Vi bare krangler

[Anonym bruker]

Følelsene har vært borte så lenge nå. Så lenge at jeg nesten ikke kan huske om de engang har vært der. På den ene siden skulle jeg ønske at han bare gode det slutt - jeg er så dritt lei av å inngå kompromisser på med en fyr som ikke deltar i familielivet. Jeg har et barn fra før som jeg føler at mannen hakker på mer enn nødvendig - sikkert fordi han er irritert på meg, men også fordi han har så høye forventninger. Jeg er så redd for at barnet skal bli usikker og få mitt dårlige selvbilde av dette!

 

Vi har et barn sammen. Som han selvfølgelig elsker. Men etter tre år i barnehage, har han kun hentet dette barnet en eneste gang. Han kjøper finne gaver og bidrar økonomisk iblant, men jeg føler ikke at vi deler noe. Jeg lever mitt liv mens han har mange reisedøgn i jobb - og så kommer han hjem iblant og ønsker at vi skal samarbeide (det vil si at jeg skal fortsette å gjøre alle de daglige tingene som kjøring til skole, barnehage og trening/kamper, all handling, all rydding, som oftest matlaging, klesvask, all påkledning og stell av barn... Vi har begge ansvarsfulle jobber som krevet mer enn fulltids innsats. Han er samvittighetsfull og egentlig snill, men han ser ikke at jeg sliter meg ut. Jeg føler at jeg aldri før ting bra nok; lager jeg mat jeg og barna liker, er jeg uomtenksom som ikke har tatt hensyn til alt han ikke liker (fisk, skalldyr, løk, brokkoli, blomkål, kål, fløte, rømme, creme fraiche, poteter, tyttebær, sennep, sylteagurk, kjøtt som inneholder spor av fett... listen er lang), klærne jeg kjøper til barna er for dyre, maten jeg kjøper er for dyr, møblene jeg liker er ikke fine, brillene mine er stygge, jeg er sikkert utro, jeg burde ikke slanke meg for da vil jeg sikkert komme til å være utro... Han fiser stadig og høylytt, og kan ikke fatte at jeg synes det er avtennende. Han ble irritert om barna vil ha venner på besøk. Ham liker ikke å dra i parker eller finne på ting med ungene.

 

Resultatet? Jeg er sur og irritert, gråter for ingenting og føler meg kritisert for alt. Har ikke lyst på sex med ham - hatt vanskelig for å få orgasme fra før, og det blir bare verre når vi ikke har det bra. Han sier stadig at det kan jo ikke være ham, for de han har vært med før har jo vært villige nok. Men vi kan jo kanskje ha med en annen dame, for jeg er jo allikevel bi (sant nok det, men jeg er monogam).

 

Er så sliten og lei. Og det er slett ikke bare hans feil at vi har det dårlig. Men hvordan skal vi komme oss opp av "sumpen"?

 

Anonymous poster hash: 0ae3c...374

[mamma_til_gutt]

Få hjelp! Gå i terapi. Dere må lære og se hverandre og å kommunisere. Sånn det er nå høres utrolig frustrerende ut.

[Anonym bruker]

Få hjelp! Gå i terapi. Dere må lære og se hverandre og å kommunisere. Sånn det er nå høres utrolig frustrerende ut.

 

Du har rett, frustrerende er det mildt sagt!

 

Jeg forstår jo egentlig at terapi er et godt alternativ. Burde være. Jeg føler bare at det har så lite for seg. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg ute blant andre. Det blir han som tar flyttingen og jeg kommer til kort. Når vi krangler er det alltid han som argumenterer meg i senk, og jeg går helt i lås. Sånn blir det jo å sitte foran andre også.

 

Kanskje ønsker jeg ikke mekling? Kanskje jeg egentlig vil være fri. Fri til å bestemme over mitt eget liv og mine egne ting. Det ble i alle fall ikke slik jeg hadde tenkt meg.

 

En gang drømte jeg om et liv med mann og barn. Det føles så lenge siden. Siden har jeg gjort mange dårlige valg. Jeg tar meg i på ønsker at jeg aldri hadde møtt han som i dag er samboeren min. Tenker på alt det jeg kunne gjort, hvor mye friere jeg ville vært om jeg var alene.

 

Alenemor til to. To fedre. Det er det som holder meg tilbake. Barna blir manifestasjonen på at jeg er mislykket. Et havarert forhold kan vel aksepteres, men to...? Det må jo si noe om meg. Jeg kan være akkurat hvor velutdannet og intelligent jeg vil, jeg kan være den perfekte moren som alltid baker kake, som er klassekontakt, som passer barn for venner og som egentlig er prektig og skikkelig. To lange forhold bak meg, et litt kortere - det er jo ikke så mye når man snart er 40? Men så er det barna - der to flotte ungene som allikevel er bekreftelsen på at jeg har gjort 'dårlige' valg i livet, at jeg har feilet før.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ae3c...374

[Anonym bruker]

 

Få hjelp! Gå i terapi. Dere må lære og se hverandre og å kommunisere. Sånn det er nå høres utrolig frustrerende ut.

Du har rett, frustrerende er det mildt sagt!

 

Jeg forstår jo egentlig at terapi er et godt alternativ. Burde være. Jeg føler bare at det har så lite for seg. Jeg er ikke så flink til å ordlegge meg ute blant andre. Det blir han som tar flyttingen og jeg kommer til kort. Når vi krangler er det alltid han som argumenterer meg i senk, og jeg går helt i lås. Sånn blir det jo å sitte foran andre også.

 

Kanskje ønsker jeg ikke mekling? Kanskje jeg egentlig vil være fri. Fri til å bestemme over mitt eget liv og mine egne ting. Det ble i alle fall ikke slik jeg hadde tenkt meg.

 

En gang drømte jeg om et liv med mann og barn. Det føles så lenge siden. Siden har jeg gjort mange dårlige valg. Jeg tar meg i på ønsker at jeg aldri hadde møtt han som i dag er samboeren min. Tenker på alt det jeg kunne gjort, hvor mye friere jeg ville vært om jeg var alene.

 

Alenemor til to. To fedre. Det er det som holder meg tilbake. Barna blir manifestasjonen på at jeg er mislykket. Et havarert forhold kan vel aksepteres, men to...? Det må jo si noe om meg. Jeg kan være akkurat hvor velutdannet og intelligent jeg vil, jeg kan være den perfekte moren som alltid baker kake, som er klassekontakt, som passer barn for venner og som egentlig er prektig og skikkelig. To lange forhold bak meg, et litt kortere - det er jo ikke så mye når man snart er 40? Men så er det barna - der to flotte ungene som allikevel er bekreftelsen på at jeg har gjort 'dårlige' valg i livet, at jeg har feilet før.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ae3c...374

 

* det blir han som tar FØRINGEN (ikke flyttingen), skriver fra mobil

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0ae3c...374

[klg,2 boys now:)]

Høres ut som du er ferdig i forholdet.

I dag så er det vel mere og mere vanlig at enn har ungene med flere.synes ikke du skal være i ett dårlig forhold for at du er redd for hva andre skal tro.og ang ungene tror jeg de vil lærer mere av og se at du har det bra,og de er prioritert enn om dere holder sammen.

Du har mye igjen av livet og sitte og bli hakket på er vel ikke ønskelig for noen