Dere som ikke er sammen med faren til deres barn

[Anonym bruker]

Hva var det som skar seg mellom dere? Når?

 

Har hørt at veldig mange par splitter opp i løpet av barnets første leveår. Hva var grunnen til at dere gikk fra hverandre?

Gode tips for å unngå at det skal skje?

 

Anonymous poster hash: da671...ad0

[Anonym bruker]

Her ble faren psykisk syk, og den dagen mitt eldste barn på 3 år kom og sa at faren skulle ta livet sitt fikk ikke han lov å komme hjem til oss igjen. Minste var da ett halvt år. Jeg tålte mye og prøvde å støtte han, men når ungen kom med dette smalt døra fort igjen, og ikke en eneste støttende tanke fra min side siden. Fra den dagen var det kun å gjøre det best mulig for barna.

 

Anonymous poster hash: 94c35...ca4

[mamma'n til 2 :)]

Prat sammen masse på forhånd. Få forståelse av at baby krever mye en god stund,og at søvnmangel,hormoner og en ny tilværelse vil påvirke dere begge. Vær enig om at det første året er unntakstilstand og vær der for hverandre. Legg vekk tidkrevende ting,og prøv å få mest mulig hvile begge to i starten. Del på oppgavene med baby rettferdig. Kommunikasjon hele veien er viktig. Han må prøve å forstå at du blir påvirket av hormoner og at nærheten du har med baby kanskje gjør at du trekker deg litt unna han. Du må forstå at hormoner er vanskelig for menn å forstå,for de opplever det ikke likt som oss,og derfor må du også forstå at han syns det kan være vanskelig hvis du plutselig gråter eller fyker i taket.

Kommunikasjon,respekt,forståelse-gjensidig! Vit at det varer bare en liten del av livet.

Hadde jeg og barnefar fulgt "mine" råd, hadde vi fungert bedre. Desverre viste ingen av oss forståelse for den andre,og det ble krangling ut av alt...

 

Prat om forventninger,redsler,bekymringer. Da får dere forståelse for hverandre og det kan bli mye lettere enn det var for oss :-)

[Anonym bruker]

Etter 2 mnd med å true meg til abort og var skikkelig stygg med meg så fant jeg ut at han var utro. Da var jeg 14 uker på vei og ville ikke være sammen med en slik mann.

 

Anonymous poster hash: a7858...cb7

[Anonym bruker]

Du høres jo ut som en sympatisk person du som stenger døra for en suicidal person... Som itillegg er barnas far! Det beste for barna ville vel vært om du hjalp denne mannen slik at han kunne legges inn og få hjelp?!?!? Det er jo barnas far!

 

Anonymous poster hash: eace1...bec

[Fandens Oldemor]

Du høres jo ut som en sympatisk person du som stenger døra for en suicidal person... Som itillegg er barnas far! Det beste for barna ville vel vært om du hjalp denne mannen slik at han kunne legges inn og få hjelp?!?!? Det er jo barnas far!

 

Anonymous poster hash: eace1...bec

Hun sier jo at hun tålte mye, og prøvde å støtte ham. Det er ikke alltid sånn at det beste for barna er å prøve og prøve og prøve på å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp.

[Anonym bruker]

Du høres jo ut som en sympatisk person du som stenger døra for en suicidal person... Som itillegg er barnas far! Det beste for barna ville vel vært om du hjalp denne mannen slik at han kunne legges inn og få hjelp?!?!? Det er jo barnas far!

 

Anonymous poster hash: eace1...bec

Jeg hadde også en far gjennom opp eksten som belastet meg med at han skulle ta livet sitt. Som barn flest trodde jeg det var pga meg. Gutten er heldigvis tre år og skjønner ikke dette helt enda. Men det er psykisk mishandling å si til et barn. Trenger man hjelp med sånne tanker tar man kontakt med en voksen. Bra at du beskyttet barna dun mot han!

 

Anonymous poster hash: 79b59...1ba

[Anonym bruker]

2 ganger gravid i kortvarige forhold. Så vel ingen grunn å fortsette forholdene. Jeg er en selvstendig dame.

 

Anonymous poster hash: 1d5d6...e39

[Papegøyeblomst]

Aldri vært sammen med barnefaren i utgangspunktet...

[Anonym bruker]

Du høres jo ut som en sympatisk person du som stenger døra for en suicidal person... Som itillegg er barnas far! Det beste for barna ville vel vært om du hjalp denne mannen slik at han kunne legges inn og få hjelp?!?!? Det er jo barnas far!

 

Anonymous poster hash: eace1...bec

Når hun har prøvd og det ikke hjelper er det bedre og redde seg selv og barna istedfor at denne mannen skal få ødelegge dem også.

 

Anonymous poster hash: 640aa...f98

[Anonym bruker]

Etter femten år som hotellvert for min mann var jeg ferdig og lei. Femten år med å prøve å få det bedre, femten år med å forsøke å snakke sammen om at livet også består av masse praktisk samarbeid om de små tingene i hus og heim, det var nok. Det var ingen praktisk overgang å bli alene med ungene og ansvaret, det var jeg uansett.

Anonymous poster hash: 14267...ead

[Anonym bruker]

Vi ble sammen når vi var veldig unge, jeg var 16 og han 21. Kjøpte oss hus når jeg akkurat hadde passert 18. Ble gravid som 19åring og alt kom veldig brått på. Jeg holdt ut til ungen var 1 1/2, da orka jeg ikke mer. Hadde nok ikke orket om vi ikke hadde barn heller, så det var ikke det som var feilen. Men jeg ble brått voksen når vi fikk barn, han ble det ikke.
I tillegg til å være kontrollerende, nærmest psykopat, så var ikke det noe særlig ålreit å stå i. Jeg orket ikke mer, og flyttet. Nå snart 9 år etter er han fortsatt en jævla dust.

Anonymous poster hash: d9433...f58

[Anonym bruker]

Du høres jo ut som en sympatisk person du som stenger døra for en suicidal person... Som itillegg er barnas far! Det beste for barna ville vel vært om du hjalp denne mannen slik at han kunne legges inn og få hjelp?!?!? Det er jo barnas far!

 

Anonymous poster hash: eace1...bec

 

Vet du hva, enhver er sin egen lykkes smed. Men her på DiB må kvinnen ofre hele livet sitt for mannen. Hvis en dame klager på DiB og sier at mannen ikke orker å høre på problemene hennes og holder på å gå fra henne fordi hun er psykisk syk så får hun beskjed om å ta seg sammen, og at det er vanskelig å leve sammen med psykisk syk person slik at de forstår mannen. Men når mannen truer BARNA at han tar livet av seg, skal kvinnen og barna lide for å hjelpe stakkars mannen. Mannen kan da for helvete legge seg inn på psykiatrisk og komme hjem til kone og barn når han er frisk igjen! Kona er ingen psykiater eller lege og skal heller ikke oppføre seg som en.

 

Anonymous poster hash: a282d...b45

[Anonym bruker]

Her er vi fortsatt sammen, men mannen fikk lettere fødselsdepresjon, forelsket seg i en annen mens jeg gikk gravid og var utro (de hadde kjærlighetsforhold). Jeg tilga men blir nok for evig ødelagt av opplevelsen.

Anonymous poster hash: a282d...b45

[Anonym bruker]

Her oppløste jeg forholdet nettopp fordi barnefar ikke greide å tilpasse seg familielivet. Han trodde ungene skulle komme, jeg skulle gjøre alt og han skulle få slappe av og gjøre hva han ville uansett..

 

Så nå er vi straks offisielt skilt, og jeg har det bedre enn noensinne! Selvsagt skulle man ønske man kunne ha forutsett dette, men han er en bedre far for ungene når han ser de mindre og har "overskudd"...

 

Anonymous poster hash: 65049...918