Dere som har menn som er litt mindre sosialt smarte..

[Anonym bruker]

Altså… godt mulig de ikke er det, men likevel virker litt "korte".. Hvordan orker dere det? Har datet en liten stund nå, og de fleste er faktisk litt sånn. Og helt ærlig må det være den tingen jeg ikke hadde orket, hadde irritert meg grenseløst! 

Nyskjerrig dog, ser dere selv at mannen ikke er av den skarpeste sorten?

Anonymous poster hash: b7f33...f3d

[Anonym bruker]

Mannen min er litt sånn, og det plaget meg veldig i starten (og litt fremdeles). MEN, jeg begynte å legge merke til hvor mange andre som faktisk er rare! Og venninnene mine liker mannen min, så da... Han er i tillegg verdens mest fantastiske mann sånn ellers, så det veier opp

Anonymous poster hash: fe20b...10f

[Anonym bruker]

Mannen min er litt "kort" Men dette er noe jeg ikke har merket så mye av før siste året. Vært gift i 9 år og det er ikke før nå at jeg faktisk legger merke til det og virkelig irriterer meg. Merker det på andre og at de reagerer negativt på enkelte ting. Men han enser det ikke...

Skulle ønske jeg kune sagt han er en fantastisk mann sånn ellers, men det stemmer vel ikke heelt, så

Anonymous poster hash: bc979...5a6

[Anonym bruker]

Jeg selv er lite sosialt smart, samtidig som jeg er veldig smart faglig, løsningsorientert og har klisterhjerne. Det skyldes ekstrem mobbing gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående, samt dårlig behandling av såkalte "venner" i voksenlivet. Mobbingen bidro til at jeg så å si ikke hadde noe kontakt med andre barn utenom skoletimer, og utviklet dermed så å si ingen sosial intelligens. Da jeg flyttet til Norge er det ingen som klarte å fortelle meg hva jeg gjorde feil i sosiale sammenhenger, siden her kom også kulturforskjeller i tillegg til min manglende sosial trening fra barndom- og ungdomsårene. Så jeg foretrekker faktisk å ikke ha venner og omgås folk kun når det er nødvendig.

 

Mannen min har bestandig vært av den sosiale typen, men veldig dumsnill og lot seg utnytte og påvirke (han er ekstremt lettpåvirkelig). Mine såkalte "venner" som jeg nå ikke har noe omgang med kjørte veldig hardt på og prøvde å overbevise ham at jeg ikke var bra for ham siden jeg ikke visste hvordan man ter seg i en sladre-venninnegjeng. Han stod heldigvis imot, og vi har svært god kommunikasjon. Med ham trenger jeg ikke late som, veie hvert ord før jeg snakker osv. Har forklart ham det med mobbing og cirka null sosial kontakt med andre under oppveksten, og hva konkret jeg sliter med sosialt. På jobben blir jeg ansett som flink og blid, i idrettsklubben og på skolen bruker jeg å bidra med kaker, hjelp, stiller opp på alt, men lar ikke folk komme innpå meg.

 

Så at en mann i en datingssetting, som i seg selv er nervøst affære, virker sosialt klønete hadde jeg ikke brydd meg om.

Anonymous poster hash: c6fa4...277