Klarer ikke å bli ordentlig glad i stedatteren min

[Anonym bruker]

Hun er en søt jente. Litt krevende og oppmerksomhetsyk, mye drama, men hun er søt. 8 år gammel. Jeg har bodd sammen med henne og faren hennes i snart halvannet år. Jeg respekterer henne, steller med henne, finner på ting med henne og behandler henne ganske likt som mine egne barn, men jeg klarer ikke å få dype følelser for henne. Er det noe galt med meg? Hadde det blitt slutt mellom meg og faren hennes, så hadde jeg ikke savnet henne ekstremt mye liksom. For meg er hun et barn som er her, som jeg behandler bra, men som jeg ikke får følelser for. Jeg sier ofte til henne at jeg er glad i henne, jeg vet at hun setter pris på meg, men innerst inne så er hun ikke så veldig viktig for meg. Hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 58094...c8a

[Anonym bruker]

Du vil aldri bli like glad i henne som dine egne barn. Det skal du aldri forvente av deg selv, for da er du dømt til å ikke kunne leve opp til forventningen. Det holder lenge med at du er glad i henne og har en god tone og trives sammen med henne og spesielt at du ikke forskjellbehandler i noe. (Gi omsorg, ting og tang osv)

 

Anonymous poster hash: 37f38...55f

[Anonym bruker]

Tja, sånn kan jeg ha det med andtes barn også.. vi har en nabogutt som er her til alle døgnets tider.. og det er helt ok det. Jeg kjenner han godt og merker at jeg er en viktig voksen for han.. men jeg blir litt "redd" innimellom fordi jeg jo kjenner godt inni meg at jeg ikke egentlig SER han..

 

Anonymous poster hash: e057f...7b7

[Anonym bruker]

Hun klarer sikkert ikke å bli ordentlig glad i deg heller. Det får være greit, så lenge dere har det fint sammen i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 45efb...8ea

[Anonym bruker]

Så lenge faren bryr seg mest om henne og dere alle liker hverandre burde det gå greit, men i utgangspunktet mener jeg det er helt galt å flytte sammen med og ta en foreldrerolle til et barn du ikke er glad i. Det er slitsomt å spille skuespill og lyve resten av livet, for det må du. Du kan aldri la noen, hverken mannen, datteren eller dine egne barn få vite hva du føler.

 

Anonymous poster hash: 3eacc...6c7

[Anonym bruker]

Høres ut som meg bare det er en gutt- samme alder, bodd sammen like lenge også!

Synest også det er sårt. Håpe det kommer med tid.

 

Anonymous poster hash: 5085c...a27

[Anonym bruker]

For meg høres det rart ut, men så er jeg en sånn type som lett blir glad i barn. Jeg er utrolig glad i barna i familien, barna til venner, naboungene og venner av barna mine. Hadde savnet dem om de flyttet eller forsvant ut av livene våre.

Anonymous poster hash: cd27c...a9b

[Anonym bruker]

Jeg bruker enormt lang tid på å knytte meg til andre generelt. Så når et barn kommer og går i hjemmet her så klarer jeg ikke knytte bånd.

En veldig nær venninne av meg flyttet f.eks lang bort for et par år siden, kjente det svei litt men jeg klarer meg jo uten henne.

Det vet mannen og når det kommer til meg. Vert gjennom en del ting i livet som gjør at jeg sliter med å knytte meg til personer. Trist.

Anonym som kjente igjen historien til hi

 

Anonymous poster hash: 5085c...a27

[Anonym bruker]

Det har litt med innstilling å gjøre også. Har du åpnet hjertedøren din? Er du redd for at din kjærlighet til henne skal gjøre at det blir mindre igjen til dine barn? De som adopterer er åpne for at disse barna er deres, og så blir de like glad i barna som om det var deres egne.

 

Anonymous poster hash: 3afa4...de1

[Gjest Sekretøsa]

Jeg tenker at det ikke er unormalt. Mannen min behandler mitt barn og våre felles barn likt, men jeg tror ikke, og forventer ikke, at han skal elske henne like høyt som våre felles barn.

[Anonym bruker]

Kan ikke forvente at du skal bli like glad i henne som du var i dine egne barn. Synes du gjør alt riktig jeg.
Har det på samme måte. Hatt stedatteren min siden hun var 9 måneder gammel. Fast annenhver helg siden hun var 2,5. Hun er nå 7 år. Er jo glad i henne, koser og klemmer. Gjør ting sammen med, men lysår unna hva jeg føler for mine egne barn.
 

Hun har mammaen sin og pappaen sin som er veldig glad i henne sånn som foreldre er. Og så har hun et par steforeldre ( ny mann til mamma og meg) som også er glad i henne og som bryr seg. Ikke synd på i det hele tatt og hun savner garantert ingenting.

 

Ikke det samme som adoptivbarn. Adopterer du et barn så er det fordi man ønsker seg det barnet og det barnet bor hos deg hele tiden og du er den viktigste personen for det barnet.
Det går begge veier. Dersom min stedatter hadde hatt meg som hovedomsorgsperson og vært like avhengig av meg som hun er av sin mamma så hadde også mine følelser vokst. Nå er jeg en "ekstra" voksenperson i hennes liv.

 

Anonymous poster hash: 443af...01c

[Anonym bruker]

En ting er at du ikke er like glad i henne som i dine egne, men om du faktisk ikke bryr deg om henne burde du aldri flyttet sammen med hennes far. Når du gjorde det likevell må du bare late som og be om at du aldri blir gjennomskuet.

 

Anonymous poster hash: 3eacc...6c7

[Anonym bruker]

Jeg er selv stemor og er glad i barna til mannen min, men ikke i nærheten så glad i dem som jeg er i barnet mitt. Skulle ønske at jeg elsket dem like høyt og trodde at jeg hadde mer kjærlighet til dem, frem til jeg ble gravid med eget barn. Følelsene mine er ikke på langt nær så høye for dem og jeg kan ikke tvinge megselv å bli mer glad i dem enn det jeg er. Vi er nok flere som kjenner forskjellen der, det som er viktig er å bry seg og være glad i barna uansett for det er tross alt ikke deres valg at vi steforeldre er i livet dems. 

Anonymous poster hash: 17b83...8ba

[Anonym bruker]

En ting er at du ikke er like glad i henne som i dine egne, men om du faktisk ikke bryr deg om henne burde du aldri flyttet sammen med hennes far. Når du gjorde det likevell må du bare late som og be om at du aldri blir gjennomskuet.

 

Anonymous poster hash: 3eacc...6c7

Hvorfor skulle hun ikke flyttet sammen med faren? Hun sier jo at hun behandler jenta godt, at de koser seg sammen - hva mer kan man forvente av en stemor eller stefar? Forventer du at barn skal bli like glade i steforeldrene sine som sine egne foreldre også?

 

Foreldre/barn-relasjonen er noe helt spesielt som ligger dypt inni oss - man kan virkelig ikke forvente å få samme relasjon til andre. Så lenge barna har foreldre som elsker dem slik foreldre skal gjøre, så holder det lenge med steforeldre som likebehandler og omgås barna med respekt, velvillighet og godhet.

 

Anonymous poster hash: 45efb...8ea

[Anonym bruker]

Jeg svarte tidligere over her. Stedatter på 7.
Vil legge til at jeg også vokste opp med stemor hos Pappa annenhver helg og jeg var fullstendig klar over at hun var mer glad i min søster enn i meg og at følelsene ikke kunne sammenlignes. J
eg tenkte aldri over det og var aldri lei meg eller trist på grunn av dette. Jeg hadde mamma og pappa og så hadde jeg min "kule" stemor som tok meg med på morsomme ting og som jeg torde å prate med om alt.
Hun er i dag en av mine beste venner. :-)

Man kan ikke fake morstilknytning, det blir helt feil. Enten så føler man det eller så føler man det ikke. Enig med flere over her. Likebehandling, respekt og godhet:-)
Og det varmer i hjertet når jeg ser hvor glade søsknene er i hverandre. Uavhengig om de er halvsøsken, stesøsken eller helsøsken.

Anonymous poster hash: 443af...01c

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før (pappan ikke i bildet), og har et felles barn med samboer. Jeg forventer ikke at samboer skal ha like sterke følelser for "mitt" barn som for vårt felles. Han er pappan hans på alle måter, men siden han ikke er hans tror jeg det er vanskelig å få de samme følelsene. Tror ikke jeg hadde hardest selv heller dersom situasjonen hadde vært snudd. Så lenge dere har det fint sammen, ville jeg ikke klandrer meg selv eller stilt for høye krav.

 

Anonymous poster hash: 3a5cf...ec2