Er dette en mild fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Dette innlegget kommer til å bli litt rotete.

Men jeg lurer rett og slett på om jeg har gått inn i en mild fødselsdepresjon.

Spør her, søking på nettet viser bare til tanken på å skade barnet sitt, det er ikke det som er problemet.

Det er åtte uker siden jeg fikk en liten baby. Dette er vår nummer to, og nummer en blir straks to år.

 

Toåringen er god, men trasser mye. Det er jo forståelig, vanskelig å få noen å dele mamma og pappa med.

Babyen har slitt med vond mage siden den kom, men det begynner å løsne nå. Spiser godt (og ofte) og smiler fint/jeg får god kontakt.

Jeg er mye alene med de, da den største ikke får barnehageplass før til høsten. Det går helt fint, selv om jeg har mye dårlig samvittighet overfor begge to.

 

Nå begynner jeg å kjenne på rare følelser som jeg har kjent før; nemmelig etter størstemann ble født.

Jeg har mest lyst til å være alene. Orker egentlig ikke føre en samtale med noen som helst. Orker ikke dra på besøk til familie. Tvinger meg ut på trilletur/være med noen få venniner bare fordi de skal se at jeg fortsatt bryr meg om de. Langt innerst inne er jeg helt likegyldig. Trenger da vel ikke venner jeg... Men jeg vet at jeg gjør det. Alle trenger noen å snakke med, le med og ha et voksent sosialt liv, men akkurat nå er det helt likegyldig for meg.

Takler heller ikke å treffe på folk/avtale at jeg skal noe. Er så redd for å dumme meg ut. Sier jeg en ting feil kan jeg gå å tenke på det og bli flau i mange uker etterpå, og det er bare ubetydelige "feiler".

Føler meg bare ekkel og stygg. Ekkelt hår, ekkel kropp og dårlig personlighet. Ikke kan jeg lage skikkelig mat, ikke strikke, ikke ditt og ikke datt.

 

Tja, dette er bare litt av det. Går egentlig rundt og føler meg helt nummen. Det kjennes ut som om kroppen er tom for følelser.

Bortsett fra for barna mine. Elsker de over alt på jord, og kunne aldri tenkt meg å gjøre de noe, slik som det står at er et tegn på fødselsdepresjon.

 

Og når jeg tenker på det, hadde jeg jo det sånn etter fødselen med førstemann også, men da jobbet jeg knallhardt med meg selv for å møte folk, ikke være usikker. Men nå, orker jeg det snart ikke mer...

 

Beklager for et innlegg som er langt usammenhengende, og vanskelig å lese. Må bare få ut noen tanker.

 

Anonymous poster hash: 59482...c81

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du 'bare' er veldig sliten - er jo en kjempejobb du gjør med to små!

 

Jeg har nettopp fått min første og har noen liknende tanker men tror rett og slett det kommer av hormoner, null søvn, mye ansvar osv. Jeg elsker også babyen min, men tårene sitter løst og jeg kunne gjerne tenkt meg en liten pause.

 

Håper du snart føler deg bedre! Husk at det fortsatt er veldig tidlig

 

Anonymous poster hash: e0d99...bc9

[Anonym bruker]

Tenker dette er en gangke nrromal reaksjon egentlig. Man er sliten, overveldet av følelser, får lite søvn, mye ansvar osv. da er det helt normalt å ønske å være i sin egen  liten boble og ikke måtte forholde seg til andre, andres meninger osv.

 

Det er helt greit å ikke være så forbanna sosial i tiden etter førdel. Barnet er jo bare to måneder og dere har slitt med magevondt. Ha fokues på deg selv og din egen lille familie. Boblen sprekker etterhvert og behovet for annen kontakt  og annet fokus kommer nok sakte med\n sikkert tilbake!

Anonymous poster hash: 0699d...87a

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Jeg håper jeg bare er sliten. Det gikk jo over når førstemann var rundt 10 mnd sist. Er bare så vanskelig å "stå i det".

 

Anonymous poster hash: 59482...c81

[Rosarose8]

Kjenner meg igjen i det du skriver, kanskje du skal ta en tur på helsestasjonen å snakke med de som er der? Hadde det som deg og gikk dit å fikk snakket om det, hjalp bare å få det ut, gråte litt og høre at jeg var helt normal. De fulgte opp med noen telefoner og tilbud om videre oppfølging, men jeg hadde på noe vis ufarliggjort det og da gikk det bedre...