamma sa "Åja, så bra". Jeg ordnet den helt selv (selvsagt) og kombinerte videregående med jobb 3-4 dager i uka. Broren min derimot, jobba ikke før han var 22, da fikk han en jobb som mamma ordna, og gudbeeeeeedre så fantastisk flink han var som hadde fått seg jobb!! Gnåler om det enda! (og nå har han blitt sagt opp)....

 

Det er sårt når de nærmeste ikke vil ta del i gledene, det er veldig tungt! Jeg synes så absolutt at hun burde invitert DEG på middag, ikke omvendt!

 

Hvis du kan, så konfronter henne med det. Si at du blir såret, og at du ønsker litt kreds for det du faktisk har oppnådd!

 

GRATULERER så utrolig mye med bachelor, du har all grunn til å være stolt!!

 

 

Som å høre min egen historie! Bare at her er det en søster som er "fantastisk"..... HI

 

Anonymous poster hash: eab69...02e

[Anonym bruker]

Hun ble også forresten sur når jeg for en mnd tid siden ba henne ikke fortelle til ALLE at vi sliter med å få barn... fordi det er sårt for meg. Sa det på en pen måte, og sa fra fordi min onkel og tante plutselig visste det og mamma er den eneste jeg hadde sagt det til.... Når jeg ba henne om å ikke fortelle det ble hun sur, og sa bla at hun syntes jeg var altfor "privat" og sær og at hun mente det var noe folk hadde rett til å vite..... 

 

HI

Anonymous poster hash: eab69...02e

[Anonym bruker]

Hadde kuttet kontakten med den dama der jeg

 

Anonymous poster hash: 11207...b04

[Anonym bruker]

Man treffer jo på slike mennesker innimellom, som man tenker "lurer på hvordan det er å ha henne til mor".. folk man gang etter gang prøver å forstå reaksjonene til, som får en selv til å få elendig samvittighet for at man har prøvd å si noe om egne følelser. Jeg har hatt slik sjef, som manipulerer følelser på samme måten, og lykken for meg er jo at så snart jeg sluttet i jobben var jeg kvitt henne. Det er ikke bare å kutte kontakten med sin egen mor, og man har jo alltid et ønske om å ha et godt forhold hvor man kan snakke om "alt" uten å være redd for den andres reaksjon.

 

Jeg har en slik bestemor, som da er på denne måten med min mor. Jeg "slipper unna" som barnebarn, men jeg ser jo hvordan hennes oppførsel påvirker min mor og det er ikke noe bra når min bestemor er i en positiv fase bli min mor i godt humør, for da slipper hun kritikk på hvor mye hun veier, klesstil, etc. Min mamma er et fantastisk menneske som stiller opp for alle hele tiden, og vi har et helt supert forhold. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om min mor hadde behandlet meg slik som din mor behandler deg, men jeg hadde blitt veldig lei meg og brukt unødvendig mye energi på å få henne til å forstå ting hun mest sannsynlig ikke kommer til å forstå.

 

Forstår også godt du gruer deg til en evt prat om dette, høres ut som det ikke er lett å vite hvordan hun vil reagere! Men for din egen del er det kanskje noe som må ut og at det sånn sett kan hjelpe med en prat.

 

Lykke til iallefall! Og gratulerer så masse med bachelor! Jeg hadde forresten heller ingen feiring når jeg fikk bachelor, men litt ekstra oppmerksomhet og et "gratulerer, jenta mi, jeg er stolt av deg" - det fortjener du.

Anonymous poster hash: b2497...31e

[Kronesis]

Jeg har to råd til deg:

 

1) Feir utdannelsen din skikkelig. På den måten du vil med mennesker som gir deg påfyll. Venner eller partner.

Si til de at du er glad og vil feire. Med middag, vin eller hva som helst.

Vær stolt og fornøyd! Det har du all grunn til.

 

2) Vi kan ikke forandre foreldrene våre. Men vi kan forandre hvordan vi forholder oss til dem. Ikke forvent noe av moren din, ikke vær fortrolig. Ha litt mer overfladisk kontakt og bruk tid på mennesker som gir noe igjen!

 

God feiring og god pinse!

[Anonym bruker]

Det er selvfølgelig utrolig skuffende og sårt når man selv gjerne vil feire en stor prestasjon og foreldre (eller andre) ikke helt føler det på samme måte!

 

Mulig det er helt annerledes i min krets, men her er det aldeles ikke vanlig å feire at man er ferdig med en bachelerutdannelse. Misfordtå meg rett - selvfølgelig er det deilig å være ferdig. Man er fornøyd og lykkelig osv. Men jeg hadde nok selv ikke forventet noen feiring av noe slag.

Anonymous poster hash: f2d8b...98b

[Anonym bruker]

Jeg har to råd til deg:

 

1) Feir utdannelsen din skikkelig. På den måten du vil med mennesker som gir deg påfyll. Venner eller partner.

Si til de at du er glad og vil feire. Med middag, vin eller hva som helst.

Vær stolt og fornøyd! Det har du all grunn til.

 

2) Vi kan ikke forandre foreldrene våre. Men vi kan forandre hvordan vi forholder oss til dem. Ikke forvent noe av moren din, ikke vær fortrolig. Ha litt mer overfladisk kontakt og bruk tid på mennesker som gir noe igjen!

 

God feiring og god pinse!

 

Veldig enig i det Kroneis skriver her!

 

HI, jeg kunne beskrevet min mor på omtrent akkurat samme måte, og enda verre. Jeg måtte distansere meg mer og mer til henne, og har nå måttet kutte kontakten (skal sies at min mor har flere psykiske diagnoser også).

 

Da jeg stolt ringte for å fortelle at jeg var ferdig med siste eksamen på min bachelor, da fikk jeg et "så bra, da, tenker det er god. Du, nå skal du høre, jeg kjøpte meg en ny....." ....og så fikk jeg den neste halvtimen (!) en utgreiing om det hun hadde kjøpt seg.

 

Snakk med din mor. Hvis hun ikke vil forstå at forholdet deres må gå begge veier, så distanser deg fra henne. Ikke forvent noe mer av henne enn det hun har gitt deg de siste årene.

 

Gratulerer med bacheloren - glem din mors reaksjon, og finn en måte å feire det på som du ønsker

 

Anonymous poster hash: 7c3e2...90e

[Anonym bruker]

Skjønner godt at det er sårt. Tror jeg knapt fikk gratulasjon fra mine foreldre da jeg tok høyere utdannelse for 2 år siden, som den eneste i familien. Mine svigerforeldre var kjempeglade og jeg fikk både gratulasjon og penger hos dem. Mine foreldre er foresten nesten heller ikke innom her, men ringer og "klager" på at det er så lenge siden vi har vært innom hos dem. Vi er på besøk der ofte.

 

Anonymous poster hash: 9ad44...3ef