Dere med menn som er mye borte på fritida

[Anonym bruker]

Hvordan har dere det? Føler dere at det fungerer bra for dere? Føler dere at dere blir verdsatt?

Min historie er som følger: mannen min har et enormt behov for aktivitet på fritida, han er borte kanskje 5 av 7 kvelder i en vanlig uke. I helgene kan han også være borte store deler av dagen. Vi har ett barn, på 1 år. Jeg har i utgangspunktet slått meg til ro med dette behovet hans, jeg har ikke dette selv, og kan gjerne kose meg hjemme med barnet, og har god alenetid på kveldene når barnet er lagt. Problemet mitt er at jeg ikke føler at han verdsetter det at han får gjøre som han vil, han tar det heller som en selvfølge. Og når jeg en sjelden gang sier nei til noe, så blir han veldig sur og drar frihetskortet med en gang, han føler seg låst og innesperret. Hvis han ønsker å gjøre noe med oss, og jeg ikke vil det samme, blir han også veldig sur, rett og slett fordi han ikke får viljen sin, forventningen hans blir ikke oppfylt.

 

Problemet er egentlig todelt. Jeg føler ikke at jeg får noe igjen av han, han bare tar og tar hele tiden, og gir ingenting tilbake, så lenge han ikke selv får noe ut av det. Han "ofrer" aldri noe for at jeg skal bli glad. Den andre delen av problemet er at han ikke forstår at alle ikke er som han, og ikke har det samme aktivitetsbehovet, så når jeg sier nei til å være med på noe han vil, så blir han sur for det.

 

Noen som har noen tips, erfaringer? Jeg har prøvd å prate og prate og prate med han, vi har gått i terapi hvor han får høre akkurat det samme av terapeuten som av meg, i et forhold må man gi litt og få litt, og man må godta at den andre er annerledes. Men det går ikke inn!! Jeg vet at jeg burde ha skjønt dette før vi fikk barn, men vi snakket mye om det og han sa at han var innenforstått med at han måtte være mer hjemme når barnet kom. Og jeg trodde på det.

 

Anonymous poster hash: 69bf8...a9e

[Anonym bruker]

Mannen min er også veldig mye mer sosial enn meg, og er veldig mye ute på farten. Men for han er det mye jobb da, han er selvstendig næringsdrivende og de fleste kvelder han er på farten er det jobbrelatert. Likevel er han også mye mer ute med kompiser enn meg, trener o.l. Jeg har veldig liten utferdstrang egentlig...

 

Men forskjellen fra dere er at mannen min setter familien veldig høyt. Han kommer alltid hjem til middag og er sammen med ungene frem til de skal legge seg. Han kjører og henter på fritidsaktiviteter og vennebesøk/barneselskaper, hjelper med lekser, har de med seg på forskjellige ting som sykkelturer, lar de hjelpe til å vaske bilen osv. Sikkert 4-5 av 7 kvelder forsvinner han igjen mellom sju og åtte og er tilbake i ti-tiden, da trener han, besøker en kompis eller jobber. Jeg synes det er helt greit, jeg er en person som setter stor pris på alenetid og koser meg hjemme.

 

Er det sånn at jeg vil ut en dag, f.eks en venninne tinger og spør om jeg skal komme en tur eller om vi skal ta en tur på cafè en kveld eller noe sånt og jeg har lyst til det så legger mannen om alle sine planer, avlyser sine avtaler eller hva det måtte være og sender meg på dør med en smil. Han unner meg den tiden jeg vil ha for det er veldig sjelden jeg egentlig gjør det (et par ganger i måneden kanskje).

 

Helgene jobber han som regel da også, men gjerne fra f.eks 8 til 12, også er hele ettermiddagen og kvelden til ungene og familien. Han er flink til å ta med ungene på ting, svømmehallen, sykkelturer, turer i skogen, fisketur osv. Fest eller borte på kveldene i helgene er han veldig sjelden, 8-10 ganger i året kanskje.

 

Så forskjellen på deg og meg er at jeg føler mannen prioriterer meg og familien akkurat så mye at alle er fornøyd. Vi har det bra alle sammen, vi har funnet en balanse på dette som vi begge trives med.

 

Mannen din høres ut som svogeren min, han har ADHD. Han sitter aldri i ro, reiser fra det ene til det andre, arrangerer for seg selv og andre så alle bare må bli med på hans planer ellers blir han sur. Ser sine egne behov men lite av andres, er ikke han sulten trenger ingen andre spise heller men er han sulten skal alle spise om du skjønner. Han er snill og god altså, stiller alltid opp om du trenger han, ikke vanskelig å be om hjelp til ting, men han er en slitsom virvelvind som forventer at alle skal tilpasse seg hans planer og behov stort sett hele tiden...

Anonymous poster hash: cf437...f6d

[Anonym bruker]

Takk for godt og utfyllende svar. Jeg kjenner veldig godt igjen det siste du skriver ja, når han er sulten, må alle spise. Det er sånn det er

Jeg er fornøyd med å være hjemme, men jeg kunne ønske meg at han skjønte at det ikke er en selvfølge! Og derfor ga noe tilbake, for å glede meg!

 

Anonymous poster hash: 69bf8...a9e

[Anonym bruker]

Noen flere?

 

Anonymous poster hash: 69bf8...a9e