Noen som har gode råd??

[Anonym bruker]

Fått meg kjæreste for noen mnd siden og har en sønn som takler dette dårlig. Han har en datter fra før og med henne går alt greit, hun tilpasser seg osv. Hun har eldre søsken. Vi skal på ferie sammen og sønnen min sier han ikke vil.. Han vil heller ikke være sammen med oss, finne på ting sammen generelt sett i hverdagen.. Noen som har vært borti lignende, og har gode tips/råd til hva vi skal gjøre for å få dette til å fungere?

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp. Det går seg til.

Anonymous poster hash: fcacc...b55

[Anonym bruker]

Du skriver at du fikk deg kjærest for noen måneder siden, og at dere nå skal på ferie sammen.

Kan det være at dere går altfor fort frem med tanke på hva din sønn takler?

 

 

Anonymous poster hash: b594e...f2b

[Anonym bruker]

Dere har vært kjærester i noen måneder og barna er allerede innvolvert?

Ikke det beste valget og det sønnen din tar støyten for det. Jeg ville roet ned og tatt dette på barnas premisser. Om dere skal være et par og bli samboere er det utrolig viktig at barna takler det og at alle fungerer godt sammen.

Anonymous poster hash: 20ff3...5f2

[Anonym bruker]

Det er snart 1 år siden vi ble kjent,vært kjærester i snart fem mnd. Synest ikke vi har gått for raskt frem da det føles riktig. Men jeg forstår at han reagerer som han gjør også. Det har liksom bare vært oss to hele tiden.. Jeg ønsker ikke kommentarer på at det er dumt at barna allerede er involvert, men heller gode råd til hvordan vi kan legge til rette for at ting skal fungere.

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

[Anonym bruker]

Det er snart 1 år siden vi ble kjent,vært kjærester i snart fem mnd. Synest ikke vi har gått for raskt frem da det føles riktig. Men jeg forstår at han reagerer som han gjør også. Det har liksom bare vært oss to hele tiden.. Jeg ønsker ikke kommentarer på at det er dumt at barna allerede er involvert, men heller gode råd til hvordan vi kan legge til rette for at ting skal fungere.

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

"Det føles riktig"... Ja, for dere voksne, ja..

Det kommer jo tydelig fram at sønnen din IKKE føler at dette er riktig. Da har du to valg:

-ta det til etterretning og roe ned. Ta det i hans tempo og ikke presse kjæresten din på sønnen din. Eller;

-ignorere det han sier og leve etter "barna skal ikke få diktere mitt liv"..

 

Min eks valgte nr 2.

Det endte med at ungene protesterte så heftig at han sto i fare for å miste samværet. Advokater, familievernkontoret og barnevernet måtte komme på banen.

Først da innså han alvoret. Han bodde sammen med kjæresten 1 time unna oss, og da han innså hva som var i ferd med å skje valgte han tilslutt å flytte fra henne og hit hvor ungene bor. Ungene taklet ikke verken dama eller å måtte være hos dem.

Han har nå bodd "her nede" i 2 mnd, ungene er fortsatt sinte på faren for alt de gikk igjennom, men nå vil de ihvertfall på samvær til ham igjen.. De følte han valgte henne over dem, at han tvang dem til å være sammen med en de ikke taklet, at deres følelser ikke betydde noen ting osv.

Bare ha det litt i bakhodet, hi...

 

 

Anonymous poster hash: 94627...6ed

[Anonym bruker]

Jeg tenker masse på sønnen min, og han er nr 1 uansett! Samme som datteren er for han. Men sønnen min er 9 år og dette er første kjøresten jeg presenterer for han,jeg har vært alene i 6 år. Jeg har et liv og sønnen min skal ikke styre mitt liv. Men så klart, ting må gjøres riktig. Problemet er vel at han ikke har fått blitt godt nok kjent me dem ennå, men det er vanskelig å bli kjent når han ikke vil være sammen med dem.. Jeg søker råd hos andre som er/har vært i samme situasjon. Ønsker ikke flere fordommer fra deg!!

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

[Ladybird2014]

Dere går for fort frem!!!!!

 

 

Ro ned, med en gang. Ta sønnen din på ferie, bare dere to. Skikkelig tragisk å tvinge ham til å forholde seg til nyetypen 24/7 på ferie når han så tydelig ikke er klar for kortere samvær engang. Skjerpings!! La sønnen din komme foran deg og typen.

[Anonym bruker]

Jeg var igjennom noe av det samme med min sønn da jeg gikk inn et nytt forhold. Gutter kan ha et veldig spesielt forhold til mor og i hvertfall hvis foreldrene går fra hverandre.., Min sønn så nok på seg selv som "mannen i huset" den tiden vi bodde alene selv om han var i førskolealder,,

 

Da jeg fikk meg kjæreste ble han naturlig nok sjalu. Jeg brukte masse tid på å snakke med ham og var hele tiden klar på at

1. Han var den viktigste for meg og

2. At min nye kjæreste ikke var hans nye pappa.

Det var en lang prossess, men heldigvis var han flink til å sette ord på følelsene sine. Han sa ifra at han trengte alenetid med meg og på sin barnslige måte sa han også at han syns det var vanskelig å akseptere at jeg ikke skulle bli sammen med faren hans igjen. Til og med nå, 7 år senere, kommer dette opp, men han er inneforstått med at vi aldri kommer til å bli sammen igjen....

 

Forstår at dette er vanskelig, HI. Men har du mulighet til å ta med ham på en tur med deg alene i løpet av sommeren også? Hvis det er viktig for dere å dra på tur alle sammen, kan du kanskje lage et kompromiss med sønnen din om at dere to tar en tur ett sted etter fellesferien er unnagjort?!?

 

 

Anonymous poster hash: cf087...164

[Anonym bruker]

Jeg tenker masse på sønnen min, og han er nr 1 uansett! Samme som datteren er for han. Men sønnen min er 9 år og dette er første kjøresten jeg presenterer for han,jeg har vært alene i 6 år. Jeg har et liv og sønnen min skal ikke styre mitt liv. Men så klart, ting må gjøres riktig. Problemet er vel at han ikke har fått blitt godt nok kjent me dem ennå, men det er vanskelig å bli kjent når han ikke vil være sammen med dem.. Jeg søker råd hos andre som er/har vært i samme situasjon. Ønsker ikke flere fordommer fra deg!!

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

"Og sønnen min skal ikke styre mitt liv".. Da velger du altså alternativ 2.

 

Du får mange råd om at du går for fort frem, men du reagerer med å bli sint.

Det er ikke fordommer, men vi ER jo mange som har vært i denne situasjonen. Og vi ber deg roe ned! Nettopp fordi vi vet hvordan dette fort kan ende!

 

Hvis du vil vi skal si at du bare må fortsette å tvinge sønnen din til å bli kjent med kjæresten din og håpe det da vil gå seg til, så kan jeg godt si det. Men som en som HAR vært der så forklarer jeg deg at konsekvensene kan bli vonde. Både for deg og for sønnen din. Men for all del, du gjør hva du vil. Men om dette slår tilbake på deg selv senere så kan du heller ikke klage på utfallet.

 

Min sønn på 8 år er kjempesint på faren sin ennå pga hans valg av kjæreste. Og nei, han skal ikke styre farens liv, men han har til en viss grad lov til å styre sitt eget. Og her gikk det så langt at gutten nektet å ha noe med faren og dama å gjøre. Og siden jeg måtte være "pliktoppfyllende" ekskone (mens rettssaken om samvær pågikk) og oppmuntret gutten til å dra til faren mot hans vilje så endte det med bekymringsmelding da gutten slo seg helt vrang.. Han hadde det så vondt, men ble ikke hørt. Faren ville ikke høre, og jeg kunne ikke gjøre noe med det før vi fikk en dom på at jeg fikk full omsorg.

Bare vær klar over hvor voldsomme disse følelsene kan føles for et barn...

 

Anonymous poster hash: 94627...6ed

[Anonym bruker]

Jeg tenker masse på sønnen min, og han er nr 1 uansett! Samme som datteren er for han. Men sønnen min er 9 år og dette er første kjøresten jeg presenterer for han,jeg har vært alene i 6 år. Jeg har et liv og sønnen min skal ikke styre mitt liv. Men så klart, ting må gjøres riktig. Problemet er vel at han ikke har fått blitt godt nok kjent me dem ennå, men det er vanskelig å bli kjent når han ikke vil være sammen med dem.. Jeg søker råd hos andre som er/har vært i samme situasjon. Ønsker ikke flere fordommer fra deg!!

 

Anonymous poster hash: 206e4...9f5

 

Jeg oppfattet ikke annie over her som full av fordommer.

 

Det som er lett å glemme i den situasjonen du er i, HI, det er at du er forelsket, du kjenner kjæresten og er glad i ham. For din sønn, som har hatt deg alene siste 6 år, så kommer kjæresten din inn og truer den familiesituasjonen sønnen din kjenner, det truer hans plass i familien, og det truer å ta fra ham noe av din kjærlighet.

 

Jeg vet du ikke mener det slik, og at du setter sønnen din høyt. Men sønnen din er bare 9 år. Det er ikke rart at han reagerer på at mamma etter 6 år plutselig har kjærest.

 

Hvordan har du og kjæresten oppført dere når dere har vært sammen med sønnen din? Ble kjæresten først presentert som en venn og at dere oppførte dere som venner - og ikke kjærester - til å begynne med?

Hvis sønnen din ble presentert for kjæresten og dere viste følelser for hverandre med det samme, så er det ikke rart sønnen din reagerer - da blir kjæresten din en konkurrent, en som truer tryggheten hans.

Det betyr ikke at kjæresten din er en dust eller at sønnen din ikke liker kjæresten din som person. Det betyr bare at alt har gått altfor fort i forhold til hva han som 9 år gammel liten gutt greier å takle når mamma aldri har hatt kjærest før.

 

Du sier det jo selv - sønnen din har ikke fått bli godt nok kjent med kjæresten og datteren hans. Det vil si - du har latt dine behov for å ha kjæresten tydelig i livet ditt kommet før hensynet til sønnen din sine følelser.

Om du og kjæresten skal feriere sammen med barna likevel så råder jeg deg og kjæresten å ta mange steg tilbake - ikke vis følelser for hverandre tydelig så barna ser det, vis at dere trives sammen og har det bra sammen, men fokuser på barna sammen. Kjæresteting som lange omfavnelser og kyssing og stryking og tydelig flørting kan dere vente med til etter at barna har lagt seg.

Ikke for alltid, men inntil sønnen din har fått tilpasset seg den nye livssituasjonen.

Det at datteren hans tilpasser seg kan være sant. Jeg var den jenta en gang som tilpasset meg og alt tilsynelatende gikk greit med.... men jeg hadde det egentlig som sønnen din, ting gikk altfor, altfor fort, jeg ble påtvunget en annen person uten å få muligheten til å bli kjent med personen, jeg måtte forholde meg til foreldre som plutselig ble "seksualobjekt" (selv om det stort sett bare var kyssing, lange omfavnelser med stryking her og der). Det var veldig vondt å stå på sidelinjen, merke at jeg ikke hadde foreldres oppmerksomhet som tidligere. Jeg følte rett og slett at jeg ikke var verdt noe, for den nye personen som kom inn i bildet og barnet virket langt viktigere. Var det kanskje ikke fra de voksnes side, men slik opplevdes det. Så i motsetning til din sønn, så tok jeg på meg maska og viste meg fra min beste side og "tilpasset" meg - fordi jeg visste at mine følelser ikke kom til å bli tatt hensyn til...

 

Du må huske at du ligger langt foran din sønn følelsesmessig med tanke på din kjærest. Din sønn har ingen grunn til å like kjæresten din som er blitt presentert altfor fort. Ved det så har dere bare oppnådd å gjøre kjæresten til en trussel. Nettopp fordi dette er første kjæresten du introduserer sønnen din for så burde det ha skjedd i langsomt tempo, ikke raskt fordi "det føles riktig" for deg og kjæresten.

Dere kan heller ikke sammenligne din sønn med hans datter, det blir urettferdig for din sønn.

 

Det virker på meg som om du er litt sint på sønnen din fordi han "er så vanskelig".

Men jeg synes du skal se på dette akkurat som det er - det er ikke sønnen din som er vanskelig, det dere voksne som trolig ikke har taklet dette på riktig måte overfor din sønn.

Dere hadde kjent hverandre i 7 måneder før dere introduserte sønnen din for kjæresten. Fornuftig og bra at dere ble kjent før dere involverte barna. Men inntrykket mitt er at dere har gått for fort frem etter at dere "offisielt" ble kjærester?!

 

Snakk med sønnen din - uten å bli irritert eller sint på ham. Noe har gjort at han har gått i vranglås, og trolig så er det at han føler seg truet. Det er ikke sikkert han greier å sette ord på hva det er han føler. Men husk at han kjenner bare en verden og i den verdenen så er han og mamma en enhet. Det er dere to mot resten av verden. Plutselig kommer det en mann inn i bildet, og jammen har han en jente på slep også... og plutselig så vet ikke gutten din hvor han står i verden.

Du trenger å trygge gutten din på at ikke noe har forandret seg mellom deg og han. Du trenger å fortelle ham at selv om du er blitt glad i kjæresten din så er du ikke mindre glad i sønnen din. Du må forklare ham at vi mennesker har et hjerte som er rart på den måten. Man kan elske noen kjempemye, og selv om man kanskje treffer noen andre som man også blir veldig, veldig glad i, så får ikke den man først elsket mindre plass i hjertet ditt.

Forklar gutten din at voksne ofte trenger en kjærest, ikke fordi barna ikke er nok, men fordi man trenger en annen voksen, akkurat på samme måte som at han sikkert ønsker å leke med andre barn, og ikke bare voksne. Han blir jo ikke mindre glad i mamma selv om han leker med andre barn, og han blir jo ikke mindre glad i mamma selv om han også er glad i sine besteforeldre, far osv.

 

Du og kjæresten må snakke sammen og bestemme dere for å ta det roligere fremover.

Og du og sønnen din må snakke sammen slik at du trygger ham på hans posisjon overfor deg.

 

Hvis du møter sønnen din med irritasjon, oppgitthet og sinne nå så risikerer du å ødelegge enormt mye for dere alle.

 

Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: b594e...f2b