Gravid som 19

[Cassii]

Hei.

Sitter her med et ganske stort dilemma. Har akkuratt funnet ut at jeg er gravid, ikke planlagt), vet ennå ikke hvor langt jeg er på vei. Er 19 år, har kjæreste (19) og begge har jobb med god økonomi. Vi bor fortsatt hver for oss (med foreldrene våre), tar oss 45 minutter med bil å komme oss til hverandre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og jeg har jo ikke all verdens tid til å bestemme meg heller. Forholdet til meg og kjæresten er kjempe bra, vi krangler aldri og har kjent hverandre i 8-9 år. Han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, men innerst inne ønsker han abort grunnet han ikke er helt klar for dette enda. Det er ikke jeg heller tror jeg, men samtidig så er det så mange andre tanker også. Det er så mye om og men og jeg har alltid hatt en mening om at abort er galt. Helt til jeg stod i situasjonen selv..

 

Det jeg lurer på er om noen kan fortelle sin historie om du har opplevd noe lignende? Hva endte alt i alt opp med? Hvis du tok abort, hvordan hadde du det i ettertid, angret du?

Setter pris på all respons

[Anonym bruker]

Tok abort da jeg var 18 år og angrer ikke på det. Jeg hadde jobb og kunne klart det, men jeg var overhodet ikke klar for baby og alt som følger med. Jeg ville reise, oppleve ting, leve studentlivet og være 'voksen' alene før jeg skulle være voksen med ansvar for flere.

For meg var det riktig valg. Hva som er rett for deg er det kun du som kan bestemme.

 

Anonymous poster hash: ecf31...5e4

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid som 17-åring og gikk på videregående skole, og mannen var 23 år og var nyutdannet og i ny jobb. Vi bodde sammen. Vurderte abort, men fant ut at det var noe jeg ikke ville klare å gjennomføre. Veldig glad for valget jeg tok:) 10 år har gått nå og vi er fortsatt lykkelig sammen og har 3 barn.

 

Hvis du innerst inne føler at du vil gjennomføre det, så gjør du det. Høres ikke ut som du har noe grunn til abort. 19 år (20 når barnet blir født?) er ikke så ille ungt. Dere er jo tross alt voksne:)

 

Anonymous poster hash: 9d17b...44b

[Line-mamma til to herlige]

Det er et valg bare du/dere kan ta. Jeg ble gravid som 19 åring , mannen min er ti år eldre enn meg så han var superglad å klar. Noe usikker vsr jeg vel, men angrer overhode ikke på det idag, to år senere fikk vi ebda en:-) har gått veldig bra her. Henger litt etter med jobb å utdanning.men når alt kommer til alt er det 120% verd det! Lykketil:-)

[Anonym bruker]

Vi sto i samme situasjon, men vi hadde akkurat flyttet sammen da.

Vi fikk barnet, og har aldri angret.

Hun blir snart seks år. Mannen er ferdig med høyere uydannelse og jeg er igang. Søsken har hun fått og;)

 

Men, tøft har det vært, å bli voksen så brått. Det skal jeg ikke legge skjul på. Men angrer aldri på valget.

 

Lykke til med valget

 

Anonymous poster hash: 86cc2...490

[Frøken Lakenskrekk]

Jeg ble gravid som 19 åring, gikk på skole 50 mil unna hjemstedet mitt. Var i et veldig nytt forhold. Vurderte abort, men valgte å beholde. Forholdet varte fram til datteren min var nesten 1 år. Jeg bor her fortsatt, jeg og barnefaren er veldig gode venner og kan fint finne på ting sammen med datteren vår og alt fungerer helt fint. Hun er nå 5 år og stor trives! I perioder har det Vært tøft, men det er det nok for alle. Angrer ikke et sekund selv om jeg var veldig I tvil når jeg først fant det ut. Send gjerne en pm om det er noe du lurer på

[Anonym bruker]

Hei.

Sitter her med et ganske stort dilemma. Har akkuratt funnet ut at jeg er gravid, ikke planlagt), vet ennå ikke hvor langt jeg er på vei. Er 19 år, har kjæreste (19) og begge har jobb med god økonomi. Vi bor fortsatt hver for oss (med foreldrene våre), tar oss 45 minutter med bil å komme oss til hverandre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og jeg har jo ikke all verdens tid til å bestemme meg heller. Forholdet til meg og kjæresten er kjempe bra, vi krangler aldri og har kjent hverandre i 8-9 år. Han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, men innerst inne ønsker han abort grunnet han ikke er helt klar for dette enda. Det er ikke jeg heller tror jeg, men samtidig så er det så mange andre tanker også. Det er så mye om og men og jeg har alltid hatt en mening om at abort er galt. Helt til jeg stod i situasjonen selv..

 

Det jeg lurer på er om noen kan fortelle sin historie om du har opplevd noe lignende? Hva endte alt i alt opp med? Hvis du tok abort, hvordan hadde du det i ettertid, angret du?

Setter pris på all respons

Ble gravid som 19 åring jeg og. Akkurat ferdig med videregående da jeg fikk en sønn. To år seinere ble jeg og gravid, var da under utdannelse og syntes det var tungt nok alene med et barn, så valgte da abort. Aldri angret på den avgjørelsen. Sønnen min er nå stor og på tur utav redet, det har vært tungt til tider, men han er min store stolthet og glede det sies at man aldri angrer på de barna man får, selvfølgelig ikke, men å være forelder er til tider en svært krevende jobb. Mye man må forsake, men samtidig får man så mye annet igjen. Jeg hadde ikke tatt abort om det var den minste tvil i meg.

 

Anonymous poster hash: 8e380...4aa

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid som 18-åring. Var sammen med barnefar, som var noen år eldre. For meg var abort uaktuelt. Han støttet meg, men han var overhodet ikke klar, og hadde nok innerst inne ønsket abort selv om han ikke sa det. Svangerskapet var tungt, fordi han var mye nedstemt, på grensen til deprimert. Da babyen kom var jeg 19. Barnefar snudde helt om, fra det øyeblikket han fikk holde datteren sin var han fortapt. 

 

Barnefar var student, selv rakk jeg akkurat å bli ferdig med videregående før fødselen. Jeg var hjemme med barnet det første året, mens han fullførte studiet. Det var litt trangt økonomisk, men det gikk. Så begynte han å jobbe, og jeg startet på studier. I dag har vi begge gode utdannelser og tjener godt. Jeg føler på ingen måte at jeg har gått glipp av noe.

Anonymous poster hash: 54dd9...a87

[Anonym bruker]

Enig i at dette er et valg bare du/dere kan ta. Noe som er riktig for noen andre er ikke nødvendigvis det riktige for en selv.

 

Jeg ble gravid som 19 åring, gikk på videregående og hadde vært sammen med barnefaren i ca 6 mnd da jeg fant ut at jeg var gravid. For å si det sånn så var det ikke helt slik jeg hadde sett for meg at jeg skulle ha det når jeg ble gravid, men abort var ikke noe jeg tenkte på. Barnefar var ikke klar for det og vi gikk fra hverandre når lillegutt var 8 mnd. Lillegutt er nå 7 år og vi har klart oss kjempe fint. Har aldri angret ett sekund på min avgjørelse og kan ikke tenke på et liv uten gutten min.

 

Anonymous poster hash: 782ce...298

[Anonym bruker]

Jeg var gravid med nr 2 da jeg var 19 og samboer var da 22, ung men du verden så bra alt har gått. Vi har begge gode jobber, og barna har nå blitt 4 stk. 😊 Og vi er fortsatt sammen snart 20 år etter første ble født.

Jeg synes heller ikke at det er grunnlag nok for abort, at man ikke er klar/vil reise etc. Man kan oppleve sammen med barna også, klare blir man vel ikke uansett alder tror jeg, det kommer av seg selv det.

Du må uansett velge det som passer deg best, ønsker deg masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: c36ce...b41

[Mamma`n til turbo]

Jeg ble gravid og fødte når jeg var 19 år. Det var da ett relativt enkelt valg å ta for oss. Vi hadde vært sammen i to år, kjøpt leilighet og hadde ett trygt og godt forhold. I ettertid ser jeg at vi burde hatt flere ting på plass. Vært bare kjærester lenger, jeg burde tatt en utdannelse (jobbet i familieforestilling da og nå), reist og realisert meg mer. Dessverre varte bare forholdet til datteren vår var 2,5 år. Jeg var nok litt for ung (barnefaren var 10 år eldre enn meg) og jeg hadde absolutt ikke gått fra han i dag for de grunnene jeg gjorde da. Alt i alt angrer jeg selvfølgelig aldri på datteren min som er lykken i livet mitt, men jeg kan i ettertid se at jeg ideelt sett burde vært mer moden og voksen. Alt har alltid vært på plass med økonomi og jobb Osv men jeg tenker man kanskje bør være i midten av tyveårene før man får barn. Lykke til uansett hva du velger :-)

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid som 19-åring, og har i dag en sønn på 5 og ei datter på 2 Selv om jeg var i en veldig vanskelig situasjon da jeg ble gravid, er jeg overlykkelig i dag for å ha beholdt! (Jeg tenkte det samme som det, at før jeg ble gravid selv synes jeg det var grusomt med abort, men da jeg sto i situasjonen selv ble det plutselig et reelt valg!)

 

Ønsker deg, uansett valg, masse lykke til videre!

Anonymous poster hash: 4776c...548

[Anonym bruker]

Ble selv gravid som 19 åring. Fødte like etter jeg ble 20. Jobbet da jeg ble gravid. Hadde noen friår etter videregående, og da barnet var 2 år bestemte jeg meg for å begynne å studere. Jeg og barnefar gikk fra hverandre et halvt år tidligere.

 

Jeg må si at jeg koste meg i studietiden med barnet. Hadde lite obligatoriske forelesninger, så det ble mye tid til barnet, og heller lesing på kvelden etter barnet var lagt. 

 

I dag har jeg en god jobb innenfor det jeg studerte, er gift og har fått en ny baby. Jeg har en stor gutt nå på 10 år, og angrer ikke en dag. Synes babytiden var like fin som 20-åring som den er nå som 30-åring. Merker ikke noe forskjell bortsett fra at man har litt mer peiling med nummer 2. 

Anonymous poster hash: 5a113...fdb

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid da jeg var nitten. Hadde akkurat begynt på høyere utdanning, rakk å fullføre første året før baby kom. Var hjemme ett år før barnet begynte i bhg og jeg startet opp studiene. Ble uplanlagt gravid igjen og fullførte andre året på utdanning rett før yngste ble født. Nå er jeg akkurat ferdig med bacheloren og er 23 år.

 

Jeg og barnefar er fortsatt sammen. Han har jobbet i et lavtlønnet yrke i de årene vi har vært sammen. Men vi har greid oss godt, har aldri følt at vi har dårlig råd.

 

For meg var det aldri aktuelt å ta abort. Men dette må du kjenne på selv. Ikke la noen presse deg til noe du ikke ønsker, det er du som kommer til å sitte igjen med alle følelsene etterpå. De færreste angrer på de barna de fikk. Lykke til med valget

 

Anonymous poster hash: 8d96f...397

[Håpet om nr 3 :-)]

Hei.

Sitter her med et ganske stort dilemma. Har akkuratt funnet ut at jeg er gravid, ikke planlagt), vet ennå ikke hvor langt jeg er på vei. Er 19 år, har kjæreste (19) og begge har jobb med god økonomi. Vi bor fortsatt hver for oss (med foreldrene våre), tar oss 45 minutter med bil å komme oss til hverandre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og jeg har jo ikke all verdens tid til å bestemme meg heller. Forholdet til meg og kjæresten er kjempe bra, vi krangler aldri og har kjent hverandre i 8-9 år. Han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, men innerst inne ønsker han abort grunnet han ikke er helt klar for dette enda. Det er ikke jeg heller tror jeg, men samtidig så er det så mange andre tanker også. Det er så mye om og men og jeg har alltid hatt en mening om at abort er galt. Helt til jeg stod i situasjonen selv..

 

Det jeg lurer på er om noen kan fortelle sin historie om du har opplevd noe lignende? Hva endte alt i alt opp med? Hvis du tok abort, hvordan hadde du det i ettertid, angret du?

Setter pris på all respons

Jeg ble gravid som 17 åring. Vi bodde ikke sammen. Jeg gikk på skole. Han jobbet. Leide leilighet. Han 21.

10 år etter:

2 nydlige barn på 9 og7. En i magen.

2 faste jobber.jeg ble ferdig m utdannelse.

Kjøpt hus.

Gift

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid første gang når jeg var tyve. Ikke kjæreste med barnefar, levde på nav og bodde på en liten hybelleilighet. Jeg beholdt barnet og har vært alenemor til han i syv år.

 

Når jeg var 24 ble jeg gravid igjen, med min daværende kjæreste. Jeg hadde fått litt erfaring med årene og selv om jeg ville beholde så ønsket jeg ikke å bli alene med ett barn til. Så da han sa at han ikke kom til å stille opp, da tok jeg abort.

 

I januar i fjor ble jeg gravid igjen, med han som nå er min kjæreste. Det var tidlig i forholdet, hadde vært ilag i ca ett halvår, han bodde 50 mil unna akkurat da og var student. Mange argumenter fra hans siide gjorde at jeg gikk med på abort selv om jeg virkelig ikke hadde lyst til det.

 

Jeg angrer ikke på barnet jeg beholdt ! Jeg angrer ikke lenger på den første aborten selv om jeg slet med opplevelsen lenge etterpå. Men jeg angrer på den andre aborten og er til tider bitter på kjæresten min for at han kunne finne på å sette sine behov foran ett nytt lite liv og foran mine følelser rundt å måtte ta en abort nr 2.

 

Det finnes ingen fasitsvar. Men min overbevisning er at skal du ta abort så må det være fordi det er noe DU selv ønsker. Tar du abort pga hva partner vil, kan du komme til å bli fryktelig bitter på han og deg selv.

 

Lykke til

 

 

Anonymous poster hash: 9f181...d03

[Anonym bruker]

Ble gravid og fikk en datter når jeg var 18 år. Tok egentlig abort, fordi jeg overhodet ikke følte meg i stand til å ta vare på et barn, men aborten var mislykket og plutselig satt jeg der og var syv mnd på vei. Priser meg lykkelig over at det gikk som det gikk og at jeg i dag har verdens nydeligste datter som betyr alt for meg! Kan ikke se for meg hvordan livet hadde vært uten henne, hun er mitt ett og mitt alt! Men tøft har det vært, det skal jeg ikke legge skjul på. Alenemor i en alder av 18 år og ingen kontakt med faren. Men det har gått bra, jeg har tatt en bachelorgrad og holder må på med master og datteren min har aldri manglet verken kjærlighet, omsorg, grenser eller materielle ting. Jeg tenker som så, man kommer aldri noensinne til å angre på et barn man får, men tror nok mange sliter etter en abort. Men innerst inne vet du, i hjertet ditt, hva som blir rett for deg:) Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: a7f30...235

[Anonym bruker]

Jeg var også 19 da jeg ble (uplanlagt) gravid med første. Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg beholdt den dag i dag. Vi har den vakreste og snilleste 5 åringen:-) men skal ikke påstå at det har vært de letteste årene. Jeg hadde svangerskaps og fødselsdepresjoner, men det skyldes nok mest "støtten" jeg fikk av bf. Han ville IKKE ha barn. Han har selvsagt takket meg noen ganger i ettertid for at jeg sto på mitt:-) Nå venter vi nr to som forhåpentligvis snart har tenkt seg ut:-D Jeg var forresten lærling og bodde hjemme hos foreldrene mine den gang. I dag er vi begge utdannet og eier hus..

 

Anonymous poster hash: 710c8...9f5

[Anonym bruker]

Jeg ble uplanlagt gravid som 16-åring. Hadde vært sammen med kjæresten i et par år, gikk på skole 40 mil unna hjemstedet mitt, han var nyutdannet og arbeidsledig - bodde hjemme hos sine foreldre. Jeg bodde på hybel.

Han ville at jeg skulle ta abort, og det gjorde jeg. Angret mye første året, så mye at forholdet røk. I årene etter har jeg ikke tenkt så mye på det, og i dag er jeg 25, har en 1-åring og baby i magen. Er veldig glad for avgjørelsen jeg tok den gangen, ellers hadde jeg ikke hatt hverken mannen eller barnet jeg har nå. Vanskelige avgjørelser må tas, men uansett hva du velger kommer det bedre dager.

 

Anonymous poster hash: ed44e...30d

[Anonym bruker]

Les disse:

 

http://www.dagsavisen.no/samfunn/tenaringsmodre-sliter-okonomisk-hele-livet/

https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/norske-tenaaringsmodre-faa-men-fattige

Anonymous poster hash: ff02b...a32

[Popelko]

Jeg var 19 når jeg ble gravid, hadde vært sammen med kjæresten i 2 mnd bare, absolutt ikke planlagt. Men abort var ikke i tankene, verken hos meg eller kjæresten. Det gikk veldig bra for oss, jeg er nå 26, vi har holdt sammen og fått et barn til. Når jeg tenker tilbake så ser jeg at jeg kanskje var litt ung, jeg hadde ingen peiling på hva det ville si å være mamma, men jeg vokste med oppgaven. Jeg er veldig glad for at det ble sånn, har ikke angret en dag. Kunne ikke tenkt meg nå å gjort det annerledes.

Men det er litt av et valg å ta, så tenk deg godt om. Men jeg må få si at jeg tror du kommer til angre om du tar abort, hvis det er sånn at du er i tvil. Lykke til med valget.

[Anonym bruker]

Jeg fødte mitt første barn da jeg var 20 år. Det har gått helt fint, men det er kun pga av at jentas far var såpass mye eldre en meg. Det er han som har dratt lasset økonomisk, tatt de verste kampene nå som hun er tenåring, og når mor og datter braker sammen i fjortiskrangler så er det han som må mekle 

 

Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg beholdte, men hadde jeg vært garantert å få dette vakre barnet senere i livet så hadde jeg ventet..

Jeg trodde jeg var voksen og klar for dette ansvaret, jeg hadde jo både hus, bil, jobb, en grei utdanning (pluss at jeg hadde flydd på byen i 3 år allerede), men dessverre kom jeg i en opprørsfase da jeg ble 24 år. Mine venninner hadde studert, de reiste verden rundt, de dro akkurat hvor de ville når de ville osv. Jeg hadde aldri mulighet til det. Jeg følte meg bundet på hender og føtter, og jeg følte jeg mistet meg selv. Jeg var enten "dama til XXX" eller "mora til XXX", jeg var liksom aldri bare meg... Forholdet tok dessverre slutt, jeg var bare ikke klar for voksenlivet... Jeg hadde et år hvor jeg "tok igjen det tapte". Etter det (da var jeg blitt 25 år) hadde jeg roet meg 15 hakk og VAR virkelig klar for voksenlivet

 

Men dette er da min erfaring. Jeg er generelt en oversosial, rastløs og utålmodig sjel...Men nå er jeg 35 år og 4 barnsmor, og ting er selvfølgelig helt annerledes nå enn for 15 år siden

Men tanken jeg sitter igjen med når jeg ser meg tilbake er at jeg burde ha ventet. Vil tro livet mitt hadde vært litt enklere i dag da... Men man gjør så godt man kan med det man har

 

Anonymous poster hash: 55853...474