Hvorfor ble aldri vi reddet?

[Anonym bruker]

Dette er noe som tar opp tid i hodet mitt veldig ofte.

Hvorfor ingen grep inn...

 

Når naboer og søsken gang på gang hørte bråk.

Eller den gangen da jeg og min lillesøster så vår egen far springe etter mamma, der han hadde øks i hånden sin. Han skulle drepe henne.

Jeg ringte til storesøster, hun ringer videre til ambulanse og politi. Politiet kommer.
Legger han i håndjern, og han blir med bort. Kommer hjem igjen neste dag.

 

Vi ser store overskrifter om dette i avisen, og gud hvor flaut det var. Det var jo pappa.

 

Eller rett og slett den gangen han blir sur på mamma. Mamma løper til oss, og vi løper sammen ut, til gamle huset. (To eneboliger på en tomt, et nytt og ett gammelt)
Jeg husker godt det var vinter. Og vi frøs. Vi visste aldri om han var ute og lusket rundt buskene for å komme å ta oss hvis vi kom ut..

Han kuttet gjerne strømmen, slik at vi kunne fryse ihjel- eller som han ville; komme inn til han...

Husker godt lillesøster var redd han skulle starte motorsagen og ødelegge døren..

Men "bare" det han fant på, var å knuse vinduet...

En annen kveld hvor han velter motorsykkelen til min mor. Jeg var veldig liten, men ville ta igjen. Jeg sniker meg ut, og prøver å velte hans, i det han ser på meg, ut vinduet.....

 

Da mamma kommer springende og sier kle på dere, og kom i bilen. Vi reiser NÅ!

Da ble det hotell på oss. Kommer han etter???

 

Tilslutt meldte jeg ifra. Jeg fikk med meg en venninne, og foreldrene hennes.

Jeg gråt på barnevernskontoret. Men ingen gjorde noe.. Ingen trodde på meg...

 

 

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

Ser det ble veldig rotete, men er veldig vanskelig å holde seg til en del her. Håper dere forstår...

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

Så trist å lese...Stor klem til deg som har måttet gå gjennom dette. Så tøff du var som selv tok kontakt med barnevernet, som likevel ikke hørte på deg. 

 

Anonymous poster hash: 998ff...784

[Anonym bruker]

Har mange andre slike opplevelser.. Men ikke alle en makter å skrive ned..

Siden de ikke tok tak i det, føler jeg at det bare er tull å tenke på dette, mens for meg og min søster var det mareritt. Og grunnen til at vi i dag sliter med psyken...

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

Takk for klemmen!

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

Huff, stakkars dere :-( barn skal ikke oppleve sånt.

 

Anonymous poster hash: 52f28...a27

[Anonym bruker]

For en trist historie! Desverre skjer dette, vet ikke om folk ikke orker å melde fra, eller de tror andre gjør det, eller hva det er.. Har selv opplevd utilgivelige ting i barndommen, gjort av min far. Det er en godt bevart familiehemmelighet, vet ikke om noen av søskene har fortalt om det til noen, men jeg tror ikke. Selv det å snakke med hverandre om det er for vondt. Selv skyver jeg det unna når det dukker opp, men når jeg tenker på skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å oppføre seg slik mot barn, langt mindre sine egne! Jeg tenker også litt på at mamma burde gjort noe, men hun var antaglig for svak. I min situasjon skjønner jeg at ingen "reddet oss", fordi ingen viste! Men din situasjon var jo annerledes. Det er ikke til å tilgi at politi og barnevern ikke gjorde noe! Håper og tror det er bedre i dag, selv om vi stadig ser i media at det ikke alltid er tilfelle!

Det eneste gode jeg har fått ut av dette er at jeg vet en hel del om hva slags oppdragelse mine barn ikke skal få!

Kanskje kan du finne noen "lyspunkt"? Kanskje kan du bruke din situasjon til å hjelpe andre? Eller tenke at tross din oppvekst har du oppnådd ting som voksen? Jeg er faktisk stolt av meg selv, for å ha blitt den jeg har blitt og oppnådd det jeg har, til tross for at ingen egentlig oppdro meg!

 

 

Anonymous poster hash: 25d7a...841

[☆☆☆]

Samfunnet har mykje å svare for ift å snu ryggen til. Framleis er det mange som finn det utidig å blande seg inn i kva som skjer mellom husets fire veggar. Forkastelig å ikkje gripe inn mot hustyrannar!

[Anonym bruker]

Tror det er veldig lett for folk å tenke"jaja,sånn er de og sånn holder de på" uten å engang tenke tanken på hva dette kan forårsake av skader og senskader hos barn!

Folk er for redde for å bry seg, de er for redde for å ta feil,så da holder de heller kjeft og lar det gå ut over barna istedet for seg selv...

 

Og barnevernet er også kjent for å drive foreldrevern og ikke barnevern i mange saker.

 

Synes det er forferdelig trist og tragisk å lese din historie. Hvilke følelser dere setter igjen med må være masse vonde og negative,samt å vite at INGEN brydde seg er vel sikkert et av de verste svikene,iallefall da du selv fortalte barnevernet hva som skjedd og de ikke trodde deg. Det er jo bare helt forjævlig...

 

Sender masse klemmer til deg og synes du er tøff som tørr å sette ord på det og rippe opp i dette,kanskje det kan hjelpe deg til å heles litt etter litt..?

Anonymous poster hash: 6eaf7...8e5

[Anonym bruker]

may av dette var som å lese om min oppvekst.. men var han voldelig? Min pappa var mest bare skremmende… vi fikk ris på bar bak (men det var oftest ikke i brutalt sinne) og vi kunne blitt tatt hardt i, slengt litt på og sparket etter, men stort sett var det kroppsspråk, holdning, klikking, og kasting av stoler, kaffekanner eller andre ting… Også fikk vi myyye negativt. Var ikke før guttene ble eldre at han faktisk "angrep" noen ganger… Etter hvert begynte han å drikke også..

Skremmende å tenke på hvor mye naboene må ha hørt, for var ikke stille i huset hos oss...

Anonymous poster hash: 5694f...eb9

[Anonym bruker]

Huff!  

Anonymous poster hash: dfe0b...3d3

[Anonym bruker]

Han var aldri voldelig mot oss barn, som jeg husker.. Men mot moren min..

Engang kom ambulansen da noen meldte ifra, og etterhvert fikk jeg se at hun var oppskjært i hele ansiktet av faren min...

 

Jeg tror ikke hun turte å gå ifra han før hun "måtte".

Ikke før den dagen jeg knakk sammen, pågrunn av at faren min sa han skulle henge seg, reagerte blant annet rektor på skolen.

Men det var mange år forsent...

 

 

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

Samme her. I 16 å ba jeg om hjelp til meg og min søster. Fysisk og psykisk vold fra mor i over 20 år.

 

Dette var bare oppspinn ifølge bv.

 

Hurra....

 

Anonymous poster hash: 94f50...f0f

[amandine]

Å jeg skulle ønske du var min nabo! Og jeg håper du har et godt voksenliv. Jeg beklager virkelig på vegne av alle de som lot som om de ikke så. ^{Og jeg ønsker deg alt godt fremover.}

[Anonym bruker]

 

may av dette var som å lese om min oppvekst.. men var han voldelig? Min pappa var mest bare skremmende… vi fikk ris på bar bak (men det var oftest ikke i brutalt sinne) og vi kunne blitt tatt hardt i, slengt litt på og sparket etter, men stort sett var det kroppsspråk, holdning, klikking, og kasting av stoler, kaffekanner eller andre ting… Også fikk vi myyye negativt. Var ikke før guttene ble eldre at han faktisk "angrep" noen ganger… Etter hvert begynte han å drikke også..

Skremmende å tenke på hvor mye naboene må ha hørt, for var ikke stille i huset hos oss...

 

Anonymous poster hash: 5694f...eb9

 

Ja, han var voldelig. Å skremme barn på den måten han gjorde er å utøve psykisk vold -det er også å være voldelig!

 

Anonymous poster hash: 29f7b...9e1

[Anonym bruker]

Kan jo tenkes at ingen, inkludert det offentlige, rett og slett turte å blande seg inn i det, når faren din var slik.

 

Mener jeg leste for ikke så lenge siden om en ganske lik sak, der verken politi eller barnevern gjorde noen ting selv om de var fullstendig klar over forholdene i den familien. Det endte vel med at faren ble hanket inn av politiet for en fillesak, hvor mor i huset da fikk beskjed av politiet om at dette var muligheten hennes til å pakke ungene med seg å flykte før han slapp ut igjen, noe hun gjorde.

 

Jeg tenker jo som så at i både denne og din historie prioriterer det offentlige å beskytte seg selv ved å la være å gripe inn. Da særlig barnevernet (Tror ikke på deg.. For noe tull. Du hadde jo en voksen med deg også. De er pliktet til å ta alle meldinger seriøst og undersøke det. De ville bare ikke). De vet jo at hvis politiet ikke har mulighet til å bure ham inne, så må de slite med en ytterst farlig psykopat om de griper inn. 

Og det viser nok en gang hvordan barnevernet ikke alltid griper inn der de bør, gjerne fordi belastningen på dem personlig ville være for stor, men heller går for de "lettere" sakene. "Fare for fremtidig omsorgssvikt" og slikt tull.

 

Nei, det fungerer ikke alltid slik det bør, verken den ene eller andre veien. 

 

Håper du kan klare å legge dette bak deg, men forstår at det er vanskelig. Klem til deg.

Anonymous poster hash: ec7e1...09e

[Gjest Antarctica]

Huff, huff huff.

Å la barn se vold mot den andre forelderen er jevngodt med å utøve vold mot barnet selv, sier man i dag. Så leit å høre en sånn historie - politiet skulle ha opprettet sak på ham hver gang!

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke så mye bedre med meg selv, det går lang tid tydeligvis, og komme over.

Går til psykolog på 3 året, fra to ganger i uken til en gang annenhver uke.. Jobber ikke, men prøver å studere igjennom nett.

Har vanskeligheter med å skaffe venner, og lever med psykiske plager.

 

Plager meg veldig at ingen tok tak. Er veldig bitter...

Takk for klemmene!

Anonymous poster hash: 98aec...d88

[Anonym bruker]

 

Dette er noe som tar opp tid i hodet mitt veldig ofte.

Hvorfor ingen grep inn...

 

Når naboer og søsken gang på gang hørte bråk.

Eller den gangen da jeg og min lillesøster så vår egen far springe etter mamma, der han hadde øks i hånden sin. Han skulle drepe henne.

Jeg ringte til storesøster, hun ringer videre til ambulanse og politi. Politiet kommer.

Legger han i håndjern, og han blir med bort. Kommer hjem igjen neste dag.

 

Vi ser store overskrifter om dette i avisen, og gud hvor flaut det var. Det var jo pappa.

 

Eller rett og slett den gangen han blir sur på mamma. Mamma løper til oss, og vi løper sammen ut, til gamle huset. (To eneboliger på en tomt, et nytt og ett gammelt)

Jeg husker godt det var vinter. Og vi frøs. Vi visste aldri om han var ute og lusket rundt buskene for å komme å ta oss hvis vi kom ut..

Han kuttet gjerne strømmen, slik at vi kunne fryse ihjel- eller som han ville; komme inn til han...

Husker godt lillesøster var redd han skulle starte motorsagen og ødelegge døren..

Men "bare" det han fant på, var å knuse vinduet...

En annen kveld hvor han velter motorsykkelen til min mor. Jeg var veldig liten, men ville ta igjen. Jeg sniker meg ut, og prøver å velte hans, i det han ser på meg, ut vinduet.....

 

Da mamma kommer springende og sier kle på dere, og kom i bilen. Vi reiser NÅ!

Da ble det hotell på oss. Kommer han etter???

 

Tilslutt meldte jeg ifra. Jeg fikk med meg en venninne, og foreldrene hennes.

Jeg gråt på barnevernskontoret. Men ingen gjorde noe.. Ingen trodde på meg...

 

 

 

Anonymous poster hash: 98aec...d88

Sånn var det den gangen. Familie var privat. Ikke noe man blandet seg i. Gått for langt andre veien nå. Håper det stabiliserer seg på midten etter hvert med at de som faktisk trenger det får hjelp og ikke mange falske anklager som tærer på i utgangspunktet gode familier. Jeg har selv hatt det litt som deg og også sett litt av hva barnevernet kan stelle i stand for andre. Er ikke i ettertid sikker på om barnevernet hadde hjulpet meg... Men også slitt litt tidligere med at ingen reagerte på mine vegne. Jeg rømte alene fra voldelig far som din familie gjorde... Og meldte selv til advokat på området. Han rådet meg til å la være. Da var det tungt. Men glad for det i dag... Vet hva du sliter med tror jeg. Håper du kommer til forsoning med din familie alle som skulle meldt, men viktigst med deg selv. Det var galt. Du fortjente det ikke. Du fortjener det gode liv. Kjærlighet og trygghet. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0b569...8c8