Lei av mannen...

[Anonym bruker]

Vet faktisk ikke om jeg elsker han lengre:( Av og til tenker jeg på å gå. Tror faktisk ikke han elsker meg heller. Ingen sexliv, snakker bare om barna, han jobber lite, gjør minimalt hjemme, gir meg aldri komplimenter, kjøper aldri noe til meg... Tror han er lei av livet generelt Men jeg vil jo ikke gi opp! Vi har tre nydelige barn, fint rekkehus, jeg har verdens beste jobb, og vi var jo såååå bra sammen en gang i tiden. Hvordan finner man tilbake? Hva kan jeg gjøre utenom å si hva jeg tenker og føler? #fortvilet#

 

Anonymous poster hash: d2fb7...ae5

[Anonym bruker]

Vet faktisk ikke om jeg elsker han lengre:( Av og til tenker jeg på å gå. Tror faktisk ikke han elsker meg heller. Ingen sexliv, snakker bare om barna, han jobber lite, gjør minimalt hjemme, gir meg aldri komplimenter, kjøper aldri noe til meg... Tror han er lei av livet generelt Men jeg vil jo ikke gi opp! Vi har tre nydelige barn, fint rekkehus, jeg har verdens beste jobb, og vi var jo såååå bra sammen en gang i tiden. Hvordan finner man tilbake? Hva kan jeg gjøre utenom å si hva jeg tenker og føler? #fortvilet#

 

Anonymous poster hash: d2fb7...ae5

Dere har mistet kommunikasjonen. Å du bevist velger å fikse noe "ødelagt/slitent" uten å si hva du føler. det er jo punkt en på lista av løsningen. Snakk med hverandre.

 

Anonymous poster hash: 39264...92d

[Anonym bruker]

Vi har også et elendig forhold! Ikke sex,ikke vennskap,overhode ingen kommunikasjon. Jeg føler at han forakter meg litt,synes jeg er lite smart og uinteressant. Han avbryter meg midt i en setning og tar ikke opp tråden igjen hvis han blir avbrutt midt i en setning. Henvender seg til ungene mens jeg snakker og overser meg. Han er irritert på meg hele tiden,og når jeg prøver å holde rundt han klapper han meg fort på ryggen og skyver meg bort. Kysser meg i munnviken isteden for på munnen,raskt og fort og uten å egentlig være borti. Vi legger oss aldri samtidig,finner aldri på noe bare oss, vi har ikke prioritert forholdet de siste 8 årene,fordi ingen barnevakt er god nok for han. Han sjekker alt jeg gjør av husarbeid og sukker og stønner hele dagen fordi jeg ifølge han ikke gjør ting godt nok. Jeg dør litt inni meg hver gang han avviser meg,skyver meg unna,ikke løfter blikket fra telefonen når jeg snakker.. Og jeg har blitt en sur,innadvendt kjærring å bo sammen med fordi jeg får kritikk hver eneste dag på filleting jeg ikke gjør riktig..

Han er en kjempefin pappa og mann! Men vi er så totalt forskjellige som det går an! Han er negativ,skeptisk,krisetenkende og lite sosial! Jeg er helt motsatt!

Vi har vært sammen i snart 20 år. Og når vi jobber motsatte vakter klarer vi fint å samarbeide når kommunikasjonen kun handler om logistikk og praktiske ting rundt ungene. Men når han er borte savner jeg han ikke ett sekund! Og på jobb stråler jeg! Der blir jeg hørt,sett,anerkjent,folk ler når jeg spøker og tuller og kollegene viser at de setter pris på meg. Helt motsatt av hvordan jeg har det hjemme..

Jeg er så inderlig lei meg og sliten av å ha det sånn! Når jeg prøver å snakke med han går han å legger seg eller bare "må" dusje akkurat da. Jeg har gitt opp! Og jeg mener at det ikke bare er mitt ansvar å ta tak for at vi skal få det bedre! Jeg elsker han,men jeg elsker absolutt ikke å dele livet mitt med han...

 

Anonymous poster hash: 4b170...6cc

[Anonym bruker]

Anonym 3, jeg syns du formulerer deg på en så gjennomtenkt og ekte måte at jeg har liten tro på at du er lite smart og uinteressant! Det lyser lang vei at du er det akkurat motsatte:-)

Vet du ikke skriver at du tror det selv, men følte for å skryte litt av deg likevel;-)

 

Håper det ordner seg til slutt for dere alle!

 

Anonymous poster hash: f8333...59a

[Anonym bruker]

Vi har også et elendig forhold! Ikke sex,ikke vennskap,overhode ingen kommunikasjon. Jeg føler at han forakter meg litt,synes jeg er lite smart og uinteressant. Han avbryter meg midt i en setning og tar ikke opp tråden igjen hvis han blir avbrutt midt i en setning. Henvender seg til ungene mens jeg snakker og overser meg. Han er irritert på meg hele tiden,og når jeg prøver å holde rundt han klapper han meg fort på ryggen og skyver meg bort. Kysser meg i munnviken isteden for på munnen,raskt og fort og uten å egentlig være borti. Vi legger oss aldri samtidig,finner aldri på noe bare oss, vi har ikke prioritert forholdet de siste 8 årene,fordi ingen barnevakt er god nok for han. Han sjekker alt jeg gjør av husarbeid og sukker og stønner hele dagen fordi jeg ifølge han ikke gjør ting godt nok. Jeg dør litt inni meg hver gang han avviser meg,skyver meg unna,ikke løfter blikket fra telefonen når jeg snakker.. Og jeg har blitt en sur,innadvendt kjærring å bo sammen med fordi jeg får kritikk hver eneste dag på filleting jeg ikke gjør riktig..

Han er en kjempefin pappa og mann! Men vi er så totalt forskjellige som det går an! Han er negativ,skeptisk,krisetenkende og lite sosial! Jeg er helt motsatt!

Vi har vært sammen i snart 20 år. Og når vi jobber motsatte vakter klarer vi fint å samarbeide når kommunikasjonen kun handler om logistikk og praktiske ting rundt ungene. Men når han er borte savner jeg han ikke ett sekund! Og på jobb stråler jeg! Der blir jeg hørt,sett,anerkjent,folk ler når jeg spøker og tuller og kollegene viser at de setter pris på meg. Helt motsatt av hvordan jeg har det hjemme..

Jeg er så inderlig lei meg og sliten av å ha det sånn! Når jeg prøver å snakke med han går han å legger seg eller bare "må" dusje akkurat da. Jeg har gitt opp! Og jeg mener at det ikke bare er mitt ansvar å ta tak for at vi skal få det bedre! Jeg elsker han,men jeg elsker absolutt ikke å dele livet mitt med han...

 

Anonymous poster hash: 4b170...6cc

Jeg tror faktisk jeg hadde gått :/  når han ikke er interessert i å snakke om det engang..

 

Anonymous poster hash: 68004...24e

[Anonym bruker]

Vi har vel kommet fram til at vi trenger hjelp,familievernkontoret eller noe.. Men ingen av oss tar initiativ.. Jeg drømmer om å kunne vaske hus,rydde,sorter,vaske klær og leke med ungene uten at noen sjekker hvilket program jeg vasker klærne på,om melkeksrtongene er skyllet godt nok, om jeg har husket å ta matboksene ut av sekkene,osv osv.. Jeg lengter etter å bli sett og hørt,nærhet og av og til et kompliment.

 

Anonymous poster hash: 4b170...6cc

[Anonym bruker]

Vi har vel kommet fram til at vi trenger hjelp,familievernkontoret eller noe.. Men ingen av oss tar initiativ.. Jeg drømmer om å kunne vaske hus,rydde,sorter,vaske klær og leke med ungene uten at noen sjekker hvilket program jeg vasker klærne på,om melkeksrtongene er skyllet godt nok, om jeg har husket å ta matboksene ut av sekkene,osv osv.. Jeg lengter etter å bli sett og hørt,nærhet og av og til et kompliment.

 

Anonymous poster hash: 4b170...6cc

hvor lenge hardere hatt det sånn da? jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver.. bare at min mann er slik i perioder. Da irriterer han seg over småting jeg gjør. Kan klikke hvis det ligger litt skrell i vasken eller et glass har stått på bordet litt for lenge. Han kan finne på p si han ikke orker å bo med meg mer.. selv om han etterpå sier dette ikke er sant.Dette er i perioder der han er deprimert... når han har gode perioder er han kjærlig og mer avslappet. Der ee utrolig vanskelig å forholde seg til.. men kan det være mannen din har en depresjon? Sliter med f.eks livskrise av noe slag? Mangler han noe? Venner, hvordan er jobben hans? Dere har vært sammen lenge. Det må da bety noe?

 

Anonymous poster hash: 5eb55...781

[Anonym bruker]

Takk for svar,det varmer veldig! Vi har hatt det sånn lenge! I starten bare jeg gjorde som han sa,alle "instrukser" etter beste evne. Nå blir jeg bare sint når han henger seg opp i bagateller og filleting han mener jeg gjør "feil". Han er pefeksjonist,det er ikke jeg. Jeg har gått gjennom veldig mange tunge og vonde ting de siste årene,mamma døde og flere i familien har vært alvorlig syk. Men jeg står i det og holder ut! Går på jobb,trener og er med venner. Det som tapper meg fullstendig for energi er all kritikken,at han er sur hele tiden,aldri spør hvordan jeg har det og aldri roser meg for noe jeg gjør! Han får meg til å føle meg utilstrekkelig! Og det er vondt! Jeg skulle inderlig gjerne hatt energi og overskudd til å å jobbe med forholdet! Men jeg er bare tom og lei!

 

Anonymous poster hash: 4b170...6cc