Dere som har hatt/har spiseforstyrrelse

[Anonym bruker]

Dette er absolutt ikke for å dømme, jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan dere klarer dere uten mat.

Selv er jeg tynn men dvask. Veldig avhengig av mat og småspiser hele tiden. Fungerer ikke uten frokost og har lett for å bli svimmel og kvalm uten mat. Får blodtrykksfall og blir verdens sureste. Konsentrasjonsevnen er ikke-eksisterende om jeg ikke får mat. Skjønner ikke hvordan folk klarer å bli mette på yoghurt og knekkebrød.

Så hvordan folk klarer å fungere uten knapt noe mat i det hele er utenfor min fatteevne. Hvordan klarer dere å jobbe, ta dere av barna, studere og trene når dere ikke gir kroppen næring? Skjønner jo at dette er psykisk sykdom man ikke bestemme seg for å få og kan kontrollere selv, men det er så rart at psyken klarer å overbevise kroppen om at den ikke trenger mat.

 

Anonymous poster hash: 9cc15...9b4

[Anonym bruker]

Dette er absolutt ikke for å dømme, jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan dere klarer dere uten mat.

Selv er jeg tynn men dvask. Veldig avhengig av mat og småspiser hele tiden. Fungerer ikke uten frokost og har lett for å bli svimmel og kvalm uten mat. Får blodtrykksfall og blir verdens sureste. Konsentrasjonsevnen er ikke-eksisterende om jeg ikke får mat. Skjønner ikke hvordan folk klarer å bli mette på yoghurt og knekkebrød.

Så hvordan folk klarer å fungere uten knapt noe mat i det hele er utenfor min fatteevne. Hvordan klarer dere å jobbe, ta dere av barna, studere og trene når dere ikke gir kroppen næring? Skjønner jo at dette er psykisk sykdom man ikke bestemme seg for å få og kan kontrollere selv, men det er så rart at psyken klarer å overbevise kroppen om at den ikke trenger mat.Anonymous poster hash: 9cc15...9b4

Jeg klarte ikke jobbe, Dvs jeg var jo på jobb, men gikk til slutt på en real smell. Jeg så ikke selv at jeg var godt på vei inn i spiseforstyrrelsens verden. Det begynte med at jeg hadde en god del kg å ta av. Jeg endret livsstil med sunt kosthold og trening. Over tid ble det trening hver dag og jeg spiste mindre og mindre, uten at jeg egentlig la merke til det selv. Men jeg merket jo at jeg var konstant sliten og deprimert, samt at 25 kg plutselig var borte. Det var en manuellterapeut som så signalene mine, og fikk meg til å åpne øynene! Historien er lengre enn dette, men det er ikke vite i å brette ut,hehe! Poenget mitt her er at jeg spiste lite uten at jeg bevisst gjorde det, jeg var bare blitt vant til å spise så lite. Og visst var jeg sulten, men jeg klarte likevel ikke spise mer, da dette var fyfy!

Er i dag frisk fra forstyrrelsen, gravid er jeg også, men jeg har hele tiden et anstrengt bilde av min egen kropp uten at jeg lar det gå ut over livskvaliteten av den grunn. Har man hatt en spiseforstyrrelse, så vil den alltid henge med én videre i livet!

 

Anonymous poster hash: c3820...b06

[Anonym bruker]

Anorektikere er ofte så syke at de ikke jobber... Overspisere får mer enn nok mat, og de med bulimi får ofte i seg en del selv om det kastes opp mye. Så har du de som er litt av alt, og der er det perioder med lav energi, og så andre med mer, da dette sninger like mye som inntaket.

Anonymous poster hash: d3a5c...74d

[Anonym bruker]

Viljen er sterkt. Heltid på  skole, toppkarakterer på prøver og gåturer på et par timer minst, nesten hver dag. Sit-ups og push-ups rett som det var under "lesepauser"-

 

Man fryser hele tiden, man er sulten hele tiden: Blir man akkurat passe mett, føler man seg "stappa og kvalm". Kan ikke huske jeg hadde blodtrykksfall eller var svimmel eller uvel på noen måte. Bortsett fra den evinnelige frysingen.

 

Jeg kuttet ned mengde mat litt etter litt, og økte treningsmengde litt etter litt. Slik lurte jeg nok kroppen til og opprettholde normal forbrenning,- for da jeg ble pålagt og spise mat som andre bestemte mengde av for meg,- pluss og spise mellommåltid som resten ikke spiste,- så fortsatte jeg og rase ned i vekt. Treningsmengden ble nemlig oppretthold, så selv om kcal INN var mye høyere enn da jeg drev på for meg selv, så gikk vekta ned... Tror det var fordi kroppens evne til og forbrenne ved behov var opprettholdt...Veide 44,7kg da jeg ble lagt inn, var 180 cm høy..

 

Men jeg utrettet dette på under et åt..nesten 40 kilo ned. Og jeg ble "oppdaget" såpass tidlig at jeg tror jeg derfor "slapp" unna de utmattelsessyndrom du etterspør. Og igjen, med viljen og en frykt for vektoppgang, er det utrolig hva man kan gjennomføre

 

 

Anonymous poster hash: 5b561...dac

[Anonym bruker]

Jeg ble sengeliggende. Å være 170 og veie 42 kilo er ikke nok til å orke skole/ jobb. Jeg var student da dette sto på.

 

Anonymous poster hash: 009ba...012

[Anonym bruker]

Vilje og tanker er ofte langt sterkere enn kroppen. Jeg slet veldig i starten, for jeg hadde lyst til å spise helst hele tiden. Tankene mine klarte å holde kroppen unna mat, for jeg ville ikke spise, selvfølgelig. Det gikk likevel ikke lang tid før alt føltes som en lek. Det ble gøy å klare å unngå måltider og fristelser, og det ble en konkurranse med meg selv. Neste dag skulle bli bedre enn dagen før, og sånn gikk det. Etter hvert gikk veldig mye av seg selv. Unnskyldningene poppet frem like ofte som jeg ble tilbud mat. Jeg var på farten når jeg visste at andre spiste. Turen gikk ofte til treningssenteret eller en fjelltopp. Selv på tom mage hadde jeg mye energi, fordi jeg ville ha energi. Hodet lurte kroppen, og det var absolutt ikke et problem. Det bare var sånn. 

Men, kroppen streiker etterhvert, og når kroppen først streiker, så er alt et ork. Jeg brukte mye tid i sengen. Skulket skolen, kun for å lade opp kroppen (natten hadde jeg brukt til trening, spise&spy eller med virkningen av lakserende midler). En god soldat sover når han kan, og en flink spiseforstyrret henter energi når han kan. Ingen merket at jeg var syk før jeg var sykelig undervektig. Enkelte hadde nok noen mistanker, men i og med at jeg ikke gjorde meg syk når andre så meg var det vanskelig å oppdage. Det er jo en kjent sak at anorektikere og bulimikere unngår mennesker, og sånn sett får folk lite med seg.

Man blir ikke mett på yoghurt og knekkebrød helt uten videre. Den intense sulten husker jeg fortsatt, enda magesekken min krympet betraktelig. Det er ikke magen som lengter etter mat, men heller kroppen som skriker etter næring. Mitt sterkeste kort var uansett konkurransen med meg selv, og jeg fant noe jeg var veldig flink til. Om jeg glemmer å spise nå for tiden (er neeesten helt frisk), kjenner jeg fortsatt en lykkerus fordi jeg føler meg flink som gjør som JEG vil, og ikke som kroppen vil. Følelsen av en sultende kropp er vel karakteristisk for den type spiseforstyrrelse jeg hadde. Det føles bare godt, og metthetsfølelse var bare vondt. 

Anonymous poster hash: c6cf5...030

[Anonym bruker]

En periode følte jeg at jeg fikk mer energi av å spise omtrent ingenting. Og jeg liker å være sulten. Men på lang sikt fungerer det ikke. Det gikk spesielt utover psyken min. Jeg fikk lavere selvtillit, angst og konsentrasjonsvansker. Endte med å møte veggen skikkelig, men da hadde jeg hatt superenergi i flere måneder mens jeg lot være å spise. Jeg trodde jeg hadde det fantastisk.

Anonymous poster hash: 78aa0...822