hvordan taklet dere å se barnet mindre ved brudd?

[Anonym bruker]

Jeg vet han ikke er den rette.. eller jeg tror det. Vi er så ulike. Han får meg ofte til å gråte.. uten vilje.. han mener det ikke.. men jeg blir såret over ting han sier og gjør. Han blir deppa og stressa av ting jeg gjør. Han sier han elsker meg.. Ønsker flere barn.. men jeg ser vi drar hverandre ned. Hva gjør jeg da?? Vi har det bedre uten hverandre men elsker hverandre... og tanken på å dele omsorg for vår 2 åring..det knuser meg å tenke påå få se henne så lite.. for han kommer til å kreve 50.. selv om det er helt klart meg som har henne mest.. men han får vel deg i for igjennom når hun er blitt to år ? Beklager roteteinnlegg.. føler hode eksploderer.. vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Anonymous poster hash: b7bf5...3b7

[Gjest Syltebærtyttetøy]

50% blir nok ikke anbefalt, eller gjennomført når ungen bare er to og du ikke vil!

 

Jeg sleit første helgen, det var egentlig ganske forferdelig! Men, neste helgen gikk det bedre, innså at jeg måtte ha ting å gjøre. Nå har det gått over ett år, og jeg har nok blitt litt for vant til det, for jeg kunne helt fint hatt mer "fri"

Jeg hadde de ikke på julaften i fjor, og det var litt tungt, men hadde de fra lille julaften til 13 på julaften, så fikk den morgenkosen. I år bytter vi, så jeg skal ha de på kvelden, mens far har de over natten og på formiddagen Mennesker omplassert seg meget godt til omgivelsene, og det tar ikke lang tid før det føles helt normalt!

[Anonym bruker]

50% blir nok ikke anbefalt, eller gjennomført når ungen bare er to og du ikke vil!

 

Jeg sleit første helgen, det var egentlig ganske forferdelig! Men, neste helgen gikk det bedre, innså at jeg måtte ha ting å gjøre. Nå har det gått over ett år, og jeg har nok blitt litt for vant til det, for jeg kunne helt fint hatt mer "fri"

Jeg hadde de ikke på julaften i fjor, og det var litt tungt, men hadde de fra lille julaften til 13 på julaften, så fikk den morgenkosen. I år bytter vi, så jeg skal ha de på kvelden, mens far har de over natten og på formiddagen Mennesker omplassert seg meget godt til omgivelsene, og det tar ikke lang tid før det føles helt normalt!

så godt å høre det fungerer så bra for dere:) hvor gamle var barna dine? Hvordan delte dere omsorgen?

 

Anonymous poster hash: b7bf5...3b7

[Anonym bruker]

Men har det slått deg hvordan barnet føler det oppi det hele, da? Forholdet skal være ganske kaputt før man ødelegger en barndom.

 

Anonymous poster hash: 4c905...07e

[Anonym bruker]

Men har det slått deg hvordan barnet føler det oppi det hele, da? Forholdet skal være ganske kaputt før man ødelegger en barndom.

 

Anonymous poster hash: 4c905...07e

ødelegger man en barndom med å gå fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: b7bf5...3b7

[Gjest Syltebærtyttetøy]

De var nesten tre og syv år, han har de annenhver helg, og en ettermiddag i uken. Så spør vi hverandre om "barnevakt" om vi trenger litt ekstra fri. Målet vårt er å støtte oss på hverandre slik at vi får se barna mest mulig selv, i stedet for å sende barna til besteforeldre og barnevakter Nå er vi kanskje over snittet gode venner til å være ekser, men jeg tror at om begge har lyst til å jobbe hardt for et samarbeid, går det meste.

[Anonym bruker]

Men har det slått deg hvordan barnet føler det oppi det hele, da? Forholdet skal være ganske kaputt før man ødelegger en barndom.

 

Anonymous poster hash: 4c905...07e

Barn er veldig følsomme, og de merker det dersom foreldrene ikke har det bra sammen. Mange barn kan til og med utvikle skyldfølelse for foreldrenes problemer/mangel på kjærlighet, at de tror at de er grunnen til at forholdet til foreldrene er så dårlig. Eller de kan vokse opp til å tro at det er normalt med foreldre som er likegyldige til hverandre og/eller bare krangler. Som mor/far er man også et forbilde for barnet for hvordan man skal ta ansvar for sitt eget liv, og dersom man viser barnet at man går på akkord med seg selv for en annen sin skyld, hva lærer barnet da?

 

Jeg er selvsagt enig i at man ikke bør gi opp forhold lett når det er barn involvert, man bør forsøke mye hardere enn ellers. Men dersom kjærligheten virkelig er borte, eller en av partene ikke blir godt behandlet og den andre ikke endrer seg, ja, da er det bedre for barnet om foreldrene skilles.

 

Jeg er selv skilsmissebarn. Som liten forstod jeg ikke helt hvorfor mamma og pappa skilte lag, jeg var så liten da, men så snart jeg ble gammel nok var jeg veldig glad for at mamma var fornuftig nok til å forlate pappa når hun ikke hadde det godt sammen med ham. Mamma er forbildet mitt, og hun har vist meg at det er viktig å også ta vare på selv.

 

Anonymous poster hash: b8f1c...f14

[Iiiiik]

 

Men har det slått deg hvordan barnet føler det oppi det hele, da? Forholdet skal være ganske kaputt før man ødelegger en barndom.

 

Anonymous poster hash: 4c905...07e

ødelegger man en barndom med å gå fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: b7bf5...3b7

 

Kanskje ikke ødelegger, men det er klart at det påvirker barna og at det å skulle reise frem og tilbake, blir en livsbelastning for de aller fleste.

 

Til HI - jeg husker jeg gråt etter at døra var lukket de første gangene min jente dro på samvær til faren. Jeg hadde mange helger jeg syntes det var helt forferdelig å være uten henne og plaget meg selv med tanker om at faren og den nye dama ga barnet det familielivet jeg var berøvet. Etter hvert lærte jeg meg til å fylle helgene med en passe blanding av sosial kontakt, jobbing og avslapping. Jula er fortsatt ikke helt "riktig" de årene hun er hos faren og det har vært trøblete hver gang faren har forventet at håndballkamper, bursdager osv måtte vike fordi det ikke passet ham.

 

Det er dessuten strevsomt å måtte erkjenne at hjemme hos ham er det han som bestemmer, eller han og kona da. Det er vanskelig de gangene det tas valg jeg er uenig i, men som ikke kan sies å være direkte skadelige. Jeg mistet ikke bare familielivet, men også innvirkningen på en del hverdagsavgjørelser.

Endret 6. juni 2014 av Iiiiik

[Anonym bruker]

 

Men har det slått deg hvordan barnet føler det oppi det hele, da? Forholdet skal være ganske kaputt før man ødelegger en barndom.

 

Anonymous poster hash: 4c905...07e

ødelegger man en barndom med å gå fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: b7bf5...3b7

 

Ja, det kan være svært ødeleggende. Samlivsbrudd er noe av det mest traumatiske et barn kan oppleve. Det er det forsket mye på. 

 

Anonymous poster hash: 39d50...cf7