Bare jeg som ikke takler 3 års-trass?

[Anonym bruker]

Har ei jente på 3 år som er som ei heks, særlig på morgenen. Vi stresser ikke spesielt, så det er ikke grunnen. 

Men ALT er galt, pusse tenner, vaske, ha på klær. I tillegg til konstant sutring! Jeg mister vettet flere ganger i løpet av morgenen for tiden.

 

Jeg har prøvd alt mulig, det har ikke hjulpet å overse, ikke gi oppmerksomhet, forberede henne på hva som skal gjøres.

 

Så de siste ukene har jeg mistet motet helt. Når dagen starter i samme løype, begynner det å bygge seg opp inni meg. Jeg lurer seriøst på om jeg trenger hjelp til å takle det. For det ender altså med at jeg blir gal og roper, hyler, ja, blir som en trassig unge selv Og jeg klarer ikke ta meg sammen! I morgest ble jeg så forbanna at jeg slengte tannbørsten hennes i veggimellom!

 

Hun er ikke slik til pappaen, men dessverre er det slik at jeg må ta mye av morgenene alene, da han jobber natt. 

 

Desperat mamma trenger tips!

Anonymous poster hash: c3e4a...43b

[Anonym bruker]

kjenner meg veldig godt igjen der. her hjelper det at jeg setter meg ned på huk rett foran sønnen på 3. da klarer jeg å senke volumet i stemmen min, og ved å se han inn i øynene så nært er det lettere å roe meg ned. han roer seg ofte ned da også, så sant han ikke har en "trass-afall" da holder jeg meg heller unna til han er rolig

Anonymous poster hash: 039f5...6e9

[Chl85]

Ha ha ha, høres ut som min 3 åring det der! Hun kan slå seg vrang på sekunder og da nytter ingen tingen... Det har hjulpet noe med å si " Hvis du er flink å kler på deg nå, så skal du få pusse tennene dine selv.", Første gangene var hun like bajas og da ga jeg en advarsel om at hvis hun ikke hørte kom jeg til å pusse tennene hennes.... Konsekvens. Dette skjedde 2 morgener på rad, før hun skjønte alvoret Nå minner jeg henne bare på om at hvis hun vil pusse tennene selv, så må hun kle på seg først, he he.

 

Jeg skjønner akkurat hva du mener og man får plutselig nok også oppfører man seg som en 3 åring selv!  Noe som ikke står i den store boka om barneoppdragelse... He he .

 

Jeg er i tillegg høygravid og farlig hormonell, så vesla her har nok måtte tåle en tverr mamma til tider.... I tillegg vet hun å utnytte at jeg er svær og lite mobil... Prøver å stikke av fra meg o.l... Ble så sinna på Kiwi her om dagen da ingen advarsler gikk inn. I rent sinne klarte jeg og løpe etter ungen (høygravid og med bekkenlåsning) nappe tak i henne og bærte henne rolig ut(eksploderte inni meg), mens ungen skrek som om noen hadde rivd av henne en arm... I tillegg roper hun ut" UUÆÆÆÆÆ MAMMA IKKE KRIKE TIL MEG, DU ER SLEM, UEÆÆÆÆÆ IKKE KLORE MEG VRÆÆÆÆÆÆL" ... Hele butikken snudde seg.. Gud så flau jeg var(og så vondt i ryggen jeg fikk etterpå). 

 

Heldigvis er hun absolutt ikke sånn hele tiden, men når hun har et lite "anfall" føles det jo ut som flere timer  

 

Jeg tror på at man må prøve så godt man kan og ikke gå ned på en 3 åringens nivå, telle til 1000 og være så konsekvent man bare kan. I tillegg tror jeg man noen ganger må kunne si unnskyld til barnet hvis man gikk litt over streken og bli venner igjen Det pleier vi også forteller vi hverandre at vi er glade i hverandre og ingen skal være sint mer  He he

 

Ble super langt, sorry! Du er ihvertfall ikke alene 

[Anonym bruker]

Her i huset er det en liten drama queen på 3 år også. Hun tester grenser stortsett hele dagen og med ALT. 

 

Når hun begynner å gråte for tulleting, så går jeg og sier at hun kan komme til meg når hun er ferdig med å tulle så vi kan fortsette å kle på oss (f.eks). 

 

Man må ha tid til å gjøre sånne ting, og det er viktig at man følger opp. Da kommer hun plutselig smilende og er klar. Jeg teller også. Sikkert ikke pedagogisk rett, men det fungerer her- så da driter jeg litt i pedagogikk. Eks. Når mamma har telt til 3 må du være klar til å pusse tenner, hvis ikke kan vi ikke se på barneTV før du skal sove. Da er hun som regel rask. 

 

Viktigste er at du er konsekvent, uansett hvilken metode du bruker. Sier du at du skal ta fra henne et privelegium etc. så må du gjøre det, selv om det blir kjempegråt. Da begynner de å høre med på deg med engang! Moren min var ganske streng, men jeg er veldig glad for det. Det er hun jeg har mest respekt for og er mest glad i. Så ikke vær redd for at hun skal hate deg eller bli psykisk skadet. 

 

Skal man på jobb, så skal man på jobb. Er de ikke med på å gjøre seg klare så må man jo dra til slutt. Så hvis min slår seg  vrang når jeg skal på jobb, tar jeg med klærne hennes i gangen. Tar på meg sko jakke og sier at jeg drar alene hvis hun ikke kommer å kler på seg. Har ikke trengt å gå noe lenger enn gangen foreløpig. 

Anonymous poster hash: d5767...114

[Anonym bruker]

Her har vi en sønn som er slik nå hehe.. Han slenger seg i gulvet og vræler, kan virkelig gi deg hodepine når han starter opp.

 

Tips? Hold ut, stopp det hele før du når punktet med roping, si rolig og behersket "nå må mamma trekke seg litt tilbake, vi skulle bedre oss begge to ikke sant?" Gå deretter ut av rommet, spark til noe, brøl inn i en pute eller ett eller annet, få ut dampen, tre så tilbake og hør med henne om hun også har kommet på andre tanker nå som dere har fått litt avstand.

 

Jeg har vert der... Den dagen jeg virkelig tok grep i det hele, var den dagen jeg tok tak i guttens armer og ristet mens jeg nærmest skrek "nå må du se å høre!". Var helt forferdelig å "våkne" og se hva jeg gjorde mort han, uansett hvor vrang ungen er, fortjener de jo ikke slikt! Trassen kommer jo av mangelen av å uttrykke det man egentlig mener/ønsker, og der står mor og rister ungen sin (var ikke hard risting, hodet hans beveget så vidt på seg, men det var da langt mer enn hva som er godkjent!)

Jeg kontaktet helsesøster, gråtkvalt og fra meg, "bekjente min synd" og fikk god hjelp, ingen sure miner, ingen barnevern på døra/telefonen, ingen "straff" (foruten å plage meg selv resten av uka med tanker om hvor forferdelig jeg var)
Fikk hjelp med hvordan jeg skulle mestre situasjonen når det topper seg.

Anonymous poster hash: e1db3...070

[Anonym bruker]

Først og fremst bør du tenke at hun tester grenser, og at hun prøver å finne ut hvem DU er. Sååå, hvem er du: Gir du henne trygghet, eller lærer du henne at det er greit å kaste tannbørster i veggen når man ikke får viljen sin?

 

Her er min erfaring, om du vil ha den:

Jeg husker jeg ble så tatt på senga av denne trassen at jeg klikket i vinkel flere ganger selv. Jenta kunne sette seg på kne og dunke hodet i gulvet, og spytte på meg om hun fikk sjanse, og skrek helt vanvittig. Heldigvis skjønte jeg etter hvert at det faktisk var jeg som forvirret henne og gjorde henne så frustrert. Jeg begynte å forklare mye tydeligere og enklere hva vi skulle, og ga henne to valg ved hver eneste anledning, kun 2, ikke flere, og de var ikke til å diskutere, og de gjaldt samme aktivitet. Og jeg klarte å slutte å være så frustrert selv, da jeg skjønte at hun faktisk bare var tre år og ikke hadde så mye hun skulle ha sagt når det kom til stykke. Hehehe. Jeg var sjefen, vet du, hun trenger at jeg ledet an med bestemthet, ro og fornuft!

 

F.eks.:

- "Vil du ha brødskive med leverpostei eller med brunost?"  Den lærte vi etter at faren i morgenkomaen sin før den første kaffekoppen ved gjentatte ganger bare spurte hva hun ville ha til frokost. Når vi da selvsagt fikk svar som 'pannekaker' og 'is', og dermed fikk en hylende unge når vi svarte nei, så strammet vi oss opp, og begynte med konsekvente enkle valg.

- "Vil du ha på deg denne blomstrete buksa, eller denne buksa med Kitty på?" Da glemte hun noen ganger at hun helst ikke ville kle på seg i det hele tatt.

 

Og så begynte jeg å skryte hemningsløst av henne så ofte jeg kunne når hun var hyggelig og morsom. Og vi begynte å lokke med premier. Dersom hun klarte å la være med å kaste tannbørsten i veggen i minst 4 dager, for eksempel , skulle hun få en ting hun svært gjerne ønsket seg i lekebutikken, eller noe lignende. Og klistremerkesystem er fabelaktig.  Og vi gjorde alt vi kunne for å ignorere ett hvert forsøk hun gjorde på å lage trass-situasjoner. Hver gang vi skjønte at hun var på vei til å lage leven, så skyndte vi oss å avlede henne med noe annet. Vi ble ganske kreative til slutt.

 

Og med disse ordene går jeg nå inn i 8årsfurtingen, mens jeg venter på 3årstrassen til minsten, som jeg antar er rett rundt neste hjørne. Lykke til til meg, og deg.

 

Anonymous poster hash: 41c85...527

[Anonym bruker]

Tusen takk for kjempegodt svar! Skal følge dine råd! Sliter med det samme selv. Ikke hi

 

 

Først og fremst bør du tenke at hun tester grenser, og at hun prøver å finne ut hvem DU er. Sååå, hvem er du: Gir du henne trygghet, eller lærer du henne at det er greit å kaste tannbørster i veggen når man ikke får viljen sin?

 

Her er min erfaring, om du vil ha den:

Jeg husker jeg ble så tatt på senga av denne trassen at jeg klikket i vinkel flere ganger selv. Jenta kunne sette seg på kne og dunke hodet i gulvet, og spytte på meg om hun fikk sjanse, og skrek helt vanvittig. Heldigvis skjønte jeg etter hvert at det faktisk var jeg som forvirret henne og gjorde henne så frustrert. Jeg begynte å forklare mye tydeligere og enklere hva vi skulle, og ga henne to valg ved hver eneste anledning, kun 2, ikke flere, og de var ikke til å diskutere, og de gjaldt samme aktivitet. Og jeg klarte å slutte å være så frustrert selv, da jeg skjønte at hun faktisk bare var tre år og ikke hadde så mye hun skulle ha sagt når det kom til stykke. Hehehe. Jeg var sjefen, vet du, hun trenger at jeg ledet an med bestemthet, ro og fornuft!

 

F.eks.:

- "Vil du ha brødskive med leverpostei eller med brunost?" Den lærte vi etter at faren i morgenkomaen sin før den første kaffekoppen ved gjentatte ganger bare spurte hva hun ville ha til frokost. Når vi da selvsagt fikk svar som 'pannekaker' og 'is', og dermed fikk en hylende unge når vi svarte nei, så strammet vi oss opp, og begynte med konsekvente enkle valg.

- "Vil du ha på deg denne blomstrete buksa, eller denne buksa med Kitty på?" Da glemte hun noen ganger at hun helst ikke ville kle på seg i det hele tatt.

 

Og så begynte jeg å skryte hemningsløst av henne så ofte jeg kunne når hun var hyggelig og morsom. Og vi begynte å lokke med premier. Dersom hun klarte å la være med å kaste tannbørsten i veggen i minst 4 dager, for eksempel , skulle hun få en ting hun svært gjerne ønsket seg i lekebutikken, eller noe lignende. Og klistremerkesystem er fabelaktig. Og vi gjorde alt vi kunne for å ignorere ett hvert forsøk hun gjorde på å lage trass-situasjoner. Hver gang vi skjønte at hun var på vei til å lage leven, så skyndte vi oss å avlede henne med noe annet. Vi ble ganske kreative til slutt.

 

Og med disse ordene går jeg nå inn i 8årsfurtingen, mens jeg venter på 3årstrassen til minsten, som jeg antar er rett rundt neste hjørne. Lykke til til meg, og deg.

 

 

Anonymous poster hash: 41c85...527

Anonymous poster hash: ceccc...a11

[Anonym bruker]

Jeg har også en drama-queen i hus som gjør meg helt gal til tider. hun fyller øyeblikk fire, så jeg har levd i håpet at det snart skulle bedre seg. har i tillegg en på halvannet og en på ni. i dag slo alle tre seg vrang, skulle ikke ha frokosten jeg hadde funnet frem, og ikke nista heller. da de begynte å krangle om hvem som skulle ha hvilken yoghurt, slang jeg dem i søppelbøtta og sa de fikk ordne mat til seg selv. jeg marsjerte ut på trappa og satte meg ned og gråt.

 

Er 6 mnd på vei med nestemann, har vært våken halve natta og hadde morgenmøte på jobb som jeg måtte rekke. skjems allikevel grundig av meg selv når vi endelig kom oss avgårde i dag. ungene klagde ikke på noe etter eksplosjonen min, og hjalp hverandre til og med med påkledning av yttertøy.

Gleder meg til mannen kommer hjem fra en uke på jobb i dag, så får ungene litt tid med noen som ikke har 2mm lang lunte og en vandrende hormonbombe..

Anonymous poster hash: 607f9...234

[Anonym bruker]

 

Jeg har også en drama-queen i hus som gjør meg helt gal til tider. hun fyller øyeblikk fire, så jeg har levd i håpet at det snart skulle bedre seg. har i tillegg en på halvannet og en på ni. i dag slo alle tre seg vrang, skulle ikke ha frokosten jeg hadde funnet frem, og ikke nista heller. da de begynte å krangle om hvem som skulle ha hvilken yoghurt, slang jeg dem i søppelbøtta og sa de fikk ordne mat til seg selv. jeg marsjerte ut på trappa og satte meg ned og gråt.

 

Er 6 mnd på vei med nestemann, har vært våken halve natta og hadde morgenmøte på jobb som jeg måtte rekke. skjems allikevel grundig av meg selv når vi endelig kom oss avgårde i dag. ungene klagde ikke på noe etter eksplosjonen min, og hjalp hverandre til og med med påkledning av yttertøy.

Gleder meg til mannen kommer hjem fra en uke på jobb i dag, så får ungene litt tid med noen som ikke har 2mm lang lunte og en vandrende hormonbombe..

 

Anonymous poster hash: 607f9...234

måtte smile av denne jeg, kjenner meg igjen. Har tre barn på 3, snart 6 og 9 og vi har hatt trass i hus konstant i tre år nå. Han i midten trasser fortsatt så nå har vi to på en gang (eldste har aldri trasset)... Min erfaring er at å grine litt selv innimellom hjelper. Da skjønner iallfall mine at det er alvor.

 

Anonymous poster hash: f430b...2ad