ikke glad for babyen

[Anonym bruker]

Forrige gang elsket jeg babyen fra den dagen testen var positiv, koste med magen, snakket og sang, handlet inn og planla, hadde navn klart fra ultralyd osv. Dette er en ønsket og planlagt graviditet, lyktes endelig etter flere ivf. Men jeg føler ingenting! Gleder meg ikke, handler ikke, har ingen alternativer til navn. Har liksom ingen følelse av at det er en unge der inne. I blant har jeg til og med tenkt tanken på å adoptere bort barnet når det er født. Skjønner ikke hvorfor det har blitt sånn, vi har jo lengtet etter dette barnet i 4 år. Jeg er veldig redd for at dette skal gå utover storesøster og at jeg ikke vil få nok tid til henne, at hun skal føle seg tilsidesatt osv.

 

Anonymous poster hash: d8952...043

[Anonym bruker]

Det er jo relativt normalt. Hadde ikke bekymret meg før ungen evnt. var ute. 

Anonymous poster hash: 293a1...721

[Anonym bruker]

Jeg gikk inn i dyp depresjon da jeg gikk gravid med nr 2, selv om ungen var planlagt og ønsket. Fikk tett oppfølging, og fra fødselen startet har alt bare vært rosenrødt. Jordmor mente det var hormoner og at jeg var sykt sliten.

 

Anonymous poster hash: 14b8b...888

[Anonym bruker]

Det er den allerede om noen få dager og får helt fnatt av tanken....

 

Anonymous poster hash: d8952...043

[Anonym bruker]

Slapp av, jeg hadde til og med fosterhjemmet klart fordi jeg var der du er, men selvsagt ble det ikke noe av. Var så dypt deprimert at jeg ikke så noe positivt før ungen kom. 

Anonymous poster hash: 293a1...721

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med å bli gravid og mistet flere ganger. Jeg har slitt veldig med tilknytning. Jordmor sier det er en helt normal reaksjon. Jeg har tenkt mange krisetanker. Ventet at lille skal være død på hver UL. Og nå som fødsel er rundt hjørnet er jeg livredd for fødsel. Jeg tør ikke glede meg er så redd for at noe skal gå galt.

Jeg har brukt jordmor som samtalepartner og hun har virkelig hjulpet meg.

Aner ikke hvordan jeg reagerer når lille endelig er her men jeg håper jeg klarer å legge alle bekymringer bak meg da.

 

 

Anonymous poster hash: 89050...eb8

[Anonym bruker]

Forrige gang elsket jeg babyen fra den dagen testen var positiv, koste med magen, snakket og sang, handlet inn og planla, hadde navn klart fra ultralyd osv. Dette er en ønsket og planlagt graviditet, lyktes endelig etter flere ivf. Men jeg føler ingenting! Gleder meg ikke, handler ikke, har ingen alternativer til navn. Har liksom ingen følelse av at det er en unge der inne. I blant har jeg til og med tenkt tanken på å adoptere bort barnet når det er født. Skjønner ikke hvorfor det har blitt sånn, vi har jo lengtet etter dette barnet i 4 år. Jeg er veldig redd for at dette skal gå utover storesøster og at jeg ikke vil få nok tid til henne, at hun skal føle seg tilsidesatt osv.Anonymous poster hash: d8952...043

Det er ikke sånn at du må glede deg, må elske å være gravid selv om du har slitt for å bli det. Jeg fikk endelig et barn etter 7 år som prøver med mange ivf-forsøk. Var ganske avventende hele svangerskapet, og syntes ikke det var noe stas å være gravid. Heller plagsomt. Den rosa skyen som omgivelsene mente jeg burde ha funnet, uteble. Jeg gledet meg heller ikke sånn som andre mente jeg burde, selv om jeg selvfølgelig var veldig takknemlig for å ha blitt gravid. Det var mange skuffelser på veien til graviditet, og jeg tror det var derfor jeg ikke klarte helt å glede meg som jeg "skulle." Det var ingen selvfølge for meg at ting skulle gå bra, eller at jeg skulle få et friskt barn.

Selv om det høres ut som du har litt tyngre tanker enn jeg hadde, er jeg sikker på at morsfølelse og kjærlighet kommer kastet på deg når babyen er født!

Ikke tenk at det er så unormalt å tenke som deg når du har slitt lenge, men ikke vent for lenge før du lufter tankene dine for lege eller jordmor.

 

Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: b19fe...240