Noen andre her som har venneløse skolebarn?

[Anonym bruker]

Har ei selv på 11 år. D er så sårt..hun har ingen diagnose eller noe. Hun er en helt vanlig unge..tror jeg. Men klarer altså ikke å få seg venner.
skulle gjerne hatt noen å prate med som sliter med lignende.

Anonymous poster hash: 395e8...859

[Anonym bruker]

Sønnen min er litt sånn. Han er tenåring nå og jeg skulle ønske jeg hadde byttet skole da han var yngre. Vi flyttet på slutten av barneskolen og da fikk han seg en venn som han har fremdeles. Men han er preget av sin vrnneløse tid og trekker seg bort fra jevnaldrende. Noen ganger kan bytte av miljø bidra til at man bryter gamle mønstre. Snakk med læreren og sosiallæreren. Evt lege og vurder skolebytte. Klem

 

Anonymous poster hash: ae4d5...2b5

[Anonym bruker]

Takk for at du svarte på tråden faktisk så har jeg vært inne på tanken om at hun skulle få bytte skole, da pappaen hennes bor et annet sted. Men merker at hun er litt sær, for å si d på den måten.. så jeg vet liksom ikke om ting vil bli så mye bedre. Men han gutten din: gikk han alene hele barneskolen da eller?

 

Anonymous poster hash: 395e8...859

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg vil si, annet enn at jeg vil sende deg en klem. Fortsett og stå på for datteren din. Om så er at hun er litt sær, har hun da fortjent en venn likevel!

 

Anonymous poster hash: 533e8...b98

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på 12.Han har hatt veldig lite venner i mange år. Da han gikk i bhg hadde han mange venner, og vi var så glade. Et eller annet skjedde da han begynte på skolen.

Han har hatt et par gutter som han har vært med, men den har blitt mer og mer borte.

Vi har valgt å la han bli med på en aktivitet hvor det er barn fra andre skoler og det har blitt bedre. Han føler han er en del av noe tre ganger i uka. Han har en del av gjengen, og blir tilogmed bedt i bursdag. :-)

Kanskje din jente kan begynne på en aktivitet?

masse lykke til, vet dessverre hvor tøft og vondt da er.

 

Anonymous poster hash: 4af2f...606

[Anonym bruker]

Takk for at du svarte på tråden faktisk så har jeg vært inne på tanken om at hun skulle få bytte skole, da pappaen hennes bor et annet sted. Men merker at hun er litt sær, for å si d på den måten.. så jeg vet liksom ikke om ting vil bli så mye bedre. Men han gutten din: gikk han alene hele barneskolen da eller?

 

Anonymous poster hash: 395e8...859

Jeg hadde ingen venner fra 1 klasse til 4 klasse. Vi flyttet til andre siden av landet og da jeg starter i 5 klasse fikk jeg masse venner! Ingen visste at jeg var upopulær på min gamle skole, så da jeg starter hadde jeg bedre selvtillit og gav av meg selv.

Men det er klart det enda den dag idag preger meg at jeg ikke hadde venner og ble slått ned hver bidige dag på skolen, mitt største mareritt er at datteren min blir venneløs.

Hadde nok vudert å bytte skole, ja.

 

Anonymous poster hash: 11909...af3

[Anonym bruker]

Hvis det hadde vært mitt barn hadde jeg vært veldig sint på læreren og skolen. De har et STORT ansvar med å inkludere alle barne slik at de blir venner og at alle leker sammen på skolen. Å ha noen å leke med på skolen avgjør mye for barnas fremtid

 

jeg ville stått på enda mere for å få venner til mitt barn. snakket med læreren og bedt om hjelp, men også laget noe koselig for klassen hjemme hos meg selv så de kan omgås og bli kjent med hverandre.

Anonymous poster hash: 7a6f0...2ec

[Anonym bruker]

Gjør vondt i hele meg å lese om. Som voksen. Tenk på stakkars barnet hvordan hun føler seg. Du må gjøre noe! Begynne på sport korps et eller annet. Evt flytte til et sted med godt miljø. Gjerne langt unna. Det er verdt det!

 

Anonymous poster hash: a9064...3cf

[Anonym bruker]

Sønnen min er straks syv år. Han har to venner han leker med på skolen, på fritiden er det en gan treffer kanskje ca en gang i uken og en han treffer kanskje ca en gang i måneden. Det er sårt og trist både for han og meg. Han sliter litt med sosiale koder, ikke at han har noen diagnose. Vi jobber nå med de sosiale kodene og det skjærer i hjertet at han er så ivrig på å lære, for det viser hvor innmari stort savnet hans er etter venner :/ Her har vi nå begynt å ta han med på lekeplasser og parker bare for at han skal få leke med noen og øve på sosiale koder.

Anonymous poster hash: d0376...217

[Anonym bruker]

Jeg var litt sånn. Allikevel var jeg ikke ulykkelig. Det var litt mitt eget valg. Trivdes ekstremt godt i mitt eget selskap. Jeg husker broren min maste om at jeg måtte skaffe meg venner, når jeg var rundt 12-13 år. Jeg elsket å dra hjem etter skolen å se på tv og slappe av.

Har aldri vært upopulær eller noe, heller tvert i mot. Nå har jeg masse venner, stort nettverk og er attraktiv i jobbmarkedet. Fortsatt liker jeg mitt eget selskap, men er også sosial. Liker ikke å slippe folk for tett inn på meg. Livet mitt er helt perfekt på alle måter.

 

Kan du ikke spørre jenta de om hun ønsker seg noen venner? Kanskje hun kan begynne på en aktivitet med nye barn? Så kan du evt. ta initiativ til å invitere hjem?

 

Viktig å finne ut hva hun tenker og. Kanskje hun synes det er greit slik det er?

 

Anonymous poster hash: 4070c...948

[Anonym bruker]

Datteren min hadde det slik frem til for et år siden (går i 4.nå). Jeg ba om et møte med kontaktlæreren hennes og fikk en ordentlig tilbakemelding på hvordan hun funket sosialt på skolen. Vi fant noen småting hun kunne jobbe med ifht oppførselen samtidig som jeg meldte henne inn på håndballaget. Hun fikk også mulighet til å ta kontakt med helsesøster når hun ville om det var noe hun ønsket å snakke om.

 

Litt etter litt har ting blitt bedre. Gjennom håndballen har jeg blitt bedre kjent med andre mammaer - og har fortalt ett par av dem om min datters mangel på venninner. Det har virkelig fungert!! I vinter inviterte jeg med to mammaer og deres døtre på hyttetur og hadde en kjempekoselig tur. Læreren hennes sier hun fungerer mye bedre på skolen også og har alltid noen å leke med.

 

Det har krevd mye ekstra innsats både for henne og meg, men har virkelig vært verdt det!!!!

 

Anonymous poster hash: a513c...636

[Anonym bruker]

Hi her:

Hun har prøvd mange ulike aktiviteter..fra fotball, håndball, svømming, dans og alt som er av tilbud her vi bor. Men hun mistrives med d meste, og d viser seg gang på gang at hun har vanskelig for å like ting d er regler på..at d ikke skjer på hennes premisser liksom. Eks elsker hun naturen, skog, sjø, fiske osv..da skulle en tro at speideren var midt i blinken. Hun sluttet der også pga d skjedde ikke på hennes premisser. Der var d kristne samlinger osv, og aktivitetene var allerede bestemt. Da orket ikke hun. Hun liker å være fri å få leke slik hun vil.. hun har enorm fantasi og er svært kreativ og ivrig. Barn som ikke kjenner henne fra før blir gjerne imponert over alt hun kan og d hun liker, men alle blir tydeligvis fort leie av henne da hun blir hakket ivrig og hun blir for mye for dem. Har jobbet så mye med dette i mange år, mtp sosiale spilleregler, dette med å gi og ta osv. Jeg klarer rett og slett ikke å forstå ungen min :/

 

Anonymous poster hash: 395e8...859

[Anonym bruker]

Kanskje en teatergruppe? Der barna får være med å bestemme....

 

Anonymous poster hash: 04d8f...222