Er drittlei folk

[Anonym bruker]

Jeg er i utgangspunktet ei sprudlende og glad jente, men etter flere år med skuffelser og dolking i ryggen har jeg begynt å gå lei.

 

Jeg gidder ikke å bli kjent med nye personer, og slipper dem ikke innpå meg.

Før var jeg åpen og imøtekommende mot alle..

 

Det har seg nemlig slik at veldig mange har sagt stygge og usanne ting mot meg, at jeg nå kanskje har utviklet en slags redsel mot å bli kjent med nye mennesker (selv om jeg i utgangspunktet fungere godt sosialt, om jeg må treffe på folk jeg ikke liker).

 

Det er veldig fristende å fortelle folk på bygda om hvorfor jeg velger å ta avstand til enkelte, men dette tør jeg ikke. Da dette bare blir brukt mot meg på et vis.

 

Jeg gjorde det bra i jobben da jeg flyttet til samboeren min på landet, men kollegaene mine greide å hakke meg ut etter 1,5 år. Sjefen fikk fra å ha meg som favoritt i starten, til å hate meg like mye som mine kolleger.

 

Jeg har heldigvis noen få gode venner, da jeg selv har valgt å slippe dem inn i livet mitt:)

Desverre har det bare blitt slik etter årevis med mobbing.

Jeg har heldigvis ingen problemer med gutter, da de ikke er like jævlige mot meg som med jenter.

De sier i det minste ikke at jeg er stygg og dum osv.

 

I de siste årene mine har jeg begynt å like mitt eget selskap godt, og jeg er sosial med de jeg velger selv.

 

Flere som har opplevd tilsvarende, og som vil dele historier?

Hvorfor tror dere at noen har det slik?

 

Anonymous poster hash: eae42...98e

[Anonym bruker]

Dersom man havner i konflikter og relasjonsvansker med folk på mange ulike arenaer i livet, hender det at det er noe ved en selv som er medvirkende til dette.

 

Utover det høres det da positivt ut, både å like sitt eget selskap og å velge hvem man ønsker å være sosial med.

Anonymous poster hash: 6795e...14b

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn. Blitt behandlet dårlig av kjærester og venniner i mange år. Blitt utnyttet fordi jeg er dumsnill mange mange ganger... 

 

Jeg gikk lei, orket ikke å holde på sånn mer- og alle forsvant. Nå har jeg kontakt med en håndfull jenter som jeg fungerer bra sammen med. Men jeg ser at det kan bli problemer om vi er veldig mye sammen vi også. Så jeg møter som regel venner ganske sjeldent, for jeg orker ikke.. 

 

Trives alene, føler jeg aldri har tid til noenting- er egentlig sjeldent alene lenger, og NYYYYTER det når jeg endelig er det. Har ikke det behovet for mange venner, selvom det er litt småtrist i noen veldig få situasjoner. 

Anonymous poster hash: 9e6a1...474

[Anonym bruker]

Høres trist ut!

 

Skjønner ikke hvordan noen kan mobbe noen så åpenlyst, skremme dem vekk fra jobben, huff.. Typisk kjerringer. Jeg har også dårlig erfaring med "folk", så har minimalt kontakt med folk.

 

T.o.m nær familie som egne foreldre og svigerforeldre vet jeg sitter og rakker ned på meg/oss bak ryggen vår. Stygg kultur

 

Anonymous poster hash: f8be5...e39

[Anonym bruker]

Dersom man havner i konflikter og relasjonsvansker med folk på mange ulike arenaer i livet, hender det at det er noe ved en selv som er medvirkende til dette. Utover det høres det da positivt ut, både å like sitt eget selskap og å velge hvem man ønsker å være sosial med. Anonymous poster hash: 6795e...14b

Tja, jeg er konfliktsky og forherliger ikke baksnakking.

Var mye slik på jobben, og jeg tok avstand fra dette.

Ble selvsagt lagt godt merke til på denne måten, og sett på som rar.

 

Utover dette er jeg veldig opptatt av mitt eget liv, framfor andres. Og det er det sikkert noen som reagerer på..

 

HI

 

Anonymous poster hash: eae42...98e

[Anonym bruker]

Høres trist ut!

Skjønner ikke hvordan noen kan mobbe noen så åpenlyst, skremme dem vekk fra jobben, huff.. Typisk kjerringer. Jeg har også dårlig erfaring med "folk", så har minimalt kontakt med folk.

T.o.m nær familie som egne foreldre og svigerforeldre vet jeg sitter og rakker ned på meg/oss bak ryggen vår. Stygg kulturAnonymous poster hash: f8be5...e39

Samme her..

 

Har droppet kontakten med svigermor, da hun hakket på meg.

Fikk liksom aldri fred fra dette mennesket. Og svigerfar er litt av et troll selv, som beskylder meg for mye rart.

Jeg er på en måte ikke bra nok for sønnen deres, selv om vi har fått et friskt barn, bygd oss nytt hus og har det bra sammen.

 

Hva feiler det slike folk?

 

HI

 

Anonymous poster hash: eae42...98e

[Gjest Antarctica]

Jeg skjønner at dette er tøft, HI, og det er ikke for å plassere "skyld" at jeg plukker opp tråden til den ene her som mener at man har en andel i konflikter og strukturer rundt en selv.

 

Jeg tenker at du kanskje tar på deg en "offerrolle" i ditt vesen og kroppsspråk som gjør at folk valser over deg? De er jo ikke synske, de vet jo ikke ikke umiddelbart at du ikke kommer til å ta igjen. Men konflikstkyheten skinner igjennom etter hvert, og da øyner folk et bytte? En del av dette ville kanskje ikke ha utviklet seg så langt om folk fikk se ganske fort at de ikke får bruke deg som dørmatte?

 

Jeg tror ikke verden er ekstra jævlig mot visse mennesker, jeg tror heller ikke man lever på en øy. Kanskje du skulle se deg om etter et selvutviklingskurs eller noe som kan hjelpe deg til å bli tydeligere?