Den gode samtalen er helt borte. Ekteskapet over ?

[Anonym bruker]

Vi snakker ikke sammen lenger, kun om praktiske ting. Føler ikke at vi kan fortsette å leve sånn frem 'til døden skiller oss'. Hva når barna flytter ?

Han deler ingenting ! Verken fra jobb eller andre arenaer. Prøver å sette igang dn samtale, men får bare ja og nei i svar.

Vil så gjerne være sammen med en jeg kan snakke med, om alt.

Blir bare lei meg..

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

[Anonym bruker]

Prøv parterapi!

For en måned siden trodde jeg alt var over. Kjenner igjen det du skriver. Etter 2 timer på familievernkontoret har jeg fått tilbake troen. Vi får super hjelp!

 

Anonymous poster hash: 059ba...ad5

[Anonym bruker]

Prøv parterapi!

For en måned siden trodde jeg alt var over. Kjenner igjen det du skriver. Etter 2 timer på familievernkontoret har jeg fått tilbake troen. Vi får super hjelp!

 

Anonymous poster hash: 059ba...ad5

Kanskje vi må prøve det..

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

[Hønemor30]

Enig med ho over,prøv terapi. Prøv alt som kan prøves. Da har dere hvertfall gjort en jobb for å prøve å redde forholdet lykke til.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, HI. Føler det nøyaktig likt, her er ingenting gøy lenger. Veldig, veldig lenge siden jeg følte vi delte noe av verdi oss imellom.. Trist. Jeg kan heller ikke ha det slik.

Skal tenke på terapeut jeg også, men av en eller annen grunn sitter det langt inne.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, HI. Føler det nøyaktig likt, her er ingenting gøy lenger. Veldig, veldig lenge siden jeg følte vi delte noe av verdi oss imellom.. Trist. Jeg kan heller ikke ha det slik.

Skal tenke på terapeut jeg også, men av en eller annen grunn sitter det langt inne.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

Samme her, tror jeg innerst inne har gitt opp. Han er så 'enkel' på mange måter, skjønner liksom ikke at han også må jobbe for at vi skal ha det bra. Bruker masse positiv energi på barna, vel og bra, men hjelper jo ikke hvis han ikke kan lese meg i det hele tatt.

Han ser meg overhodet ikke..

Bare trist

Har dere vært lenge sammen ?

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

[Anonym bruker]

 

Du er ikke alene, HI. Føler det nøyaktig likt, her er ingenting gøy lenger. Veldig, veldig lenge siden jeg følte vi delte noe av verdi oss imellom.. Trist. Jeg kan heller ikke ha det slik.

Skal tenke på terapeut jeg også, men av en eller annen grunn sitter det langt inne.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

Samme her, tror jeg innerst inne har gitt opp. Han er så 'enkel' på mange måter, skjønner liksom ikke at han også må jobbe for at vi skal ha det bra. Bruker masse positiv energi på barna, vel og bra, men hjelper jo ikke hvis han ikke kan lese meg i det hele tatt.

Han ser meg overhodet ikke..

Bare trist

Har dere vært lenge sammen ?

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

Ja, har vært sammen i mange år. Kjempefin mann på mange måter, men alt er liksom borte mellom oss. Det er bare "vi" i form av logistikk og planlegging, ingenting mer. Føler meg nokså kald innvendig, er ikke lei meg, men synes situasjonen er trist.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

[Anonym bruker]

 

 

Du er ikke alene, HI. Føler det nøyaktig likt, her er ingenting gøy lenger. Veldig, veldig lenge siden jeg følte vi delte noe av verdi oss imellom.. Trist. Jeg kan heller ikke ha det slik.

Skal tenke på terapeut jeg også, men av en eller annen grunn sitter det langt inne.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

Samme her, tror jeg innerst inne har gitt opp. Han er så 'enkel' på mange måter, skjønner liksom ikke at han også må jobbe for at vi skal ha det bra. Bruker masse positiv energi på barna, vel og bra, men hjelper jo ikke hvis han ikke kan lese meg i det hele tatt.

Han ser meg overhodet ikke..

Bare trist

Har dere vært lenge sammen ?

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

Ja, har vært sammen i mange år. Kjempefin mann på mange måter, men alt er liksom borte mellom oss. Det er bare "vi" i form av logistikk og planlegging, ingenting mer. Føler meg nokså kald innvendig, er ikke lei meg, men synes situasjonen er trist.

 

Anonymous poster hash: 0284c...d15

Kjedelig. Vi får håpe at det kanskje tar seg opp igjen, både her og hos dere.

 

 

Anonymous poster hash: 00493...f66

[Anonym bruker]

Det har vel lett for å bli sånne faser når livet består mest av logistikk og oppfølging av barn...

 

Dere må jo ta forholdet tilbake, skal ikke alltid så mye til for å få den gode følelsen. Ting som å sette seg ut på verandaen nå i sommerkvelden, la smartelefoner og andre tekniske duppedingser ligge igjen inne og sitt der med hvert deres glass vin, noen stearinlys på bordet og nyt stillheten sammen. Ofte blir det noen gode samtaler der i nattemørket også

 

Når man sitter inne i hver sin sofa med hvert sitt nettbrett i hånda blir det ikke mange gode samtaler, man må rett og slett velge å legge vekk alle andre impulser av og til og bare være sammen.

 

Vi går ut og spiser middag sammen av og til også. Vi har ikke mulighet til barnevakt over natta, men siden eldstebarnet er tenåring kan vi legge de minste og ta en tur ut mellom f.ekes 10.30 og 22. Det benytter vi oss av innimellom, det å sitte på hver sin side av et lite restaurantbord innbyr jo også til samtale, og etter å ha brukt halve kvelden på å snakke om barna hender det at vi faktisk snakker om andre ting også...

Anonymous poster hash: 93803...750

[Anonym bruker]

Har det som dere. Vi snakker bare om de dagligdagse tingene, ingen ting annet. Mine følelser for han har blitt helt borte. Vi er venner det er alt.

Jeg har nok gått videre for jeg har forelsket meg i en kar som jeg treffer på fester og som gir meg masse oppmerksomhet men som desverre er en del yngre enn meg :-(

 

Anonymous poster hash: 19081...c8e

[Anonym bruker]

Har det som dere. Vi snakker bare om de dagligdagse tingene, ingen ting annet. Mine følelser for han har blitt helt borte. Vi er venner det er alt.

Jeg har nok gått videre for jeg har forelsket meg i en kar som jeg treffer på fester og som gir meg masse oppmerksomhet men som desverre er en del yngre enn meg :-(

 

Anonymous poster hash: 19081...c8e

Det er det jeg tror så fort kan skje. Merker jeg suger til meg oppmerksomhet hvis noen skulle gi meg et kompliment. Samtidig har jeg utviklet dårlig selvfølelse og føler ikke at jeg er god nok. Hi

 

Anonymous poster hash: 00493...f66