dørmatter

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å gi et ordentlig svar. Jeg var "dørmatte" i et forhold, og jeg visste det. 

 

Det begynte relativt pent. Vi forlovet oss og flyttet sammen. Han var noen ganger litt amper og vanskelig å snakke med, men ikke verre enn at jeg tålte det. Han var også veldig glad i å sove lenge om morgenen, noe som irriterte meg, men jeg var glad i ham, så det var ike grunn nok til å gjøre det slutt. Jeg regnet vel også med at det var noe han ville tilpasse familielivet da vi flyttet sammen (jeg har et barn fra før). 

 

Vi kjøpte bolig og flyttet sammen. Det ble mye krangling, og jeg syntes han reagerte veldig rart på ting jeg sa og gjorde. Ble fort sint, og gjorde lite eller ingen ting for å gjøre det godt igjen. Jeg ble såret og skjønte ikke hvorfor han oppførte seg slik. men jeg var glad i ham, og ønsket å finne en måte å leve med ham på. Så ballet det på seg. Han var sur og mutt nesten alltid. Sovingen hans ble et problem, på hverdager måtte jeg vekke ham 4-5 ganger før han gadd å stå opp, og i helgene sov han alltid til etter 12. Å stå opp med barnet var det aldri snakk om, men det var jo mitt barn, så jeg syntes ikke jeg kunne kreve det. Han gjorde aldri husarbeid uten at jeg ba om det, og når han gjorde det var det så slurvete at han like gjeren kunne latt det være. Han gadd aldri å pynte seg, gikk alltid rundt i kjempestore t-skjorter og utvaska treningsklær, barberte seg kanskje en gang i uken og lot håret gro til han fikk det i øynene. Likevel, vi var jo en slags familie, og barnet mitt så på ham som en slags farsfigur. Og jeg ville ikke være en person som ga opp, jeg ville kjempe for forholdet.

 

Slik fortsatte det og fortsatte det. Han ble litt surere og litt mindre hensynsfull for hver dag som gikk. Men det gikk langsomt, så jeg fikk aldri en "nå er det nok"-opplevelse, selv om jeg visste at jeg fant meg i for mye. Så ble jeg gravid. Innerst inne hadde jeg håpet at han ville ta litt mer ansvar da, men det skjedde ikke. Da babyen kom, sto han aldri opp med henne frivillig, selv om jeg var våken mellom seks og ti ganger hver natt. Tok nesten aldri bleieskift, og trente fire dager i uka. Mente babyen og husarbeidet var min oppgave, jeg var jo i permisjon. Jeg var så sliten at jeg følte meg full hele tiden, svimmel og kvalm. Gikk ned i vekt, klærne hang og slang. Han brydde seg ikke. Fikk ham med på familievernkontoret, men det hjalp lite. Han jattet med mens vi satt der, og skjelte meg ut så fort vi kom utenfor. 

 

Jeg begynte å grue for at han skulle komme hjem. Begynte ofte å gråte uten noen spesiell grunn. Hadde vondt i magen hele tiden. Turte ikke å si imot ham eller hevde mitt syn på noe, for da ville han bli sint. Hver gang jeg følte at jeg måtte svelge en kamel eller bruke all min tid på hus og barn mens han hadde masse fritid, spurte jeg meg selv: Kan jeg tåle dette for barnas skyld? Lenge var svaret ja. Vi var en familie, tross alt, og jeg kunne tåle mye for at barna mine skulle få oppleve å vokse opp med to foreldre (stefar i den enes tilfelle, men likevel). Så en dag var svaret nei. Plutselig orket jeg ikke et sekund mer. Der og da bestemte jeg meg for å flytte, for jeg skjønte at jeg ikke ville klare å være den mammaen barna mine fortjente dersom jeg fortsatte å bo med ham. Jeg flyttet på dagen. Det er nok noe av det lureste jeg har gjort, og eneansvaret for to barn var ingenting sammenliknet med en mann som nærmest fungerte som et svart hull, som sugde energi og glede ut av meg. 

 

I ettertid skjønner jeg ikke at jeg holdt ut så lenge. Jeg er nå i et vedig godt forhold, der vi er likestilte. Jeg vet at jeg aldri ville kunnet akseptere noen av min eksmanns reaksjoner fra samboeren min nå, men det er fordi det ville ha vært en så voldsom kontrast. Med eksen min skjedde alt så gradvis. Litt verre for hver gang, men aldri voldsomme endringer. 

 

Jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg skulle finne meg i det jeg gjorde. Jeg tror ikke man kan uttale seg om hva man hadde gjort i en slik situasjon før man har fått oppleve det selv. 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

[Virginia.]

 

 

 

 

 

Det er lett å måle folk med sin egen målestokk, vet du. At du og din mann er likestilte, hjelper ikke dem som utsettes for psykisk terror, og når du kaller dem dørmatter er du bare med og plage dem.

ikke sett alt på spissen nå! Jeg mener generelt (ikke bare de som blir mishandlet fysisk/psykisk) men de som lar seg behandle generelt dårlig (som dørmatter) og tar seg av alt hjemme med menn som får lov å oppføre seg som egoistiske barn

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

Dette er hva du skrev i hovedinnlegget:

"Må si jeg får litt bakoversveis av alle de kvinner her inne som tydeligvis lar seg behandle som dørmatter. Menn som er egoistiske, mannsjåvinister, fysisk/psykisk vold, late, uengasjerte ect. Er det virkelig så mange kvinner som fortsatt lever slik?"

 

Det var det jeg svarte på. Jeg setter det ikke mer på spissen enn du selv gjør det. Hvis du ikke mener det, så ikke skriv det.

 

jo du skal altid være så sinnsykt kverulant.. !!! pyhh får bakoversveis av deg merker jeg.. kanskje det er gravidhormoner men men

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

JEG er kverulant fordi jeg svarer på det du FAKTISK spør om sjøl? Erre mulig.

 

Nei du er generelt kverulant, har lagt merke til deg og dine meninger her.. altfra nazi sammenlikning til andre like horrible uttalelser

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

 

Komisk hvordan de som ikke liker å bli sagt i mot mener at alle andre er kverulanter, du har ikke vurdert å ta en titt i et speil når du påstår dette ?

 

Synes Pashla vanligvis er en glimrende og saklig debattant. Hun tyr ikke til personangrep og merkelapper.

Endret 5. juni 2014 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

 

umulig å ikke legge merke til deg...

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

Du stilte et spørsmål.

Du fikk svar som var to the point.

Du likte ikke svaret du fikk.

Du begynte å skrive om meg

Du begynte å sette merkelapper på meg.

Du rettferdiggjør dem ved at jeg er umulig å legge merke til.

 

Er du overhodet interessert i å diskutere kvinner som blir undertrykt, eller er det noe med din egen selvfølelse, ditt perfekte ekteskap og dine øvrige egenskaper du vil flagge med denne tråden?

bland deg utenom debatten om du ikke har noe konstruktivt å komme med

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å gi et ordentlig svar. Jeg var "dørmatte" i et forhold, og jeg visste det.  Det begynte relativt pent. Vi forlovet oss og flyttet sammen. Han var noen ganger litt amper og vanskelig å snakke med, men ikke verre enn at jeg tålte det. Han var også veldig glad i å sove lenge om morgenen, noe som irriterte meg, men jeg var glad i ham, så det var ike grunn nok til å gjøre det slutt. Jeg regnet vel også med at det var noe han ville tilpasse familielivet da vi flyttet sammen (jeg har et barn fra før).  Vi kjøpte bolig og flyttet sammen. Det ble mye krangling, og jeg syntes han reagerte veldig rart på ting jeg sa og gjorde. Ble fort sint, og gjorde lite eller ingen ting for å gjøre det godt igjen. Jeg ble såret og skjønte ikke hvorfor han oppførte seg slik. men jeg var glad i ham, og ønsket å finne en måte å leve med ham på. Så ballet det på seg. Han var sur og mutt nesten alltid. Sovingen hans ble et problem, på hverdager måtte jeg vekke ham 4-5 ganger før han gadd å stå opp, og i helgene sov han alltid til etter 12. Å stå opp med barnet var det aldri snakk om, men det var jo mitt barn, så jeg syntes ikke jeg kunne kreve det. Han gjorde aldri husarbeid uten at jeg ba om det, og når han gjorde det var det så slurvete at han like gjeren kunne latt det være. Han gadd aldri å pynte seg, gikk alltid rundt i kjempestore t-skjorter og utvaska treningsklær, barberte seg kanskje en gang i uken og lot håret gro til han fikk det i øynene. Likevel, vi var jo en slags familie, og barnet mitt så på ham som en slags farsfigur. Og jeg ville ikke være en person som ga opp, jeg ville kjempe for forholdet. Slik fortsatte det og fortsatte det. Han ble litt surere og litt mindre hensynsfull for hver dag som gikk. Men det gikk langsomt, så jeg fikk aldri en "nå er det nok"-opplevelse, selv om jeg visste at jeg fant meg i for mye. Så ble jeg gravid. Innerst inne hadde jeg håpet at han ville ta litt mer ansvar da, men det skjedde ikke. Da babyen kom, sto han aldri opp med henne frivillig, selv om jeg var våken mellom seks og ti ganger hver natt. Tok nesten aldri bleieskift, og trente fire dager i uka. Mente babyen og husarbeidet var min oppgave, jeg var jo i permisjon. Jeg var så sliten at jeg følte meg full hele tiden, svimmel og kvalm. Gikk ned i vekt, klærne hang og slang. Han brydde seg ikke. Fikk ham med på familievernkontoret, men det hjalp lite. Han jattet med mens vi satt der, og skjelte meg ut så fort vi kom utenfor.  Jeg begynte å grue for at han skulle komme hjem. Begynte ofte å gråte uten noen spesiell grunn. Hadde vondt i magen hele tiden. Turte ikke å si imot ham eller hevde mitt syn på noe, for da ville han bli sint. Hver gang jeg følte at jeg måtte svelge en kamel eller bruke all min tid på hus og barn mens han hadde masse fritid, spurte jeg meg selv: Kan jeg tåle dette for barnas skyld? Lenge var svaret ja. Vi var en familie, tross alt, og jeg kunne tåle mye for at barna mine skulle få oppleve å vokse opp med to foreldre (stefar i den enes tilfelle, men likevel). Så en dag var svaret nei. Plutselig orket jeg ikke et sekund mer. Der og da bestemte jeg meg for å flytte, for jeg skjønte at jeg ikke ville klare å være den mammaen barna mine fortjente dersom jeg fortsatte å bo med ham. Jeg flyttet på dagen. Det er nok noe av det lureste jeg har gjort, og eneansvaret for to barn var ingenting sammenliknet med en mann som nærmest fungerte som et svart hull, som sugde energi og glede ut av meg.  I ettertid skjønner jeg ikke at jeg holdt ut så lenge. Jeg er nå i et vedig godt forhold, der vi er likestilte. Jeg vet at jeg aldri ville kunnet akseptere noen av min eksmanns reaksjoner fra samboeren min nå, men det er fordi det ville ha vært en så voldsom kontrast. Med eksen min skjedde alt så gradvis. Litt verre for hver gang, men aldri voldsomme endringer.  Jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg skulle finne meg i det jeg gjorde. Jeg tror ikke man kan uttale seg om hva man hadde gjort i en slik situasjon før man har fått oppleve det selv.  Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

det var slike svar jeg var ute etter, for å bedre forstå. Ikke formaninger om at man ikke kan tillate seg å dømme andre. Jeg dømmer ingen, bare forstår ikke og vil prøve å forstå hva som ligger til grunn for at noen kvinner blir i forhold der de står med ene ansvar for hus, hjem og barn.

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

 

umulig å ikke legge merke til deg...

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

Du stilte et spørsmål.

Du fikk svar som var to the point.

Du likte ikke svaret du fikk.

Du begynte å skrive om meg

Du begynte å sette merkelapper på meg.

Du rettferdiggjør dem ved at jeg er umulig å legge merke til.

 

Er du overhodet interessert i å diskutere kvinner som blir undertrykt, eller er det noe med din egen selvfølelse, ditt perfekte ekteskap og dine øvrige egenskaper du vil flagge med denne tråden?

uff noen føler seg trådt på her... Kanskje starte enda en tråd om feite folk og se trollet komme ut igjen:()

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

[Anonym bruker]

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i?

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i?

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn.

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

[Anonym bruker]

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør.

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

å ja det er fordi jeg trenger hjelp ja.. Hvorfor det? Fordi vi begge har valgt å stifte familie, vi er begge oppegående mennesker som fungerer som et team. Om DU syns det er ok å jobbe 100 prosent OG stelle med alt hjemme i tillegg er du ikke begrepet av en dørmatte. De jeg sikter til er de som klager over mennene deres og føler seg utnyttet/sviktet/såret osv...

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

[Anonym bruker]

 

Jeg skal prøve å gi et ordentlig svar. Jeg var "dørmatte" i et forhold, og jeg visste det. 

 

Det begynte relativt pent. Vi forlovet oss og flyttet sammen. Han var noen ganger litt amper og vanskelig å snakke med, men ikke verre enn at jeg tålte det. Han var også veldig glad i å sove lenge om morgenen, noe som irriterte meg, men jeg var glad i ham, så det var ike grunn nok til å gjøre det slutt. Jeg regnet vel også med at det var noe han ville tilpasse familielivet da vi flyttet sammen (jeg har et barn fra før). 

 

Vi kjøpte bolig og flyttet sammen. Det ble mye krangling, og jeg syntes han reagerte veldig rart på ting jeg sa og gjorde. Ble fort sint, og gjorde lite eller ingen ting for å gjøre det godt igjen. Jeg ble såret og skjønte ikke hvorfor han oppførte seg slik. men jeg var glad i ham, og ønsket å finne en måte å leve med ham på. Så ballet det på seg. Han var sur og mutt nesten alltid. Sovingen hans ble et problem, på hverdager måtte jeg vekke ham 4-5 ganger før han gadd å stå opp, og i helgene sov han alltid til etter 12. Å stå opp med barnet var det aldri snakk om, men det var jo mitt barn, så jeg syntes ikke jeg kunne kreve det. Han gjorde aldri husarbeid uten at jeg ba om det, og når han gjorde det var det så slurvete at han like gjeren kunne latt det være. Han gadd aldri å pynte seg, gikk alltid rundt i kjempestore t-skjorter og utvaska treningsklær, barberte seg kanskje en gang i uken og lot håret gro til han fikk det i øynene. Likevel, vi var jo en slags familie, og barnet mitt så på ham som en slags farsfigur. Og jeg ville ikke være en person som ga opp, jeg ville kjempe for forholdet.

 

Slik fortsatte det og fortsatte det. Han ble litt surere og litt mindre hensynsfull for hver dag som gikk. Men det gikk langsomt, så jeg fikk aldri en "nå er det nok"-opplevelse, selv om jeg visste at jeg fant meg i for mye. Så ble jeg gravid. Innerst inne hadde jeg håpet at han ville ta litt mer ansvar da, men det skjedde ikke. Da babyen kom, sto han aldri opp med henne frivillig, selv om jeg var våken mellom seks og ti ganger hver natt. Tok nesten aldri bleieskift, og trente fire dager i uka. Mente babyen og husarbeidet var min oppgave, jeg var jo i permisjon. Jeg var så sliten at jeg følte meg full hele tiden, svimmel og kvalm. Gikk ned i vekt, klærne hang og slang. Han brydde seg ikke. Fikk ham med på familievernkontoret, men det hjalp lite. Han jattet med mens vi satt der, og skjelte meg ut så fort vi kom utenfor. 

 

Jeg begynte å grue for at han skulle komme hjem. Begynte ofte å gråte uten noen spesiell grunn. Hadde vondt i magen hele tiden. Turte ikke å si imot ham eller hevde mitt syn på noe, for da ville han bli sint. Hver gang jeg følte at jeg måtte svelge en kamel eller bruke all min tid på hus og barn mens han hadde masse fritid, spurte jeg meg selv: Kan jeg tåle dette for barnas skyld? Lenge var svaret ja. Vi var en familie, tross alt, og jeg kunne tåle mye for at barna mine skulle få oppleve å vokse opp med to foreldre (stefar i den enes tilfelle, men likevel). Så en dag var svaret nei. Plutselig orket jeg ikke et sekund mer. Der og da bestemte jeg meg for å flytte, for jeg skjønte at jeg ikke ville klare å være den mammaen barna mine fortjente dersom jeg fortsatte å bo med ham. Jeg flyttet på dagen. Det er nok noe av det lureste jeg har gjort, og eneansvaret for to barn var ingenting sammenliknet med en mann som nærmest fungerte som et svart hull, som sugde energi og glede ut av meg. 

 

I ettertid skjønner jeg ikke at jeg holdt ut så lenge. Jeg er nå i et vedig godt forhold, der vi er likestilte. Jeg vet at jeg aldri ville kunnet akseptere noen av min eksmanns reaksjoner fra samboeren min nå, men det er fordi det ville ha vært en så voldsom kontrast. Med eksen min skjedde alt så gradvis. Litt verre for hver gang, men aldri voldsomme endringer. 

 

Jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg skulle finne meg i det jeg gjorde. Jeg tror ikke man kan uttale seg om hva man hadde gjort i en slik situasjon før man har fått oppleve det selv. 

 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

 

Spot on...

 

Anonymous poster hash: dc4f8...5c2

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skal prøve å gi et ordentlig svar. Jeg var "dørmatte" i et forhold, og jeg visste det. 

 

Det begynte relativt pent. Vi forlovet oss og flyttet sammen. Han var noen ganger litt amper og vanskelig å snakke med, men ikke verre enn at jeg tålte det. Han var også veldig glad i å sove lenge om morgenen, noe som irriterte meg, men jeg var glad i ham, så det var ike grunn nok til å gjøre det slutt. Jeg regnet vel også med at det var noe han ville tilpasse familielivet da vi flyttet sammen (jeg har et barn fra før). 

 

Vi kjøpte bolig og flyttet sammen. Det ble mye krangling, og jeg syntes han reagerte veldig rart på ting jeg sa og gjorde. Ble fort sint, og gjorde lite eller ingen ting for å gjøre det godt igjen. Jeg ble såret og skjønte ikke hvorfor han oppførte seg slik. men jeg var glad i ham, og ønsket å finne en måte å leve med ham på. Så ballet det på seg. Han var sur og mutt nesten alltid. Sovingen hans ble et problem, på hverdager måtte jeg vekke ham 4-5 ganger før han gadd å stå opp, og i helgene sov han alltid til etter 12. Å stå opp med barnet var det aldri snakk om, men det var jo mitt barn, så jeg syntes ikke jeg kunne kreve det. Han gjorde aldri husarbeid uten at jeg ba om det, og når han gjorde det var det så slurvete at han like gjeren kunne latt det være. Han gadd aldri å pynte seg, gikk alltid rundt i kjempestore t-skjorter og utvaska treningsklær, barberte seg kanskje en gang i uken og lot håret gro til han fikk det i øynene. Likevel, vi var jo en slags familie, og barnet mitt så på ham som en slags farsfigur. Og jeg ville ikke være en person som ga opp, jeg ville kjempe for forholdet.

 

Slik fortsatte det og fortsatte det. Han ble litt surere og litt mindre hensynsfull for hver dag som gikk. Men det gikk langsomt, så jeg fikk aldri en "nå er det nok"-opplevelse, selv om jeg visste at jeg fant meg i for mye. Så ble jeg gravid. Innerst inne hadde jeg håpet at han ville ta litt mer ansvar da, men det skjedde ikke. Da babyen kom, sto han aldri opp med henne frivillig, selv om jeg var våken mellom seks og ti ganger hver natt. Tok nesten aldri bleieskift, og trente fire dager i uka. Mente babyen og husarbeidet var min oppgave, jeg var jo i permisjon. Jeg var så sliten at jeg følte meg full hele tiden, svimmel og kvalm. Gikk ned i vekt, klærne hang og slang. Han brydde seg ikke. Fikk ham med på familievernkontoret, men det hjalp lite. Han jattet med mens vi satt der, og skjelte meg ut så fort vi kom utenfor. 

 

Jeg begynte å grue for at han skulle komme hjem. Begynte ofte å gråte uten noen spesiell grunn. Hadde vondt i magen hele tiden. Turte ikke å si imot ham eller hevde mitt syn på noe, for da ville han bli sint. Hver gang jeg følte at jeg måtte svelge en kamel eller bruke all min tid på hus og barn mens han hadde masse fritid, spurte jeg meg selv: Kan jeg tåle dette for barnas skyld? Lenge var svaret ja. Vi var en familie, tross alt, og jeg kunne tåle mye for at barna mine skulle få oppleve å vokse opp med to foreldre (stefar i den enes tilfelle, men likevel). Så en dag var svaret nei. Plutselig orket jeg ikke et sekund mer. Der og da bestemte jeg meg for å flytte, for jeg skjønte at jeg ikke ville klare å være den mammaen barna mine fortjente dersom jeg fortsatte å bo med ham. Jeg flyttet på dagen. Det er nok noe av det lureste jeg har gjort, og eneansvaret for to barn var ingenting sammenliknet med en mann som nærmest fungerte som et svart hull, som sugde energi og glede ut av meg. 

 

I ettertid skjønner jeg ikke at jeg holdt ut så lenge. Jeg er nå i et vedig godt forhold, der vi er likestilte. Jeg vet at jeg aldri ville kunnet akseptere noen av min eksmanns reaksjoner fra samboeren min nå, men det er fordi det ville ha vært en så voldsom kontrast. Med eksen min skjedde alt så gradvis. Litt verre for hver gang, men aldri voldsomme endringer. 

 

Jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg skulle finne meg i det jeg gjorde. Jeg tror ikke man kan uttale seg om hva man hadde gjort i en slik situasjon før man har fått oppleve det selv. 

 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

 

Spot on...

 

Anonymous poster hash: dc4f8...5c2

 

 

Hva mener du?

 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

[Anonym bruker]

 

 

umulig å ikke legge merke til deg...

Anonymous poster hash: d929a...b96

Du stilte et spørsmål.

Du fikk svar som var to the point.

Du likte ikke svaret du fikk.

Du begynte å skrive om meg

Du begynte å sette merkelapper på meg.

Du rettferdiggjør dem ved at jeg er umulig å legge merke til.

 

Er du overhodet interessert i å diskutere kvinner som blir undertrykt, eller er det noe med din egen selvfølelse, ditt perfekte ekteskap og dine øvrige egenskaper du vil flagge med denne tråden?

bland deg utenom debatten om du ikke har noe konstruktivt å komme med

 

Anonymous poster hash: d929a...b96

 

Knis, "bland deg utenom" er jo kostelig

 

Anonymous poster hash: ecad1...e6e

[Elsker livet]

Trodde først vi skulle snakke om dørmatter, jeg kunne i grunnen tenkt meg en ny. 

 

Men når vi snakker om kvinnelige dørmatter syns jeg det er synd at vi skal ta skylden for dette også. Det er foreldregenerasjonen vår om bør ta det meste, mener jeg. De har tydeligvis oppdratt guttene sine dårlig.

[Anonym bruker]

Trodde først vi skulle snakke om dørmatter, jeg kunne i grunnen tenkt meg en ny. 

 

Men når vi snakker om kvinnelige dørmatter syns jeg det er synd at vi skal ta skylden for dette også. Det er foreldregenerasjonen vår om bør ta det meste, mener jeg. De har tydeligvis oppdratt guttene sine dårlig.

 

Et voksent menneske kan ikke legge skylda for at han oppfører seg som et egoistisk svin på foreldrene sine. 

 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

[Fullrulle86]

 

Trodde først vi skulle snakke om dørmatter, jeg kunne i grunnen tenkt meg en ny.  Men når vi snakker om kvinnelige dørmatter syns jeg det er synd at vi skal ta skylden for dette også. Det er foreldregenerasjonen vår om bør ta det meste, mener jeg. De har tydeligvis oppdratt guttene sine dårlig.

 Et voksent menneske kan ikke legge skylda for at han oppfører seg som et egoistisk svin på foreldrene sine.  Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

Nei, men ofte kan du skjønne hvorfor når du treffer foreldrene;)

[Fullrulle86]

 

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

Seriøst? Hva holder mannen din på med når han kommer hjem fra jobb da? Leser avisa og venter på middagen? For det er vel kvinnens arbeid å hjelpe med lekser også? Jeg er ikke spydig nå, faktisk nysgjerrig!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

Seriøst? Hva holder mannen din på med når han kommer hjem fra jobb da? Leser avisa og venter på middagen? For det er vel kvinnens arbeid å hjelpe med lekser også? Jeg er ikke spydig nå, faktisk nysgjerrig!

Snakker med meg, leker med barna, koser med barna, klipper plen, skrur bil, vasker bil, spiller data osv osv osv.

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

[Gjest Lykkeliggift_]

 

 

 

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

Seriøst? Hva holder mannen din på med når han kommer hjem fra jobb da? Leser avisa og venter på middagen? For det er vel kvinnens arbeid å hjelpe med lekser også? Jeg er ikke spydig nå, faktisk nysgjerrig!

Snakker med meg, leker med barna, koser med barna, klipper plen, skrur bil, vasker bil, spiller data osv osv osv.

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

 

 

 

Skravler og spiller data? Hahaha, må være skikkelig bra å være mannfolk i din familie gitt. Jobber 8 timer om dagen og bor på hotell med full pensjon resten av døgnet. Klipper plen og skrur bil? HVER DAG? Da burde dere kanskje se på hva dere planter og hvilken bil dere har. Ingen trenger å gjøre disse tingene hver dag.

[Gjest Lykkeliggift_]

 

 

 

 

 

 

 

Man er da faktisk ikke dørmatte fordi man gjør alt med barn og hus. Man er en god kone og mor og gjør den jobben som er hennes. Jeg mener heller at de som krever at mannen gjør halvparten av husarbeidet, barn osv er late og at de ikke er en god mor, kone eller forbilde. Dette mener jeg også om begge to jobber 100 %Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

seriøst? Hvilket århundre lever du i? Anonymous poster hash: d929a...b96

Ja jeg er seriøs. Lever i år 2014 jeg. Det er fortsatt kvinnens oppgave å ta husarbeidet og barn. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

jeg kunne forstå det om kvinnen var hjemmeværende ja, men ikke om begge jobber 100 prosent Anonymous poster hash: d929a...b96

Nei jeg har jo forstått at du ikke skjønner det. Men det er nå ganske frekt å kalle andre kvinner for dørmatter, kun fordi de klarer jobben sin og oppgavene sine bedre enn det du som må ha hjelp av mannen din gjør. Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

Seriøst? Hva holder mannen din på med når han kommer hjem fra jobb da? Leser avisa og venter på middagen? For det er vel kvinnens arbeid å hjelpe med lekser også? Jeg er ikke spydig nå, faktisk nysgjerrig!

Snakker med meg, leker med barna, koser med barna, klipper plen, skrur bil, vasker bil, spiller data osv osv osv.

 

Anonymous poster hash: 58f3f...3e9

 

 

 

Skravler og spiller data? Hahaha, må være skikkelig bra å være mannfolk i din familie gitt. Jobber 8 timer om dagen og bor på hotell med full pensjon resten av døgnet. Klipper plen og skrur bil? HVER DAG? Da burde dere kanskje se på hva dere planter og hvilken bil dere har. Ingen trenger å gjøre disse tingene hver dag.

 

 

 

Og en annen ting - har du aldri hvile eller egne interesser? Det er bare mannen som får tid til å spille data, skravle og slappe av? I tilfelle, hvorfor?

[Elsker livet]

 

Trodde først vi skulle snakke om dørmatter, jeg kunne i grunnen tenkt meg en ny. 

 

Men når vi snakker om kvinnelige dørmatter syns jeg det er synd at vi skal ta skylden for dette også. Det er foreldregenerasjonen vår om bør ta det meste, mener jeg. De har tydeligvis oppdratt guttene sine dårlig.

 

Et voksent menneske kan ikke legge skylda for at han oppfører seg som et egoistisk svin på foreldrene sine. 

 

Anonymous poster hash: 5d6e8...cdb

 

Det er i alle fall en forklaring for hvorfor mange menn tydeligvis syns det er greit å ta ut søppelet, klippe plenen 20 ganger i året og ellers løpe fra det meste som er litt kjedelig eller slitsomt. De er oppdratt til å ikke ta de tyngste børene, men tilfredsstille sine egne behov først. Voksne folk skal selvsagt ta skylden selv, men legg den ikke på dørmattene først og fremst.