Greier du gråte foran andre?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med å gråte...uansett setting. Er livredd for hva folk vil tenke eller få følelsen av å miste kontroll. Nå i det siste kjennes det ut som jeg må gråte hele tiden...men det sitter fast. Går til psykolog og når det blir for tøft der bare vitser jeg det vekk.

 

Så i dag pratet jeg med ei jeg har blitt kjent med de siste mnd. Hun er veldig fin å prate med. Vi kom innpå dette med gråting og jeg sa som var at det satt fast...og idet jeg sa det kjente jeg at det ble vanskelig. Hun merket det så hun bare tok og holdt rundt meg kjempelenge og sa det var bare å gråte og at hun var der. Men da blir jeg til is.....

 

Hva er galt? Jeg vil bare få det ut!! Det sitter så mye vondt som vil ut....jeg er førti og kan ikke gråte :-(

 

Anonymous poster hash: 84f15...ed8

[Anonym bruker]

Hvis jeg var på det stadiet hvor gråter uansett hva (brann i huset, dødsfall i familien etc) går det greit å grå. Selv om kongen stod over meg, hadde jeg grått. 

Andre eksempler på hvor jeg kan grine hvor som helst er hvis venninnegjengen ser gråtefilmer, prøve å fikse opp i noen dype uenigheter, kan jeg gråte. Kanskje. Eller hvis andre gråter av ting jeg også har vært involvert i. Men der jeg bare vil gråte, må jeg være alene før jeg gråter. 

Jeg har grått to ganger hos lege/psykolog, og en gang på telefon med en av dem,

Jeg ler av og til sånn at jeg bryter ut i latter. Da driter jeg langt i hvem som er rundt meg,

Anonymous poster hash: e0de3...249

[Anonym bruker]

ikke ofte, men når det skjer er det alltid helt spontant.. I et slikt øyeblikk du beskriver hadde nok ikke jeg heller grått.

Når det er sagt hadde jeg et helt år etter skilsmisse hvor jeg ikke klarte å felle en tåre i det hele tatt. Tror jeg ikke taklet mine egne følelser og ikke var i kontakt m meg selv i det hele tatt det året..

Anonymous poster hash: 2bf1f...dc4

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg før, HI.

 

Jeg var så vant med å alltid måtte skjule følelsene mine i alle sammenhenger, også overfor de som egentlig burde stått meg nærmest, at det å skulle gråte føltes både skremmende og som om jeg mistet kontrollen.

Og så tror jeg at en veldig viktig årsak var at jeg hadde så mye gråt inni meg som jeg hadde stengt inne at jeg var redd for å starte å gråte - for jeg var nesten overbevist om at jeg aldri ville greie å slutte.

En del av meg var overbevist om at hvis jeg først begynte å gråte som ville jeg være ødelagt for alltid, noe ville sprenges inni meg og jeg ville aldri kunne sette bitene sammen igjen.

 

Jeg var sammen med en da jeg var 27 år, fikk en samtale fra en annen person som burde ha stått meg nær. Etter samtalen var avsluttet stod kjæresten og så forferdet på meg, for han forstod at jeg egentlig hadde behov for å gråte, men at jeg brukte all energi på å holde et steinansikt. Han prøvde å omfavne meg, og jeg glefset til ham og skubbet ham unna. Ikke bare fordi jeg var redd for gråten, men også fordi jeg følte at det han ville se om jeg begynte å gråte ville være så frastøtende at han aldri ville se på meg igjen.

Jeg tror det gikk flere år etter dette før jeg greide å gråte.

 

Jeg husker ikke når jeg begynte å gi slipp, men jeg fant i hvert fall ut at man alltid greier å stoppe å gråte hvis man først har begynt. Før eller siden stopper det. Enten fordi man tvinger seg til å stoppe, eller at man faktisk har grått seg tom. Jeg tror noe av det jeg var redd for var at absolutt alt jeg hadde å gråte over ville komme på en gang, at jeg nærmest kunne bli gal av å få opp så mange følelser på en gang.

Men det fungerer ikke slik. Blir det for mye så greier jeg å stoppe. Er det bestemte ting så kan jeg gråte til jeg er ferdig "utladet". Det kan egentlig være litt godt, selv om det også er slitsomt. Jeg liker ikke alltid følelsen i kroppen min etterpå, men ofte så kan det også være veldig godt, som om en tung sekk er blitt løftet bort fra skuldrene mine.

 

Frykten før den første gråten var på en måte en slags frykt for å miste meg selv, som om eneste måten å fortsette å leve på var å holde igjen gråten. At hvis jeg begynte å gråte så var jeg svak og mistet styrken min - den styrken som hadde fått meg til å overleve følelsesmessig frem til da. Jeg var redd for å ikke greie å holde masken der jeg fortsatt trengte det.

 

Men jeg tror at det egentlig er motsatt. At kroppen trenger å gråte. Jeg leste en gang at når man gråter pga vanskelige følelser, så inneholder tårene andre stoffer enn om man f.eks. gråter gledestårer. At kroppen ved hjelp av tårer kan kvitte seg med en del stress-stoffer. Det husker jeg at jeg tenkte på flere ganger da jeg først hadde åpnet for å gråte. "Jaja, jeg hater å gråte, men blir i hvert fall kvitt noe stress..."

 

Jeg vet at jeg også følte at jeg ikke kunne gråte fordi jeg ikke hadde noen spesiell grunn til det. Men det var egentlig ikke mangel på grunner som var problemet - problemet var at jeg hadde altfor, altfor mange grunner og at det meste var vevd inn i hverandre.

 

For å gjøre kaoset komplett så følte jeg at det var mindre skummelt å eventuelt skulle gråte alene, for da kunne ingen se at jeg mistet kontrollen. Men samtidig var jeg enda mer redd for å gråte alene fordi jeg følte at jeg ikke visste om jeg noen gang ville kunne greie å slutte. Jeg tror smerten innvendig var blitt så stor at det føltes som om jeg kunne grått resten av livet hvis jeg først tillot meg å begynne.

Men kroppen er laget klokt på den måten, når man er utslitt så stopper den

 

Nå er jeg ikke redd for å gråte i det hele tatt. Men det har gått gradvis over flere år. Siste året har jeg grått bøttevis (for meg å være) pga at "alt" har krasjet i livet, og jeg har vært og er under et enormt fysisk og psykisk og praktisk stress.

Som regel så føles det greit i ettertid. Noen få ganger kan jeg føle på at det er "bortkastet energi" fordi jeg egentlig ikke har fått ut det viktigste jeg har å gråte for. Men stort sett så hjelper det på et vis.

Fremdeles ser jeg at hvis jeg føler at alt topper seg, så kan jeg låse av, og jeg får litt tilbake samme følelsen som tidligere, at jeg føler at hvis jeg starter så mister jeg kontrollen over meg selv og ikke greier å slutte. Jeg innser at det er nettopp da jeg ofte trenger å gråte

Det som ofte skjer da er at det går noen dager eller uker til jeg føler meg litt sterkere igjen - og da greier jeg å gråte, for da føler jeg meg ikke så svak.

Men de første gangene jeg gråt foran andre i ulike sammenhenger - fytti rakkern hvor svak og patetisk jeg følte meg. Selv om jeg syntes det var den mest naturlige ting i verden å se andre gråte.... ikke alltid man er like logisk i sine resonnement

 

Fremdeles gråter jeg nok lite i forhold til andre jeg kjenner. Men det er likevel lettere for meg å akseptere gråten. Jeg har innsett det at gråt er en helt normal fysisk reaksjon, nesten på lik linje med et nys eller et host eller hikke.

 

HI, det virker som om du har fått deg en god og nær ny venninne. Se om du orker å snakke med henne igjen. Se på deg selv som en fuglunge som kaster seg ut fra redet for å fly første gang. Fuglungen har aldri gjort det før, den er garantert redd - men den stoler på at det er helt normalt for en fuglunge å kunne fly, selv om den aldri har lært det.

 

Det krever mot, for det er skremmende. Men jeg tror også at det er mye å vinne på det. Kanskje du til og med kan ta dette opp med psykologen din neste gang. Si det som det er - at du er redd for å gråte og at når du hos psykologen (eller sammen med andre) føler gråten i halsen så velger du enten å fleipe det bort, eller du bare stivner til is. Du kan til og med skrive det ned og bare gi psykologen en lapp hvor akkurat disse ordene står, så vil psykologen hjelpe deg videre.

 

Når man har mye innestengt gråt inne i seg så tror jeg man stivner følelsesmessig også, fordi man ikke tillater seg selv å kjenne på alle sider ved seg selv. Man fornekter en del av seg selv, og man fornekter en stor del av de følelsene man har.

 

Så se om du kan tenke på deg selv som fuglungen som skal kaste seg ut i et svev for første gang, så tror jeg du finner mot til å ta det opp med psykologen din.

Og vern om vennskapet med din nye venninne, høres ut som om hun er en som vil være god for deg, at hun ser deg og at hun ikke er redd for å se hele deg. Da hun sa du bare kunne gråte, så betydde det at hun akepterer hele deg, også det som eventuelt måtte skjule seg bak både en frossen maske og det som måtte avsløres av gråt. Når hun så tydelig aksepterer det og deg, så se om du greier å åpne opp for henne en gang igjen. Hun var tydeligvis ikke redd for å stå i gråten sammen med deg. Du er trygg med henne der.

 

Det at du stadig kjenner at du nesten må gråte er kroppen din som prøver å vise deg at du er som en dampkoker som trenger å slippe ut litt damp. Det er ikke så mye skumlere enn det.

 

Jeg tror du vil greie det - greide jeg, så greier du

Anonymous poster hash: 1bf1c...d41

[Anonym bruker]

hater å gråte foran andre, men greier sjeldet å styre det...

Anonymous poster hash: 5a78a...9ae

[Anonym bruker]

Takk for veldig fine svar.

HI

 

Anonymous poster hash: 84f15...ed8

[Anonym bruker]

Sjelden hvis jeg er lei meg, men om jeg er rørt eller sint flommer tårene. Jeg har grått mange ganger fra talerstolen ol for eksempel. Det er ikke farlig.

Anonymous poster hash: d3c6e...8e0

[Anonym bruker]

Ja det klarer jeg å det er ikke noe posetivt!

Vi satt å så en film med klassen min om en som var rusmisbruker å valgte å gi fra seg barnet hun elsket for at han skulle få ett bedre liv.

Tårene fosset selv om jeg prøvde å la vær! Så flaut :S

Anonymous poster hash: 09f13...a6d

[Anonym bruker]

Nope!! Det sliter jeg sinnsykt med! Viser aldri slike følelser for andre. Ikke familie, ikke venner, ikke mannen.

 

Kan sitte og se på noe veldig trist på TV, men jeg kjemper ALLTID mot gråten når andre er tilstede. Når jeg er alene, derimot, kan jeg sippe som en liten unge.

 

Jeg har mye inni meg som må ut, og jeg gråter veldig ofte etter at jeg har lagt meg (mannen legger seg alltid senere enn meg) eller når jeg er alene hjemme.

 

Folk tror jeg er kald og laget av stein, når sannheten egentlig er at jeg er kjempefølsom.

 

Jeg klarer bare ikke å gråte foran andre! Er redd andre vil se på meg som et svakt lite menneske.

 

Jeg tror dette bunner og grunner i at broren min ertet meg da vi var barn og jeg gråt. Det sitter skikkelig i.

Anonymous poster hash: b5950...611

[Anonym bruker]

Jeg er veldig lett på gråten.

Gråter når noe er trist men også om noe er veldig vakkert! (Dåp, bryllup og lignende).

Jeg ser på det som noe negativt fordi jeg tenker noen mennesker ser på meg som veldig svak.

Men når jeg har gråtet litt er jeg så mye bedre innvendig, og det er jo viktig!

Har en samboer dom aldri gråter og han sier det er vondt til tider.

 

 

Anonymous poster hash: e3279...8a9

[Anonym bruker]

Jeg gråter omtrent aldri foran andre. Mistet hunden min en gang, gråt bare foran kjæresten jeg hadde da. Så gråt jeg da jeg ble dumpet av sist kjæreste, vi hadde vært sammen i 2 år, og jeg elsket han høyt. Men det var bare han som så det. Gråt ikke foran andre etterpå.

 

Tror faktisk ingen av mine venninner har sett meg gråte.

 

Dette kan være fordi jeg har hatt en virkelig tøff barndom. Og det viktigste for meg i barndommen min, var og vise mine foreldre at jeg var sterk, samme hva de gjorde mot meg, så kunne de ikke ta meg. Så jeg viste aldri att jeg ble lei meg, eller fikk vondt.

Anonymous poster hash: 50cb1...d97

[Anonym bruker]

Nei, kun samboeren min, men sliter litt der også. Hvis jeg har veldig vondt, kan jeg gråte. Foran alle.. Sykepleiere, leger, foreldrene mine, samboeren min...

Men ellers, nei.

 

Anonymous poster hash: 5ffd3...6bc