Angst for kreft. Helseangst.

[Anonym bruker]

Jeg finner med jevne mellomrom ting med kroppen min som jeg er redd kan være kreft. Det er fryktelig slitsomt å ha denne katastrofe-tankegangen. Jeg skal til legen igjen snart pga en utvekst som har kommet i senere tid. Jeg har lyst til å fortelle henne om angsten min, men jeg er samtidig redd for at hun dermed ikke tar meg på alvor fremover. Jeg har tom gått til privat lege for å sjekke en kul i underlivet, men det er jo veldig dyrt. Er det noen som vet om alt må tas privat hvis man f.eks finner noe hos en privat hudlege. Eller kan man overføres til det offentlige? Jeg tenker hvis jeg f.eks går til hudlege med den utveksten og den må fjernes? Kan jeg da følges opp ett annet sted med refusjon?

 

Anonymous poster hash: 1c39c...9a6

[Anonym bruker]

En privat lege kan sende henvisning til et offentlig sykehus ja.

 

Men det å være hypokonder er også en diagnose, og det er hjelp å få altså. Ikke vær redd for å snakke med legen din om dette, de er der for å hjelpe, også når sykdommen er innbilt.

Anonymous poster hash: 5dfe7...84f

[Anonym bruker]

 

En privat lege kan sende henvisning til et offentlig sykehus ja.

 

Men det å være hypokonder er også en diagnose, og det er hjelp å få altså. Ikke vær redd for å snakke med legen din om dette, de er der for å hjelpe, også når sykdommen er innbilt.

 

Anonymous poster hash: 5dfe7...84f

Jeg er nok ikke så ille at jeg kan defineres som hypokonder. Det som er problemet er at jeg når jeg finner kuler alltid tror det er kreft. Legen bekrefter kulene og sender meg videre for utredning og til nå har det vært godartet, heldigvis. Men jeg frykter alltid det verste og det siste året har det dukket opp kuler både her og der og jeg får like angst hver gang.

 

Anonymous poster hash: 1c39c...9a6

[Anonym bruker]

 

En privat lege kan sende henvisning til et offentlig sykehus ja.

 

Men det å være hypokonder er også en diagnose, og det er hjelp å få altså. Ikke vær redd for å snakke med legen din om dette, de er der for å hjelpe, også når sykdommen er innbilt.

 

Anonymous poster hash: 5dfe7...84f

Jeg er nok ikke så ille at jeg kan defineres som hypokonder. Det som er problemet er at jeg når jeg finner kuler alltid tror det er kreft. Legen bekrefter kulene og sender meg videre for utredning og til nå har det vært godartet, heldigvis. Men jeg frykter alltid det verste og det siste året har det dukket opp kuler både her og der og jeg får like angst hver gang.

 

Anonymous poster hash: 1c39c...9a6

 

I Bergen er det en hypokonderklinikk. de kan hjelpe deg, selv om du kun er "mildt" hypokonder. Ta kontakt med dem. Du bør også lese boken til Ingar Wilhelmsen. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=7990242&rom=MP

 

Anonymous poster hash: 764be...102

[Anonym bruker]

Jeg synes det er litt spesielt at du kaller meg hypokonder utfra det jeg skriver her. Du virker så skråsikker i din sak. Man er vel ikke hypokonder hvis det er faktiske funn som kuler, som legen bekrefter og ønsker å utrede videre? Man er hypokonder hvis legen ikke finner noen kliniske tegn og man likevel tror man er syk. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å tenke positivt når det er noe. En føflekk som legen sender meg videre for, kul i brysyet som legen fant (ikke jeg) osv blir automatisk til kreft i hodet mitt. Det er jo derfor legen sender meg videre, for å sjekke det ut. Jeg leter ikke etter sykdom, men jeg har de siste årene fått kuler forskjellige steder og da blir jeg veldig redd for at det er ondartet.

 

Anonymous poster hash: 1c39c...9a6

[Anonym bruker]

Du kan lese boka Kongen anbefaler. Utrolig bra bok som omhandler disse redslene, og hvordan man kan bli kvitt de negative tankene

 

Anonymous poster hash: bfbb0...84a

[Anonym bruker]

Jeg synes det er litt spesielt at du kaller meg hypokonder utfra det jeg skriver her. Du virker så skråsikker i din sak. Man er vel ikke hypokonder hvis det er faktiske funn som kuler, som legen bekrefter og ønsker å utrede videre? Man er hypokonder hvis legen ikke finner noen kliniske tegn og man likevel tror man er syk. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å tenke positivt når det er noe. En føflekk som legen sender meg videre for, kul i brysyet som legen fant (ikke jeg) osv blir automatisk til kreft i hodet mitt. Det er jo derfor legen sender meg videre, for å sjekke det ut. Jeg leter ikke etter sykdom, men jeg har de siste årene fått kuler forskjellige steder og da blir jeg veldig redd for at det er ondartet.

 

Anonymous poster hash: 1c39c...9a6

Ja, men det er en snev av det samme som hypokondere sliter med, bare svakere. Mannen min hadde det samme som deg, han fikk god hjelp etter å ha lest den boka til Wilhelmsen (det er vel han som har skrevet Kongen befaler også?). Leste gjennom hypokoinderklinikkens skjemaer og skjønt fort at han heller ikke egentlig kunne kalles hypokonder. Men den angsten for kreft ble mye mindre, og han ble flinkere til å slutte å bekymre seg over kuler og føflekker og sånt.

 

Anonymous poster hash: 764be...102

[Anonym bruker]

Jeg hadde angst for kreft tidligere. Men jeg kom dithen at jeg fant ut at det ikke hjelper meg noe å gå rundt og være redd. Det jeg kan gjøre er å ta kroppen min på alvor, hvis jeg merker en kul eller andre mistenkelige ting så får jeg det undersøkt, men jeg går ikke rundt og er redd lenger.

 

Fra jeg tar en undersøkelse til jeg får svaret så greier jeg også å ikke går rundt og være redd. Er ingen vits å bruke energi på å være redd for noe som kanskje ikke er farlig i det hele tatt. Hvis jeg skulle få vite at jeg har kreft en dag, da skal jeg forholde meg til det. Men frem til jeg eventuelt får vite det så velger jeg bevisst å forholde meg som om jeg er frisk.

 

Det høres veldig enkelt ut, og det er det også når man først har kommet dit. Men jeg jobbet med meg selv i flere år for å komme dit jeg er nå. Jeg tok altså et bevisst valg om at denne redselen ikke skulle få ødelegge noe for meg så lenge jeg er frisk, og har omtrent banket det inn i hodet mitt gang på gang.

Nå har jeg fått påvist at jeg har en genfeil som visstnok gir meg 80-90 % sjanse for å utvikle brystkreft, men heller ikke dette skremmer meg nå. Jeg bagatelliserer ikke noe, men jeg lar meg heller ikke styre av en redsel for noe som kanskje aldri kommer til å skje.

 

Jeg har ikke lest de bøkene det her snakkes om, men jeg anbefaler deg å lese dem. Min prosess mot å ikke lenger være redd for kreft har vært en bevisstgjøring og en sterk vilje til å ikke leve livet i frykt. Så bruk riktig informasjon på riktig måte.

 

Finner du en kul eller annet som bør undersøkes så ikke begynn å google, da vil du bygge opp din egen angst. Bestill en legetime og stol på at undersøkelser vil vise om det er noe som må behandles videre. Og tenk på deg selv som frisk inntil det motsatte eventuelt skulle være bevist uten tvil.

Anonymous poster hash: c23aa...be4

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde angst for kreft tidligere. Men jeg kom dithen at jeg fant ut at det ikke hjelper meg noe å gå rundt og være redd. Det jeg kan gjøre er å ta kroppen min på alvor, hvis jeg merker en kul eller andre mistenkelige ting så får jeg det undersøkt, men jeg går ikke rundt og er redd lenger.

 

Fra jeg tar en undersøkelse til jeg får svaret så greier jeg også å ikke går rundt og være redd. Er ingen vits å bruke energi på å være redd for noe som kanskje ikke er farlig i det hele tatt. Hvis jeg skulle få vite at jeg har kreft en dag, da skal jeg forholde meg til det. Men frem til jeg eventuelt får vite det så velger jeg bevisst å forholde meg som om jeg er frisk.

 

Det høres veldig enkelt ut, og det er det også når man først har kommet dit. Men jeg jobbet med meg selv i flere år for å komme dit jeg er nå. Jeg tok altså et bevisst valg om at denne redselen ikke skulle få ødelegge noe for meg så lenge jeg er frisk, og har omtrent banket det inn i hodet mitt gang på gang.

Nå har jeg fått påvist at jeg har en genfeil som visstnok gir meg 80-90 % sjanse for å utvikle brystkreft, men heller ikke dette skremmer meg nå. Jeg bagatelliserer ikke noe, men jeg lar meg heller ikke styre av en redsel for noe som kanskje aldri kommer til å skje.

 

Jeg har ikke lest de bøkene det her snakkes om, men jeg anbefaler deg å lese dem. Min prosess mot å ikke lenger være redd for kreft har vært en bevisstgjøring og en sterk vilje til å ikke leve livet i frykt. Så bruk riktig informasjon på riktig måte.

 

Finner du en kul eller annet som bør undersøkes så ikke begynn å google, da vil du bygge opp din egen angst. Bestill en legetime og stol på at undersøkelser vil vise om det er noe som må behandles videre. Og tenk på deg selv som frisk inntil det motsatte eventuelt skulle være bevist uten tvil.

 

Anonymous poster hash: c23aa...be4

 

Min mann fikk faktisk da også kreft, og han døde av den. Det var i tillegg akkurat den kreftformen han hadde vært reddest for. Likevel sa han at han det bare var én eneste ting han angret påi livet, og det var at han hadde kastet bort å ¨mye energi på å bekymre seg for å få kreft. Den redselen hjelper jo ingenting, den kan ikke hindre kreften, den gjør deg ikke sterkere, den er bare fullstendig ubrukelig og ødeleggende.

 

Les de bøkene det står om her, og ellers: lev det livet du har fått utselt og nyt alt det har å tilby av gleder og utfordringer, pass på helsa på normal måte (ikke røyk, bruk solkrem, få nok mosjon og være måteholden med alkohol og sukker) - mer kan og skal man ikke gjøre.

 

Anonymous poster hash: 764be...102

[Anonym bruker]

Min mann fikk faktisk da også kreft, og han døde av den. Det var i tillegg akkurat den kreftformen han hadde vært reddest for. Likevel sa han at han det bare var én eneste ting han angret påi livet, og det var at han hadde kastet bort å ¨mye energi på å bekymre seg for å få kreft. Den redselen hjelper jo ingenting, den kan ikke hindre kreften, den gjør deg ikke sterkere, den er bare fullstendig ubrukelig og ødeleggende.

 

Les de bøkene det står om her, og ellers: lev det livet du har fått utselt og nyt alt det har å tilby av gleder og utfordringer, pass på helsa på normal måte (ikke røyk, bruk solkrem, få nok mosjon og være måteholden med alkohol og sukker) - mer kan og skal man ikke gjøre.

 

Anonymous poster hash: 764be...102

 

 

 

Så trist at du mistet mannen din! <3

 

Det han sa er akkurat det jeg til slutt følte veldig sterkt, at den redselen bare var ødeleggende. Så jeg fokuserer på at jeg er frisk så lenge jeg ikke får vite noe annet

 

Jeg har en kul nå som skal undersøkes, men jeg er faktisk helt rolig på det. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til annet enn å få den undersøkt, og da velger jeg å se på meg selv som frisk så lenge noe annet ikke er bevist.

 

Den angsten som HI beskriver er vondt. Jeg trodde ikke det var mulig å snu så totalt som det jeg har gjort når det gjelder dette. Det har tatt lang tid, men det er faktisk mulig. Nå er jeg trolig den mest avslappede personen jeg vet om med tanke på kreft - fordi jeg har gått mange runder med meg selv og bestemt meg for å fokusere på livet

 

Anonymous poster hash: c23aa...be4