Hele livet er blitt til et rent helvette på 1,5 år!

[Anonym bruker]

For en tid tilbake mistet vi tvillinger før fødsel. Det var tøft å dra hjem uten barna, men heller begrave dem noen dager senere. Jeg har hatt store problemer med å komme meg tilbake til hektene, men den siste tiden har jeg hatt det bedre enn på lenge.. MEN for en stund siden fikk vi en ny jævlig beskjed, huset har brent ned! De fleste bildene av tvillingene, nyfødtbilder og babybilder av de andre barna, minner og mye annet. Alt er borte, og vi står på bar bakke uten noe. 
Trodde vi hadde vært igjennom nok, og nå er jeg så sliten så sliten. Jeg er fortvilet og aner ikke mine arme råd. Hvorfor skal vi måtte gå igjennom så mye? Jeg vil så gjerne gjøre alt for de barna vi allerede har, men nå er jeg bare livredd alt. Jeg klarer ikke gi dem det de trenger, de siste dagene har de grått seg i søvn fordi di savner bamsene og koseklutene Jeg har leita alt jeg kan, men er ingen butikker i området som har akkurat den bamsen og den kosekluten. De er små så skjønner ikke så mye, men jeg har hverken energi eller kapasitet til så mye mer. 

Men saken er den at vi bor i en by uten familie, og nå har vi snakket om å flytte tilbake til hjembyen. Nytt hus må bygges, så det er fristende å finne ei tomt og bygge nytt hus "hjemme". Problemet er at tvillingene ligger begravd i den byen vi nå bor i, og det er ingen som kan ta seg av graven. Om vi flytter blir det 14 timer unna, og det er helt forferdelig å tenke den tanken. Både jeg og sambo kjenner godt av vi har behov for familien nærmere nå, men hvordan skal jeg klare å flytte ifra to av barna mine?  

Alt motarbeider meg, og det er ingenting som gleder meg lengre. Klarer nesten ikke ta vare på barna, hele livet er ett helvette for tiden.
Jeg har ikke ord for noe, kjenner bare at det var godt å få ut litt tanker og følelser her.

Anonymous poster hash: ccf43...c82

[Anonym bruker]

 

For en tid tilbake mistet vi tvillinger før fødsel. Det var tøft å dra hjem uten barna, men heller begrave dem noen dager senere. Jeg har hatt store problemer med å komme meg tilbake til hektene, men den siste tiden har jeg hatt det bedre enn på lenge.. MEN for en stund siden fikk vi en ny jævlig beskjed, huset har brent ned! De fleste bildene av tvillingene, nyfødtbilder og babybilder av de andre barna, minner og mye annet. Alt er borte, og vi står på bar bakke uten noe. 

Trodde vi hadde vært igjennom nok, og nå er jeg så sliten så sliten. Jeg er fortvilet og aner ikke mine arme råd. Hvorfor skal vi måtte gå igjennom så mye? Jeg vil så gjerne gjøre alt for de barna vi allerede har, men nå er jeg bare livredd alt. Jeg klarer ikke gi dem det de trenger, de siste dagene har de grått seg i søvn fordi di savner bamsene og koseklutene Jeg har leita alt jeg kan, men er ingen butikker i området som har akkurat den bamsen og den kosekluten. De er små så skjønner ikke så mye, men jeg har hverken energi eller kapasitet til så mye mer. 

 

Men saken er den at vi bor i en by uten familie, og nå har vi snakket om å flytte tilbake til hjembyen. Nytt hus må bygges, så det er fristende å finne ei tomt og bygge nytt hus "hjemme". Problemet er at tvillingene ligger begravd i den byen vi nå bor i, og det er ingen som kan ta seg av graven. Om vi flytter blir det 14 timer unna, og det er helt forferdelig å tenke den tanken. Både jeg og sambo kjenner godt av vi har behov for familien nærmere nå, men hvordan skal jeg klare å flytte ifra to av barna mine?  

 

Alt motarbeider meg, og det er ingenting som gleder meg lengre. Klarer nesten ikke ta vare på barna, hele livet er ett helvette for tiden.

Jeg har ikke ord for noe, kjenner bare at det var godt å få ut litt tanker og følelser her.

 

Anonymous poster hash: ccf43...c82

 

 

Jeg har ikke ord, det er helt grusomt alt dere har opplevd. Stor klem til deg..

Jeg vet ikke hvor lett det er, men det går an å flytte gravsted om det er veldig gode grunner for at man ønsker det og det må jo deres situasjon være.

 

Anonymous poster hash: 9b769...5ee

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Fikk tårer i øya av å lese alt dette. Vil bare sende deg en klem. Tror det skal være mulig å flytte en grav, kanskje verdt å sjekke it mulighetene for det? Lykke til, håper at ting blir bedre med tiden og at der finner en god løsning på dette.

 

Anonymous poster hash: d15ea...303

[Anonym bruker]

Har dere undersøkt muligheten for å flytte graven(e)?

Anonymous poster hash: 8225c...dee

[Anonym bruker]

Så utrolig grusomt og trist! vet ikke hva jeg skal si.. Sender en klem. Dette vil jo bare gjøre deg og familien sterkere hvertfall!

 

 

Har du sjekket mulighetene for å ta med gravene, og gravlegge dem der dere flytter? Jeg vet om noen som fikk gjort dette.. Kanskje litt merkelig gjort, men da er de hvertfall i nærheten sånn sett. Og uansett så vil de jo alltid være i hjertene deres, selv om dere ikke er i nærheten av gravene.

 

Hva slags kosebamser og tepper var det ungene hadde? Kanskje noen her har noen de vil gi vekk. Jeg sender gjerne om jeg har de.

Anonymous poster hash: cedc4...328

[Anonym bruker]

Føler med deg. Fant dette... Jeg ville flytta "hjem"...

 

Anonymous poster hash: a7e7b...d71

[nimmelim]

Så utrolig trist....  

 

Jeg sender også gjerne om det er noe jeg har, som du mangler. Må være grusomt å miste bilder osv. Bilder betyr så mye. Før så satt man bilder i bankboks, men nå er alt så digitalt, så man gjør det ikke lenger. Det er synd. Finnes de ikke på en nettsky eller noe??

 

Men som sagt, hvis du finner bildet av koseklut ++ så sender jeg gjerne om det er noe 

[Anonym bruker]

Det har vi ikke tenkt på, men min første tanke er at det er uaktuelt å flytte grav. Nå er de gravlagt, og jeg ønsker at de skal ha fred. Det kommer til å bli veldig feil for meg å flytte dem tror jeg, selv om det hadde vært godt å ha dem i nærheten. Men jeg vet ikke, klarer ikke å tenke helt klart for tiden. Trengte egentlig bare å få ut litt tanker og fortvilelse her. 

Hi

Anonymous poster hash: ccf43...c82

[MerraSomGår]

 

For en tid tilbake mistet vi tvillinger før fødsel. Det var tøft å dra hjem uten barna, men heller begrave dem noen dager senere. Jeg har hatt store problemer med å komme meg tilbake til hektene, men den siste tiden har jeg hatt det bedre enn på lenge.. MEN for en stund siden fikk vi en ny jævlig beskjed, huset har brent ned! De fleste bildene av tvillingene, nyfødtbilder og babybilder av de andre barna, minner og mye annet. Alt er borte, og vi står på bar bakke uten noe. 

Trodde vi hadde vært igjennom nok, og nå er jeg så sliten så sliten. Jeg er fortvilet og aner ikke mine arme råd. Hvorfor skal vi måtte gå igjennom så mye? Jeg vil så gjerne gjøre alt for de barna vi allerede har, men nå er jeg bare livredd alt. Jeg klarer ikke gi dem det de trenger, de siste dagene har de grått seg i søvn fordi di savner bamsene og koseklutene Jeg har leita alt jeg kan, men er ingen butikker i området som har akkurat den bamsen og den kosekluten. De er små så skjønner ikke så mye, men jeg har hverken energi eller kapasitet til så mye mer. 

 

Men saken er den at vi bor i en by uten familie, og nå har vi snakket om å flytte tilbake til hjembyen. Nytt hus må bygges, så det er fristende å finne ei tomt og bygge nytt hus "hjemme". Problemet er at tvillingene ligger begravd i den byen vi nå bor i, og det er ingen som kan ta seg av graven. Om vi flytter blir det 14 timer unna, og det er helt forferdelig å tenke den tanken. Både jeg og sambo kjenner godt av vi har behov for familien nærmere nå, men hvordan skal jeg klare å flytte ifra to av barna mine?  

 

Alt motarbeider meg, og det er ingenting som gleder meg lengre. Klarer nesten ikke ta vare på barna, hele livet er ett helvette for tiden.

Jeg har ikke ord for noe, kjenner bare at det var godt å få ut litt tanker og følelser her.

 

Anonymous poster hash: ccf43...c82

 

Kjære deg. Dette var utrolig masse for deg å takle. Stakkar dere! Det har rett og slett blitt altfor mye for dere. Jeg har ingen veldig gode råd å komme med, men kan bare fortelle om min erfaring. 

Jeg fødte en død datter for 15 år siden, rett før termin. Det var fryktelig. Jeg begravde henne i den byen jeg bodde i da. Fire år etter hun var født, flyttet jeg en og en halv time med bil unna. Det gikk fint. Nå bor jeg på andre siden av landet. Det går også fint. 

Jeg har noen til å stelle graven .Jeg vet det blir stelt ofte. 

Hadde jeg måttet velge mellom å være nær familien min, og graven til mitt døde barn, hadde jeg nå valgt å være nær familien min. Når jeg ser tilbake på det, vet jeg at det var DET som virket helende for meg. Ikke at jeg hadde graven å gå til, men at jeg hadde noen rundt meg, som holdt meg når jeg følte som om jeg skulle selv dø. 

[LillaGorilla♥♥]

Åh, kjære deg...

Jeg har ingenting konstruktivt å bidra med, for det finnes ingenting jeg kan si for å gjøre det bedre.

Så jeg vil bare sende deg en virtuell og noen gode tanker.

 

Og du- er det noe du trenger til ungene dine, noe jeg kanskje kan bidra med? Klær, bamser, leker?

Send meg gjerne en pm.  

 

<3

[Anonym bruker]

Dette var forferdelig trist lesning:( Umenneskelig det dere må gjennom!

Har dere vurdert å søke om å få gravene flyttet, eller er dette noe dere ikke ønsker? Skjønner godt at dette er et kjempetøft valg for dere. Jeg kan bare si hva jeg selv føler jeg hadde gjort uten å ha vært i den situasjonen dere er i nå, men det blir så lite reelt. Hvordan hadde det vært å dra en stund til hjemstedet deres og kjenne hvordan det føles hvis dere har mulighet? Stor klem!

 

Anonymous poster hash: 38e8d...a6b

[LillaGorilla♥♥]

Kom på en ting, kan det være at du kan betale kommunen/kirkevergen eller noen som har med stell av gravplassen å gjøre for å få dem til å sørge for at graven stelles med jevne mellomrom?

[Anonym bruker]

Sånn er livet, så urettferdig! Noen får alt av nedturer.

 

Har selv opplevd å miste et barn i forbindelse med fødsel, og da tok sykehuset bilder. Noen fikk vi, og noen skulle de ha i journalen.

Om dere har vært på nyfødt-sidene, så har fotografen de bildene. Hva med familie og venner, kan de ha bilder av barna? 

 

Som andre her sier, så er det mulig å få flyttet graven til barna. Synes dere skal søke om det, og flytte hjem til familie og venner.

 

Ble trist av å lese dette. Stor klem til deg <3

Anonymous poster hash: 56eb2...225

[Anonym bruker]

 

Det har vi ikke tenkt på, men min første tanke er at det er uaktuelt å flytte grav. Nå er de gravlagt, og jeg ønsker at de skal ha fred. Det kommer til å bli veldig feil for meg å flytte dem tror jeg, selv om det hadde vært godt å ha dem i nærheten. Men jeg vet ikke, klarer ikke å tenke helt klart for tiden. Trengte egentlig bare å få ut litt tanker og fortvilelse her. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ccf43...c82

 

Skjønner tanken, men det blir gjort på en fredelig og omsorgsfull måte.

 

Anonymous poster hash: 56eb2...225

[Anonym bruker]

Så snille dere er! skal se om jeg finner ett eller annet bilde, så kan jeg legge det ut. Blir utrolig rørt av alle gode ordene ifra dere.

Kan prøve å beskrive den ene bamsen. Den ble kjøpt for ca 4 år siden på ringo. Bamsen var litt gulbrun i fargen og hadde en gul flanellsnattpysj.Den hadde også en søt påsydd nattlue. Mener å huske at de hadde samme bamse med blå nattpysj også. Nederst på armene hadde den noen striper som pynt.
Ikke sikkert det hjelper, men verdt forsøket.

Hi

Anonymous poster hash: ccf43...c82

[*Miss Marple*]

Kondolerer. Så vondt å lese om alt som har skjedd dere.

 

Jeg har også en barnegrav å stelle og skjønner så godt følelsene dine vedr å flytte fra den. Det knyter seg i meg bare ved tanken, men så tenker jeg også at vi skylder de som ikke får vokse opp å leve gode liv. Vi som er igjen skylder dem på en måte å gjøre det som er best for oss. De er verd så uendelig mye mer enn at vi skal sette livene på vent pga sorg og savn. Det beste vi kan gjøre for å hedre dem er å gi de barna vi har igjen et godt liv og for å klare det må vi tillate oss å ha det bra også. (Dette ble rotete, men jeg håper at du skjønner hva jeg mener).

 

Det å flytte en grav er kanskje mulig, men er en ting jeg ville tenkt meg godt om før jeg gjorde. For noen kan det være en løsning, men det for andre ikke vil være aktuelt. Men det går an å leige noen til å stelle graven og så kan dere jo lage et minnested der dere flytter. Dere vil jo alltid bære barna deres med dere i hjertet samme hvor dere bor.

 

Jeg skjønner godt behovet for å være nær familien nå og håper at dere finner en måte å leve videre på som er bra for dere.

 

Ta gjerne kontakt på pm om du føler for det.

[Anonym bruker]

 

Sånn er livet, så urettferdig! Noen får alt av nedturer.

 

Har selv opplevd å miste et barn i forbindelse med fødsel, og da tok sykehuset bilder. Noen fikk vi, og noen skulle de ha i journalen.

Om dere har vært på nyfødt-sidene, så har fotografen de bildene. Hva med familie og venner, kan de ha bilder av barna? 

 

Som andre her sier, så er det mulig å få flyttet graven til barna. Synes dere skal søke om det, og flytte hjem til familie og venner.

 

Ble trist av å lese dette. Stor klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: 56eb2...225

 

Det ble ikke tatt noen bilder fra sykehuset. Er lett å angre nå, men vi ga ikke bildene til noen. Jeg har hatt store vanskeligheter med å godta situasjonen, og ikke vært så flink til å "dele". De nærmeste har fått sett noen av bildene, men det er det. Har også vært redd for å laste de opp på nett til f.eks. fotoknudsen i tilfelle kontoen skulle hackes og bildene på en eller annen måte skulle komme ut. Hadde de heller på to harddiscer og et par datamaskiner, men alt er jo borte Hadde aldri trodd det skulle brenne hos oss!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: ccf43...c82

[Leselyset]

Kjære deg HI <3
 

Kontakt presten og be om møte, det å flytte en grav, blir gjort med respekt og velsignelse, i den formodning at den/de dødes fred vedvarer hele veien, i noen tilfeller kan de til og med føre med noe av jorden som lå nærmest kisten, om det kan gi ro for de etterlatte og den/de døde.
Eller så har de fleste blomsterbutikker/sentere en ordning hvor de tar seg av graver, hvor de pårørende ikke har muligheten.. Da kan dere ordne minne sten/sted der dere flytter.
Tok sykehuset noe bilde av tvillingene? Om de gjorde det, så har de bildene av de liggende hos seg, så dere i det minste har et bilde av hver av de. Om noe av bildene dere har tatt av ungene deres er tatt med filmrull, og fremkalt på en fotobutikk, så kan det også hende de sitter med originaler av og til, verdt å forhøre seg om.

Slår meg sammen med de som gjerne vil lete rundt her jeg bor, om det er lignende kosekluter/bamser her vi bor, er det det, så kan jeg få sendt til deg!
 

[Anonym bruker]

Kjære deg. Du er så utrolig sterk. Sterkere enn du tror. Ta i mot hjelp nå. La andre passe barna innimellom og gi deg srlv tid til å sørge og tenke... livet blir bedre.. men det kan ta tid... sender masse styrke din vei... klem

 

Anonymous poster hash: 8daa0...911

[Anonym bruker]

Det var leit å lese det dere har vært igjennom. Noe som har hjulpet meg i et par alvorlige livskriser jeg har vært igjennom var å sette meg en dato ett år frem i tid, og så holde fokus på at denne datoen skal jeg snu meg og se meg tilbake og se at jeg er på et bedre sted nå, og at livet er bedre. Vet ikke om det kan gi deg et mål og jobbe mot - ville bare dele det med deg hvis det kunne være til inspirasjon...

 

Når det gjelder gravene til barna dine mener jeg at kirken har det sånn at man kan betale en sum i året for at kirken (de som vedlikeholder kirkegården) tar seg av stellet. Så kan du jo selvfølgelig stelle der selv når due r på de kanter.

 

Syntes det hørtes fornuftig ut å bo i nærhet av familie når det er noe dere ønsker og føler hadde vært en god hjelp og støtte.

Masse lykke til!!

Anonymous poster hash: 8595c...586

[Anonym bruker]

Mulig dette høres utrolig ufølsomt ut, men: Hva ville tvillingene ha sagt? At dere skal bli igjen der de er begravet, eller flytte til et sted hvor noen kan ta vare på dere og passe på dere? Tror du ikke at barna ville sagt flytt, vi er med dere uansett hvor dere er i verden?

 

Jeg skjønner at det føles som å flytte fra den ene tingen dere har fra dem, men dere har alltid minnene! 

Anonymous poster hash: 15d50...474

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg...

 

Et vennepar mistet sønnen sin for noen år siden. Nå har de tatt steget og flyttet langt avgårde, fordi de trengte å bo nærmere familie, akkurat som dere. Det satt langt inne, men de har konkludert med at sønnen deres faktisk ikke trenger at de er på graven hans hele tiden - den er jo til for dem, de etterlatte. Hvis det beste de kan gjøre for seg selv er å søke nærmere sine egne så er det det riktige å gjøre. De elsker det døde barnet sitt like høyt, men han vil jo være med de, uansett hvor de går i livet. Han er ikke i graven, men i minnene og hjertene deres...

 

Det skal være mulig å få stelt graver der hvor ingen nære pårørende har mulighet. Hvis dette er aktuelt for dere synes jeg dere skal undersøke muligheten. Ikke kjenn på skyld fordi dere forsøker å bygge opp livet deres igjen! De levende barna deres trenger det.

 

 

Anonymous poster hash: 12bb1...c51

[Anonym bruker]

Det kan være at sykehuset har tatt bilder for å ha i journalen, hør med de. Helt tilfeldig at vi fikk greie på at de hadde tatt bilder av barnet vårt.

 

Hvordan er det med pc'ene, er de helt ødelagt, eller kan et spesialfirma gå inn å prøve å berge bildene?

Dere har ikke tatt bilder av barna med mobilene?

Anonymous poster hash: 56eb2...225