Fordeling oppgaver i hverdagen.

[Anonym bruker]

Hvordan fordeler dere logistikk i hverdagen i forhold til mine og dine barn?

 

Vi er en sammensatt familie der jeg har 3 barn, han har 1. Vi har ingen sammen. Hans barn bor annenhver uke hos mor og far. Mine bor fast hos meg, er hos far annenhver helg.

 

Vi har vært sammen i mange år, og fra starten av var det naturlig at vi fulgte opp hver våre barn i hverdagen. (Han hadde da 2 å følge opp, den ene er nå flyttet ut).

 

Da var mine barn i barnehage, og ingen hadde fritidsaktiviteter. Det var hektisk, men overkommelig å ha all logistikk alene. Etterhvert som mine begynte på skole og div. Aktiviteter, har vi fortsatt med å styre med hver våre. Far til mine barn har ikke stilt opp noe ift fritidsaktiviteter og dugnader. Dvs jeg har hatt alt dette, og har aldri villet "snike" meg unna oppgaver, har alltid gjort det jeg kunne for å stille opp.

 

Nå er ungene store, og jeg hadde vel tenkt at ting skulle vært lettere nå. Men jeg er kjempesliten hele tiden. Mine barn er fra 9-13 år og hans er 16. Barna trenger oppfølging på leksene, og det er kjøring til fritidsaktiviteter. Det har hendt at jeg har spurt min samboer om han kan kjøre et barn til ei trening f.eks, og han gjør jo det når jeg spør. Men jeg føler at han da gjør meg en tjeneste, på en måte som om man spør naboen om en tjeneste, for å sette det litt på spissen. Så i praksis er det lettest å bare gjøre alt selv, som jeg har gjort i alle år.

 

Dette ble ganske rotete fremstilt, men det jeg vil frem til er: er det noen som klarer å fordele arbeidoppgavene på kryss av mine og dine. Min samboer har som sagt et hjemmeboende barn/ungdom annenhver uke, og dette er et svært rolig eksemplar ungdom, klarer seg stort sett selv både med lekser og annet.

 

Siden vi alltid har hatt det slik, er ungene også vant med at det skal være sånn. Jeg har alltid sagt til meg selv at det er mine barn, og dermed min jobb......men nå er jeg bare sliten og frustrert.....

 

 

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

[smiia]

Hvordan fordeler dere logistikk i hverdagen i forhold til mine og dine barn?

 

Vi er en sammensatt familie der jeg har 3 barn, han har 1. Vi har ingen sammen. Hans barn bor annenhver uke hos mor og far. Mine bor fast hos meg, er hos far annenhver helg.

 

Vi har vært sammen i mange år, og fra starten av var det naturlig at vi fulgte opp hver våre barn i hverdagen. (Han hadde da 2 å følge opp, den ene er nå flyttet ut).

 

Da var mine barn i barnehage, og ingen hadde fritidsaktiviteter. Det var hektisk, men overkommelig å ha all logistikk alene. Etterhvert som mine begynte på skole og div. Aktiviteter, har vi fortsatt med å styre med hver våre. Far til mine barn har ikke stilt opp noe ift fritidsaktiviteter og dugnader. Dvs jeg har hatt alt dette, og har aldri villet "snike" meg unna oppgaver, har alltid gjort det jeg kunne for å stille opp.

 

Nå er ungene store, og jeg hadde vel tenkt at ting skulle vært lettere nå. Men jeg er kjempesliten hele tiden. Mine barn er fra 9-13 år og hans er 16. Barna trenger oppfølging på leksene, og det er kjøring til fritidsaktiviteter. Det har hendt at jeg har spurt min samboer om han kan kjøre et barn til ei trening f.eks, og han gjør jo det når jeg spør. Men jeg føler at han da gjør meg en tjeneste, på en måte som om man spør naboen om en tjeneste, for å sette det litt på spissen. Så i praksis er det lettest å bare gjøre alt selv, som jeg har gjort i alle år.

 

Dette ble ganske rotete fremstilt, men det jeg vil frem til er: er det noen som klarer å fordele arbeidoppgavene på kryss av mine og dine. Min samboer har som sagt et hjemmeboende barn/ungdom annenhver uke, og dette er et svært rolig eksemplar ungdom, klarer seg stort sett selv både med lekser og annet.

 

Siden vi alltid har hatt det slik, er ungene også vant med at det skal være sånn. Jeg har alltid sagt til meg selv at det er mine barn, og dermed min jobb......men nå er jeg bare sliten og frustrert.....

 

 

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

Jeg skjønner tankene dine om at det er dine barn og dermed din oppgave å ta deg av dem, har en tendens til å tenke sånn selv også. Men du ser jo nå at du har behov for hjelp, og som din partner i livet bør samboeren din hjelpe deg. Han er jo nettopp ikke en venn eller nabo, dere er i et forhold til hverandre der man skal kunne forvente mer enn man gjør av en venn/nabo.

Ideelt sett skulle han kunne se dette selv, men har etterhvert lært at menn ikke nødvendigvis er så flinke til å lese situasjoner eller ta initiativ der de ikke blir direkte spurt.

Mitt råd er derfor å ta en ordentlig prat med mannen, der du legger fram at livssituasjonen og kravene den medfører har økt på, og at du nå trenger at han tar mer del i arbeid og organisering rundt dine barn. Si at du er konstant sliten, og at du har lyst til å ha tid og energi igjen til blant annet å pleie deres forhold.

Dette bør han ønske å bidra i, dersom han ikke ønsker det synes jeg i beste fall har etdårlig syn på sin rolle i en nyfamilie, i verste fall er han veldig egoistisk, lite omtenksom og virker egentlig ikke så klar for å være en del av deres familie (barna dine er jo en del av familien hans nå).

I såfall synes jeg absolutt en tur til fvk hadde vært på sin plass.

[Anonym bruker]

 

Hvordan fordeler dere logistikk i hverdagen i forhold til mine og dine barn?

 

Vi er en sammensatt familie der jeg har 3 barn, han har 1. Vi har ingen sammen. Hans barn bor annenhver uke hos mor og far. Mine bor fast hos meg, er hos far annenhver helg.

 

Vi har vært sammen i mange år, og fra starten av var det naturlig at vi fulgte opp hver våre barn i hverdagen. (Han hadde da 2 å følge opp, den ene er nå flyttet ut).

 

Da var mine barn i barnehage, og ingen hadde fritidsaktiviteter. Det var hektisk, men overkommelig å ha all logistikk alene. Etterhvert som mine begynte på skole og div. Aktiviteter, har vi fortsatt med å styre med hver våre. Far til mine barn har ikke stilt opp noe ift fritidsaktiviteter og dugnader. Dvs jeg har hatt alt dette, og har aldri villet "snike" meg unna oppgaver, har alltid gjort det jeg kunne for å stille opp.

 

Nå er ungene store, og jeg hadde vel tenkt at ting skulle vært lettere nå. Men jeg er kjempesliten hele tiden. Mine barn er fra 9-13 år og hans er 16. Barna trenger oppfølging på leksene, og det er kjøring til fritidsaktiviteter. Det har hendt at jeg har spurt min samboer om han kan kjøre et barn til ei trening f.eks, og han gjør jo det når jeg spør. Men jeg føler at han da gjør meg en tjeneste, på en måte som om man spør naboen om en tjeneste, for å sette det litt på spissen. Så i praksis er det lettest å bare gjøre alt selv, som jeg har gjort i alle år.

 

Dette ble ganske rotete fremstilt, men det jeg vil frem til er: er det noen som klarer å fordele arbeidoppgavene på kryss av mine og dine. Min samboer har som sagt et hjemmeboende barn/ungdom annenhver uke, og dette er et svært rolig eksemplar ungdom, klarer seg stort sett selv både med lekser og annet.

 

Siden vi alltid har hatt det slik, er ungene også vant med at det skal være sånn. Jeg har alltid sagt til meg selv at det er mine barn, og dermed min jobb......men nå er jeg bare sliten og frustrert.....

 

 

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

 

Anonymous poster hash: afe79...cae

Jeg skjønner tankene dine om at det er dine barn og dermed din oppgave å ta deg av dem, har en tendens til å tenke sånn selv også. Men du ser jo nå at du har behov for hjelp, og som din partner i livet bør samboeren din hjelpe deg. Han er jo nettopp ikke en venn eller nabo, dere er i et forhold til hverandre der man skal kunne forvente mer enn man gjør av en venn/nabo.

Ideelt sett skulle han kunne se dette selv, men har etterhvert lært at menn ikke nødvendigvis er så flinke til å lese situasjoner eller ta initiativ der de ikke blir direkte spurt.

Mitt råd er derfor å ta en ordentlig prat med mannen, der du legger fram at livssituasjonen og kravene den medfører har økt på, og at du nå trenger at han tar mer del i arbeid og organisering rundt dine barn. Si at du er konstant sliten, og at du har lyst til å ha tid og energi igjen til blant annet å pleie deres forhold.

Dette bør han ønske å bidra i, dersom han ikke ønsker det synes jeg i beste fall har etdårlig syn på sin rolle i en nyfamilie, i verste fall er han veldig egoistisk, lite omtenksom og virker egentlig ikke så klar for å være en del av deres familie (barna dine er jo en del av familien hans nå).

I såfall synes jeg absolutt en tur til fvk hadde vært på sin plass.

 

Hei,

 

jeg er forsåvidt enig I det "smiia" skriver her. Men jeg tenker også at barna dine har en far. Kan ikke han stille opp mer og hjelpe til?

 

Anonymous poster hash: 7936e...ec0