Er det flere har som har valgt å ikke ha noen venninner?

[Anonym bruker]

Jeg har landet på det valget nå. Har opplevd mye mobbing gjennom hele oppveksten og det å bli dolket i ryggen av såkalte "venninner" i voksen alder. Opplevde blant annet at venninnene mine sladret om det jeg i fortrolighet har fortalt dem og brukte det mot meg, den ene venninna gikk etter eksen min i 3 år bak ryggen på meg og de hadde et forhold rett før jeg kasta ham ut. "Venninner" som har fått masse hjelp med bilen (jeg er mekaniker), gratis, det var snakk om en del arbeidstimer, og senere ditchet meg og sa at de ikke var interessert i noe mer vennskap.

 

Jeg er en veldig sosial person og lider av å ikke ha kontakt/vennskap med andre. Har ingen familie i denne delen av landet, og besøk fra mine foreldre og søskenbarn er sjeldne. Likevel synes jeg det blir bedre for meg å ikke ha noen venninner eller slippe noen inn på meg. Har slitt med mye i oppveksten, blant annet mobbing, voldtekt, mishandling fra min mor og alvorlig sykdom. Har selvfølgelig behov for å dele litt av meg til noen jeg stoler på, blir for ille å holde alt inne i meg, men det må jeg bare klare.

 

Flere i samme situasjon og hvordan takler dere det?

Anonymous poster hash: 582b6...b70

[Gjest Sekretøsa]

Uff, så trist jeg har få venner, men tror ikke jeg ville klart meg uten noen... håper du en dag møter noen som virkelig fortjener å ha deh som venn!

[Anonym bruker]

Jeg er litt slik som deg, men du har jo virkelig vært uheldig da
Hvor bor du?

Anonymous poster hash: 591ed...d8e

[Anonym bruker]

Vi er lik ja

Jeg har kontakt med noen innimellom, men har ingen nære

Det er pga blir mye drama ofte

 

Jeg nyter faktisk livet med barn og mann og dyr

 

Anonymous poster hash: 66486...6b8

[humlemamma]

Jeg har det delvis ufrivillig sånn. Ingen får en ny sjanse hos meg, brytes tillitten så er det ingenting jeg gidder å legge mer tid i. Jeg er ekstremt lojal mot mine venner, og forventer like mye tilbake. Resultatet er at jeg sitter med et fåtall venner, og ingen virkelig gode venninner, kun kompiser, men de kan jeg ikke snakke slik fortrolig med som med jenter. 

 

Hadde jeg bare hatt en mann som var min partner, oss to, så hadde jeg ikke savnet det mye heller. Men nå er jeg veldig ensom, ungen begynner å bli stor og har sitt "eget" liv med venner etter skolen og i helger. Savner å ha noen å finne på ting med. 

[Anonym bruker]

Synes også det blir mye drama, baksnakking, sladder osv. Hadde mange kompiser før jeg ble sammen med mannen, men de forsvant gradvis siden de også fikk seg damer osv.

 

HI

Anonymous poster hash: 582b6...b70

[Anonym bruker]

Huff, det høres ut som om du har vært ekstremt uheldig med valg av venninner!

Faktisk vil jeg nesten ikke kalle disse personenen for venninner en gang.

Jeg tror ikke det e rbra å velge å være venneløs. Du bør heller forsøke å bli kjent med noen andre, mer normale og greie damer.

Anonymous poster hash: 15a44...16e

[Anonym bruker]

Har valgt å ikke ha kontakt med de vennene jeg hadde. Alt for mye baksnakking og driiit. Skulle gjerne hatt en god venninne, men føler ikke at jeg møter noen som er lik meg. Føler meg så annderledes enn alle andre og synes det er så mange simple kvinnfolk. Ingen som vil andre noe godt liksom. Bare masse misunnelse.

Anonymous poster hash: 19d11...1e0

[Anonym bruker]

Oh my... ://// Veldig kjipe greier, HI!!
Eeh, men har opplevd litt av det samme. Ble også mye mobbet av "venninne" i klassen fra 1. klasse til 10. klasse. Og på VGS fikk jeg to verdens beste venninner. Men hun ene av dem, hun bare krevde av folk og tok det hun ville ha, la oss kalle henne for P,  hun andre var jeg mer close med, kalle henne for B. Og P ga jeg maten min til da hun var sulten, ga henne penger slik at hun kunne kjøpe ting hun hadde lyst på. Var med til helsestasjoner for å hjelpe henne å komme seg unna moren sin. Og da moren hennes fikk vite dette, var hun redd for å gå hjem, jeg tilbydte meg om hun ikke turte å gå hjem den dagen, så skulle hun ringe meg og ta neste tog hjem til byen min så skulle hun få bo hos meg. Og myyyye mer. Og da jeg fortalte B og P en dag da vi krangla, jeg hadde lenge gått og grubla på om jeg skulle fortelle dem at til neste skoleår, skulle jeg flytte til Oslo med kjæresten min. Jeg slet med å si det pga. de hadde blitt så sure og sinte på meg uansett. For de "trengte" meg,-å utnytte. Jeg fortalte dem dette med flyttinga, og alt jeg hadde gjort for dem... det var bare "skuespill", sa P. Og at det IKKE var greit for dem at JEG flytta. Dette er da faen mitt liv.. Og B var ganske nøytral til alt, men hun og jeg var enige om at P var syyyykt bortskjemt og egoist og så aldri lenger enn seg selv. Så dette hadde jeg på B, men jeg fortalte aldri P hva B også tenkte at P var sykt ego. Men-men.

Var da jeg innså at kvinnfolk er det verste kjønn når det kommer til slikt. Sliter ennå med å stole på jenter igjen, men har fått ei aller tiders venninne på min nåværende skole og klassen min er helt super.

Men har alltids vært en einstøing på barneskolen, om jeg klarte meg fint.. tjaaa, mobbingen tok jo veldig innpå og jeg er ennå "skada" av det i dag.
Enkelte mennesker klarer seg fint uten å ha noen venner, men er jo veldig fint å ha noen å dele hemmeligheter med og fortelle noen om hva hverdagene var.

Anonymous poster hash: 04d07...f18

[Anonym bruker]

 

Huff, det høres ut som om du har vært ekstremt uheldig med valg av venninner!

Faktisk vil jeg nesten ikke kalle disse personenen for venninner en gang.

Jeg tror ikke det e rbra å velge å være venneløs. Du bør heller forsøke å bli kjent med noen andre, mer normale og greie damer.

 

Anonymous poster hash: 15a44...16e

 

 

 

Problemet mitt er at hvis jeg opplever alvorlig svik igjen så kommer jeg nok til å få alvorlig depresjon. Skriver forresten under siste anonym om det med misunnelse. Jeg kommer fra svært enkle kår og har opplevd mye motgang i livet, likevel klarte jeg å fullføre høyere utdanning, aldri drukket eller brukt narkotika, har hatt ordnet økonomi selv da det var veldig vanskelig og er veldig pliktoppfyllende. Fikk masse små stikk om at jeg "sløser med penger, så heldig jeg er" (da jeg kjøpte barnevogn til 6000), at jeg har sikkert kjempegod helse og masse avlastning siden jeg orker å følge barna med på aktiviteter (da jeg hadde kronisk sykdom og var helt alene med barna) og at karakterene mine fra universitetet er sikkert juks. Veldig hyggelig å høre sånt

 

Anonymous poster hash: 582b6...b70