Barnevernet

[Anonym bruker]

Av ren nysgjerrighet. De som mister omsorgen for barna sine, og mener det overhodet ikke er noen som helst grunn annet enn at barnevernet er barnestjelere. Hva er greia?

 

Leser på diverse forum på nettet hvor jeg blir lettere sjokkert over hva som skrives. Du ser jo raskt hvem som har mistet barna sine på nettet, de hetser jo barnevernet på det groveste. Er disse menneskene mindre smarte? Fullstendig blottet for selvinnsikt? Kjenner selv kun til ei som har mistet barnet sitt. Hun har fått to senere som hun har omsorgen for. Det tolker jeg dit hen at barnevernet gir nye sjanser når livssituasjonen endrer seg.

 

Begrenset med erfaring, da jeg kun kjenner til ett tilfelle. Men nysgjerrigheten er selvsagt til stede. Og har oppegående og stabile mennesker noe å frykte? Kan plutselig barnevernet stå på døren en dag og ta barna?

 

Synspunkter ønskes

 

Anonymous poster hash: d1196...5f3

[Anonym bruker]

Når slike saker fremstillies i sosiale medier eller media hører man kun en side av saken. Barnevernet har taushetsplikt og kan ikke uttale seg om enkeltsaker.

 

De som mister omsorgen for barna sine har nok en helt reel grunn til det. Men et av problemene er nok selvinnsikt. 

Anonymous poster hash: 8e33d...579

[Elskerhøsten2014]

De er bittre og sier hva som helst, er selvsagt mye man ikke deler,fordi de vet de tar feil og hvorfor barnet er tatt

[Anonym bruker]

Tja.. jeg er selv barnevernsbarn, og har ikke særlig mye fint å si om dem. 

Min mor hadde problemer som ikke var forenelige med å ha omsorgen for barn i det lange løp, men hun spurte om hjelp mange ganger før det ble for gale, men fikk avslag. De ventet heller til det var så gale at vi ikke kunne bo hjemme, og hentet oss på akuttvedtak. 

 

Jeg er bitter for dette. De kunne hjulpet min mor, og oss, med en gang, og forhindret omsorgsovertakelse, men det var tydeligvis ikke intressant nok. 

Ser folk her inne snakker om at barnevern ikke er barnevern, men foreldrevern. Lurer på hvor dere har dette fra? For det finnes ikke. Ikke når jeg var barn, og heller ikke idag ser jeg, da jeg kjenner til flere som har mistet sine barn og står på bar bakke alene uten noen form for hjelp eller håndtering av sin krise.

Omsorgsovertakelse idag er rett og slett snik adopsjon, for foreldrene får lite eller ingen hjelp til å komme seg ovenpå slik at barna kan bli tilbakeført, slik som de egentlig skal. 

 

Jeg har ikke barn enda, og samme hvor lite jeg tviler på min evne til å være en god omsorgsperson, så er frykten i meg for å havne under lupen til barnevernet når den tid kommer. Jeg har jo en historie med syke foreldre, og siden barn hentes over en lav sko idag, er jeg redd dette vil bli kunne brukt mot meg. 

 

Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg vet at barnevernet også gjør en god jobb, men det verste jeg ser er de som er så naive som sitter og tror at barnevernet selv ikke utfører overgrep mot familier, og at alle omsorgsovertakelser er berettiget. De er ikke alltid det. Og det skjer mer enn dere vil tro. 

Klart er nok en del av de som klager berettiget. Men å dra alle under samme kam er naivt. 

 

Og man trenger folk som snakker ut, og som kan kjempe sin kamp, og bli hørt, om vi skal få forandringer til det bedre.

 

Anonymous poster hash: 7b666...a47

[Anonym bruker]

Nå har jeg sett barnevernet fra mange forskjellige sider: Har selv bodd på barnehjem, måtte overta omsorgen for min lillebror når han var 15 år og når jeg fikk barn selv ble jeg innblandet i barnevernet. (bekymringsmld gjaldt noe helt annet, som det ikke var hold i ang far) da de ikke fant noe måtte de jo ikke tape så da gikk de heller på omsorgsevnen min som mor, jeg gikk med på noe veiledning, men når de skulle dirigere meg gjennom en microfon sa jeg at nå fikk det være nok. Saken ble henlagt.

Jeg har hvertfall fått ett dårlig inntrykk av dem, de har null peil på hva de driver med til tider og velger ofte den enkleste løsningen.

 

Anonymous poster hash: 43c01...401

[Anonym bruker]

 

Tja.. jeg er selv barnevernsbarn, og har ikke særlig mye fint å si om dem. 

Min mor hadde problemer som ikke var forenelige med å ha omsorgen for barn i det lange løp, men hun spurte om hjelp mange ganger før det ble for gale, men fikk avslag. De ventet heller til det var så gale at vi ikke kunne bo hjemme, og hentet oss på akuttvedtak. 

 

Jeg er bitter for dette. De kunne hjulpet min mor, og oss, med en gang, og forhindret omsorgsovertakelse, men det var tydeligvis ikke intressant nok. 

Ser folk her inne snakker om at barnevern ikke er barnevern, men foreldrevern. Lurer på hvor dere har dette fra? For det finnes ikke. Ikke når jeg var barn, og heller ikke idag ser jeg, da jeg kjenner til flere som har mistet sine barn og står på bar bakke alene uten noen form for hjelp eller håndtering av sin krise.

Omsorgsovertakelse idag er rett og slett snik adopsjon, for foreldrene får lite eller ingen hjelp til å komme seg ovenpå slik at barna kan bli tilbakeført, slik som de egentlig skal. 

 

Jeg har ikke barn enda, og samme hvor lite jeg tviler på min evne til å være en god omsorgsperson, så er frykten i meg for å havne under lupen til barnevernet når den tid kommer. Jeg har jo en historie med syke foreldre, og siden barn hentes over en lav sko idag, er jeg redd dette vil bli kunne brukt mot meg. 

 

Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg vet at barnevernet også gjør en god jobb, men det verste jeg ser er de som er så naive som sitter og tror at barnevernet selv ikke utfører overgrep mot familier, og at alle omsorgsovertakelser er berettiget. De er ikke alltid det. Og det skjer mer enn dere vil tro. 

Klart er nok en del av de som klager berettiget. Men å dra alle under samme kam er naivt. 

 

Og man trenger folk som snakker ut, og som kan kjempe sin kamp, og bli hørt, om vi skal få forandringer til det bedre.

 

 

Anonymous poster hash: 7b666...a47

 

 

hehe

 

Anonymous poster hash: f7308...ac8

[Anonym bruker]

Jeg har også bodd i fosterhjem, og jeg har bare godt å si om barnevernet. Jeg ble tatt seriøst av de voksne, ble flyttet på dagen fordi jeg ba om det, og har alltid fått så mye oppfølging som nødvendig, men så lite som mulig. Fosterhjemmet ble familien min.

 

Broren min har en helt annen oppfatning enn meg, men han er en mer utagerende type som absolutt ikke SÅ feilene vår mor gjorde, og ble sint og utagerende når vi ble flyttet. Han forstår den dag i dag ikke at rus og festing ikke hører hjemme med barn i hus, og ikke overraskende har han mistet omsorgen for barnet sitt. Han har en virkelighetsoppfatning som er så på viddene at jeg ikke klarer å ha mye kontakt med ham. Han tror helt alvorlig at vår mor var bare snill og god, og at livet var supert. Han skjønner heller ikke at han er veldig lik henne i oppførsel, og at det er derfor han har kjørt livet sitt i grøfta. 

 

Barnevernet tar ikke barn over en lav sko, jeg er så LEI av å høre det utsagnet. Som regel griper de inn for seint. 

Anonymous poster hash: 0f48b...526

[Anonym bruker]

Ærlig sak:

 

Bekymringsmelding på mor pga hasj røyking på fest. Dette innrømmer jeg.

 

Ble kaldt inn tok urinprøve. Slo ut thc og opium ( reseptbelagte medisiner fra fastlege). Frem til dette blir bekreftet av fastlege. Måtte jeg ta utvidet urinprøve.

 

De krevde at jeg flyttet til mine svigerforeldre for å holde barnet i familien. Hjemmebesøk onsdag, flyttet onsdag til svigers og barnevern vakta kommer innom i fem minutter vær dag over helgen.

 

Ved neste urinprøve er mine verdier synker og kan da flytte hjem med tilsyn fra barnevernsvakta to ganger i uken. Gå på urinprøver i fem måneder og da er barnevernet ferdig.

 

Barnehage, politi, barnelege sykehus og fastlege til barnet bare skryter av meg. Hadde dette hvert omsorgssvikt hadde de tatt han på dagen.

 

Så siden jeg la meg flat og gjorde tiltak før de krevde det er de faktisk utrolig snille og gode å ha

 

Min feil og aldri igjen. Skyt meg gjerne, men å ta barnet ut av familien skal utrolig mye til sa min barneverns kurator.

 

Så dette med ana er nok mye mer verre enn det som syns desverre....

 

Anonymous poster hash: ffbe8...915

[Anonym bruker]

det er stor kommunale forskjeller når det gjelder barnevernstjenesten.

det er regionale forskjeller mellom de ulike fylkesnemdene.

det er dårlig kvalitet på fosterhjemmene.

 

det er også resurss spørsmål om hvilke tiltak som kan settes inn.

 

sryrken på det biologiske prinsipp varierer med hvem som har den politiske makt og hvem som leder den lokale barnevernstjeneste.

 

rus, misbruk og mishandling er klare saker. men saker med psykiske lidelser og pu bør i mine øyne skjeldent føre til omsorgovertakelse.

lettere retarderte foreldre er å foretrekke før fire ulike plasseringer på like mange år.

 

Anonymous poster hash: e94c0...a79

[Anonym bruker]

Jeg tror dere hadde skjønt grunnen til hyppig flytting bedre hvis dere satte dere inn i ting på en ny måte.

 

For det første, når man overtar et barn som er utagerende, sliter med traumer, har fått en oppvekst som er helt på villspor og som på generelt grunnlag mangler mye et normalt barn har av sosiale ferdigheter, tanker og reaksjonsmønstre.. Disse må plasseres i fosterhjem, og mange fosterhjem har egne barn. Når det ikke fungerer i fosterhjemmet, pga sikkerheten til egne barn eller sikkerheten til fosterbarnet (rømmer, ruser seg, finner på faenskap), så blir det ofte en så stor belastning pga manglende oppfølging fra gode instanser at fosterhjemmet ikke har noe valg enn å be om flytting. 

De aller fleste fosterhjem går inn i rollen med de beste intensjoner, men lønna er elendig, oppfølgingen er ikke alltid optimal, og man har ingen forutsetninger for å kunne takle vanskeligstilte barn. 

 

Mange barn som blir flyttet i fosterhjem er så ødelagte at de har igrunnen ingenting i et skikkelig hjem å gjøre før de har fått hjelp i sikre og trygge omgivelser, de bør få mulighet til å snakke med psykologer og sakte begynne med samvær i form av f.eks avlastningshjem. 

 

Folk snakker og snakker om hvor dårlig jobb barnevernet gjør, men hvis dere tenker på at dersom foreldrene til barna hadde vært GODE foreldre hadde aldri ungene blitt flyttet i det hele tatt. Det er UTELUKKENDE foreldrene sin feil hvis barna må ut av hjemmet, og det går ut over ungene. Ikke skyld på barnevernet for at det finnes hjernedøde foreldre der ute som ikke klarer å ta vare på ungene sine. Fosterhjemmene og barnevernet gjør så godt de kan, men ingen kan utføre mirakler. 

Anonymous poster hash: 0f48b...526

[☆☆☆]

Generelt er det vel slik at mennesker med sjølvinnsikt kan samarbeidast med, ein kan sette inn hjelpetiltak og i stor grad unngå omsorgsovertaking. Dermed er det oftast folk blotta for sjølvinnsikt som blir fråtatt barna.

 

Klart at enkelte omsorgsovertakingar er feil, og foreldra får tilbake barna. Då er ikkje saken at foreldra si omsorgsevne er tipp topp, men at retten meinar barnevernet ikkje har prøvd nok på å skape ein god nok situasjon for barna gjennom mindre inngripande tiltak.

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet i barnevernet i noen år. Jeg er utdannet barnevernspedagog, men jobber nå som støttepedagog fordi jeg ikke orket mere. Makan til utakknemlig jobb skal du lete lenge etter.

 

Noen foreldre er villige til å ta i mot hjelp, men det store flertallet er rett og slett så nedsnødde at de ikke evner å se egne begrensninger. Hadde disse foreldrene måttet ta en intelligenstest er jeg redd mange av dem ville havnet på feil ende av skalaen. Det er foreldre som disse som hyler høyest på bla den gransking av barnevernet siden på Facebook. Var en der som mente at bv tok barn for å selge dem til pedofile...

Når det gjelder barn som har mange fosterhjemsplasseringer bak seg, kommer dette rett og slett av at de ikke har boevne. De er ikke vant til å forholde seg til reglene i en familievogn kan lage et sant helvete dersom de ikke fpr det som de vil. Jeg har vært borti barn som har truet fostersøsken med kniv, som har smurt avføring på veggen og som dreper familiens hamster. Disse barna burde vært en periode på institusjon for å lære hvordan man er en del av en familie. På en institusjon kan man som ansatt også gå hjem etter 8 timer, noe som kan være em særs nødvendig pause i sånne tilfeller. Bare synd at det knapt er institusjoner igjen i landet her.

 

Anonymous poster hash: 10321...12d

[sug lut]

Av ren nysgjerrighet. De som mister omsorgen for barna sine, og mener det overhodet ikke er noen som helst grunn annet enn at barnevernet er barnestjelere. Hva er greia?

 

Leser på diverse forum på nettet hvor jeg blir lettere sjokkert over hva som skrives. Du ser jo raskt hvem som har mistet barna sine på nettet, de hetser jo barnevernet på det groveste. Er disse menneskene mindre smarte? Fullstendig blottet for selvinnsikt?

 

Anonymous poster hash: d1196...5f3

Ja.

[Anonym bruker]

Barnevernet tar for få barn og venter ofte for lenge. I min jobb treffer jeg ofte barn som er hentet av barnevernet, eller som det vurderes om må hentes. Det er triste skjebner, og det er mye rart rundt omkring. Barnevernet har taushetsplikt så foreldre kan leke seg fritt i media. Og makan til utakknemmelig jobb skal man lete lenge etter. Takk til de som orker!

 

Anonymous poster hash: 25648...5f5

[Anonym bruker]

Selv om det i mange familier kunne vært et pluss med en koselig "tante" som kom på besøk av og til og hadde en generelt positiv virkning på alle, er det jo ikke sikkert at familien oppfatter bv på en slik måte!

Anonymous poster hash: bbfd7...4e3

[Anonym bruker]

Det er fordi folk får høre om igjen og om igjen hvor fæle barnevernet er, det er forbundet med skam å måtte ha hjelp av dem osv.

 

Og hun over her som har jobbet i barnevernet har et poeng. Ville DU hatt boende et barn som truet DINE barn med kniv og myrda katten deres? Det gjorde nemlig min bror. Han skulle aldri vært plassert i fosterhjem, det mest fornuftige ville vært å plassere ham på institusjon med konstant overvåking. Men kapasiteten er bare ikke der. 

 

Det er så utrolig trist at barnevernet blir sittende som den store stygge ulven, når de faktisk bare gjør sitt aller beste i de fleste tilfeller. 

Anonymous poster hash: 0f48b...526