Begynner å bli bekymret for nabojenta

[Anonym bruker]

For ca et halvt år siden flyttet det inn en ny familie i gata. Datteren deres begynte i klassen til vår datter og de går også på en fritidsaktivitet sammen. Det jeg reagerer på er for det første at hun stadig blir syk og dermed ikke kommer på skole eller trening. Hun har visstnok omgangssyke og blir forkjølet flere ganger hver måned.

Det andre er at hun stadig gjør avtaler om å leke med datteren vår, gjerne mens faren er til stede. Når tiden er inne er hun plutselig ikke hjemme, har blitt syk eller det har skjedd noe annet som gjør at de ikke kan leke likevel.

Det tredje jeg reagerer på er at vi aldri ser eller hører noe til moren. Hun bor sammen med henne, men hun møter aldri på foreldremøter, det er aldri hun som kjører til trening, vi har bare fått telefonnummeret til faren og hun er aldri ute og leker med ungene. Den eneste gangen jeg har snakket med henne var da jeg stakk innom rett etter at de flyttet hit. Da var faren ikke hjemme og det var hun som åpnet døra. Siden har det ikke skjedd.

Jenta snakker heller aldri om moren.

 

Er dette normalt nok til bare å overse eller er det noe å bekymre seg for? Faren virker på en måte grei nok, men jeg får liksom ikke tak på ham.

 

Anonymous poster hash: 8bae5...672

[Anonym bruker]

Hva med å invitere moren over?

 

Anonymous poster hash: 01ab6...155

[Anonym bruker]

Hva med å invitere moren over?Anonymous poster hash: 01ab6...155

Det virker jo ganske demonstrativt å ringe faren for å be ham be henne. Det er jo ham vi stadig treffer. Sån sett ville det virket mer normalt å invitere ham.

 

Anonymous poster hash: 8bae5...672

[Anonym bruker]

Eller dere kan invitere begge to på grilling.

 

Anonymous poster hash: 2dfa6...f36

[Anonym bruker]

Glad du ikke er min nabo. Hva med å stikke innom på uanmeldt besøk? Da får du nok svar på alle dine spørsmål.

Anonymous poster hash: 46661...fd8

[Vaffelstrikk]

Hva med begge..?

[Anonym bruker]

 

Hva med å invitere moren over?Anonymous poster hash: 01ab6...155

Det virker jo ganske demonstrativt å ringe faren for å be ham be henne. Det er jo ham vi stadig treffer. Sån sett ville det virket mer normalt å invitere ham.Anonymous poster hash: 8bae5...672

Hvorfor må du ringe faren? Kan du ikke bare gå over til naboen da og be henne hjem til deg?

 

Anonymous poster hash: 01ab6...155

[Anonym bruker]

Kanskje moren jobber mye på natt??

Og noen barn blir veldig mye syk...

Anonymous poster hash: e7d10...f75

[Anonym bruker]

Det kan jo hende at mor er psykisk syk og derfor lite ute blant folk. Men syns det er fint at du undersøker litt om du er oppriktig interessert i barnets ve og vel og ikke bare en snokete nabodame:-) det er bra å bry seg!

 

Anonymous poster hash: e9d7e...582

[Anonym bruker]

Det dere sier er at det er noe jeg bør forsøke å finne ut mer om, at det ikke virker helt vanlig? Jeg har for egen del ikke noe behov for å bruke tid sammen med denne familien.

 

Anonymous poster hash: 8bae5...672

[Anonym bruker]

 

 

Hva med å invitere moren over?Anonymous poster hash: 01ab6...155

Det virker jo ganske demonstrativt å ringe faren for å be ham be henne. Det er jo ham vi stadig treffer. Sån sett ville det virket mer normalt å invitere ham.Anonymous poster hash: 8bae5...672

Hvorfor må du ringe faren? Kan du ikke bare gå over til naboen da og be henne hjem til deg?Anonymous poster hash: 01ab6...155

Mulig, men det er bestandig bare ham jeg ser.

Jeg vet foresten at hun jobber dag. Hun fortalte hvor hun jobbet den ene gangen jeg snakket med henne.

 

Anonymous poster hash: 8bae5...672

[Anonym bruker]

Jeg sier som noen andre her: Inviter familien hjem til dere på lunsj eller middag. Eller "bare" kake og kaffe. Da får du forhåpentligvis også svar på noe av det du lurer på. Dette kan ha naturlige grunner, eller det kan være noe annet og mer bekymringsfullt som ligger til grunn. Kanskje jenta har dårlig immunforsvar, kanskje mor jobber nattevakter etc. Helt umulig å si noe om.

Anonymous poster hash: 3f039...bc0

[Anonym bruker]

Det er mange barn som er ofte syke, deriblant mitt eget. Det trenger ikke å bety noe, men det kan såklart være noe galt.

Mammaen kan jobbe skift, ha angst eller en eller annen sykdom, det er jo veldig mange mulighet der og.

 

Det er mange av mine barns venner som kun har mitt nr, men tror ikke noen reagerer på det? Det er nå bare fordi jeg er mest tilgjengelig og er oftest med på ting.

 

Anonymous poster hash: 17579...bf8

[Anonym bruker]

Utrolig hva folk henger seg opp i, mulig moren er sjenert og faren har fulgt opp barnet hele veien. For noen er det naturlig. Å barn blir syke uten at det bør forklares til naboen. Folk har for lite å gjøre tenker jeg, ser du nøye nok finner man altid noe å bekymre seg for. Ofte lurt å feie for egen dør

 

 

Anonymous poster hash: 617c3...c98

[Anonym bruker]

Synes det er bra du bryr deg! Synes absolutt ikke du er nysgjerrig, som noen påstår her.

 

Skjønner at det kan virke litt rart, men. Er fullt mulig at det har en naturlig forklaring. Om du er oppriktig bekymret og lurer, ville jeg invitert de på grillings eller noe, som flere her foreslår :-) Da slipper du kanskje å bekymre deg og lure mer :-)

 

Anonymous poster hash: b9bcd...f3c

[Anonym bruker]

ikke vet jeg.. men innen et yrke hvor jeg jobber med barn og unge,kan magefølelsen også ofte stemme.

 

Anonymous poster hash: cd660...849

[soleia]

Synes det er bra at du er obs på om nabojenta har det bra.  For meg høyres det ut som mor kan ha psykiske problem som gjer det vanskeleg å stille på møter og trening, eller forhalde seg til andre foreldre.  Nabodama då eg vaks opp var aldri utanfor huset anna enn i hagen sin, men var hyggeleg mot oss barna då vi var innom på besøk. 

Våre ungar har forresten og vore mykje sjuke dette halvåret, så det kan jo vere ei naturleg forklaring for denne jenta og.  Men fint at du er obs på om jenta ser ut til å trives og ha det bra. 

[Anonym bruker]

ikke vet jeg.. men innen et yrke hvor jeg jobber med barn og unge,kan magefølelsen også ofte stemme.

 

Anonymous poster hash: cd660...849

Norsklærer?

 

Anonymous poster hash: 46661...fd8

[Anonym bruker]

Det kan være noe og det behøver ikke å være noe.

 

Jeg er litt forundret over at ingen har stilt spørsmålstegn med oss. Det er få eller ingen som kjenner faren til ungene, men alle vet hvem stefaren til mine barn er. Det er som oftes han som kjører og bringer. Ungene har vært mye syke, men få som vet hva som feiler de.

 

Meg og min mann jobber turnus begge to, dette for at en skal være hjemme med ungene. Vi ønsker ikke de kommer hjem til tomt hus, så vi jobber slik at vi overlapper hverandre. Vi ønsker heller ikke sfo, og det slipper vi.

 

Barnefaren er psykisk syk, og har minimalt med samvær med ungene. Han har gjort ting som ikke er greit med de også, så barna har slitt og vært litt mer hjemme fra skolen utover å være syke. Dette vet skoleledelsen om og støtter, men for andre utenforstående så kan det virke som det er andre ting. Jeg ønsker ikke å si slik til alle og enhver. De som må vite om det vet om det, utover det så har ingen noe med det.

 

Det ene barnet har en kronisk sykdom. Det var mye sykdom npr hun var liten, nå har det bedret seg litt. Hun har hatt noen omangerpå sykehuset, og da fikk endel flere vite om det. Ryktet gikk fort når læreren sa ifra i klassen at hun var innlagt på sykehuset. Sykdommen vises ikke, så få som vet hvordan syk hun er,

 

Hun andre har to kroniske sykdommer. Den ene synes, den andre ikke. Den ene gjør at hun i perioder sover dårlig, har vondt for å gå, blør over store deler av kroppen. Så hun ser ganske herja ut til tider, og hun har fått mange skjeve blikk. Hun er veldig sjenert, men hun er heldigvis tøffere enn toget og forklarer at hun har en sykdom når hun kjenner noen ser rart på henne. Det er ingen som tørr å spørre henne, men de hvisker og tisker bak ryggen hennes. Så jeg er veldig glad for at hun tørr å siifra, og ikke syns det er skummelt å si noe. Den andre sykdommen vises ikke, men den err gjerne grunnen til at hun er hjemme fra skolen når hun er det.

 

Jeg er ikke den som kommer på alle foreldremøter, dårlig samvittighet ov det har jeg ikke. Denne våren har jeg vært på begge foreldremøtene, og jeg har vært på halvparten av 17mai møtene.

Vanligvis så må jeg prioritere hva som er viktigst. Med mye kveldsjobbing er det ikke alltid je får byttet vakt, og jeg kan ikke ta feriedager for hvert møte. Foreldremøter, foreldresamtaler er gjerne på samme tid. I høst var alle disse på samme uke, så da måtte jeg prioritere hva som var viktigst. For meg var det foreldresamtalene.

I år ville den ene klassen ha meg som foreldrekontakt, men måtte si nei og det var endel som ble sure og sa jeg ikke hadde vært det før. Det har jeg ikke vært for den klassen, det er sant. Men jeg sa som det var at nå er jeg foreldrekontakt i en annen klasse, jeg er i 17mai komiteen på skolen, jeg er i korpset som mange av barna her er med på, jeg har stilt opp på de fleste dugnader og jeg var enest foreldre som kom på dugnad da alle foreldrene på skolen ble bedt om å komme da vi skulle tømme skolen for å rive den. Ingen fra den klassen kom, og det var det heller ikke på de andre. Så når jeg sa at jeg ikke hadde mulighet til å stille opp nå, ble det plutselig stille og andre meldte seg.

Hvem så meg som stilte opp alene på dugnad? Ingen av foreldrene hvertfall, men rektor og de ansatte på skolen så meg. Når alle lærene kan navnet mitt, så er det ett tegn på at jeg har stilt opp veldig mye for skolen, men jeg stiller opp på tider som mange andre ikke kan stille opp på. Så for de andre foreldrene kan det virke som jeg ikke bryr meg om mine barns skolehverdag. Men hvem har sitti på aktivitetsdager og plastret andre sine barn pga de har slått seg? Jeg, har gjort det mange ganger og jeg prioriterer faktisk det fremfor endel andre ting. Mammatreff med klassene syns jeg ikke noe om, jeg vil heller bruke fritiden min på noe annet.

 

Så for dere som skal analyser og ofte dømme andre utifra deres valg og deres familiesituasjon, tenk litt lenger før dere dømmer. Det er ikke alltid slik dere tror, og alle har ikke den a4 hverdagen som mange har.

 

Og til HI, ta en tur bortom naboen og inviter henne på kaffe. Kanskje du blir posittivt overrasket.

 

Anonymous poster hash: e40c6...695

[Anonym bruker]

Det kan være noe og det behøver ikke å være noe.

 

Jeg er litt forundret over at ingen har stilt spørsmålstegn med oss. Det er få eller ingen som kjenner faren til ungene, men alle vet hvem stefaren til mine barn er. Det er som oftes han som kjører og bringer. Ungene har vært mye syke, men få som vet hva som feiler de.

 

Meg og min mann jobber turnus begge to, dette for at en skal være hjemme med ungene. Vi ønsker ikke de kommer hjem til tomt hus, så vi jobber slik at vi overlapper hverandre. Vi ønsker heller ikke sfo, og det slipper vi.

 

Barnefaren er psykisk syk, og har minimalt med samvær med ungene. Han har gjort ting som ikke er greit med de også, så barna har slitt og vært litt mer hjemme fra skolen utover å være syke. Dette vet skoleledelsen om og støtter, men for andre utenforstående så kan det virke som det er andre ting. Jeg ønsker ikke å si slik til alle og enhver. De som må vite om det vet om det, utover det så har ingen noe med det.

 

Det ene barnet har en kronisk sykdom. Det var mye sykdom npr hun var liten, nå har det bedret seg litt. Hun har hatt noen omangerpå sykehuset, og da fikk endel flere vite om det. Ryktet gikk fort når læreren sa ifra i klassen at hun var innlagt på sykehuset. Sykdommen vises ikke, så få som vet hvordan syk hun er,

 

Hun andre har to kroniske sykdommer. Den ene synes, den andre ikke. Den ene gjør at hun i perioder sover dårlig, har vondt for å gå, blør over store deler av kroppen. Så hun ser ganske herja ut til tider, og hun har fått mange skjeve blikk. Hun er veldig sjenert, men hun er heldigvis tøffere enn toget og forklarer at hun har en sykdom når hun kjenner noen ser rart på henne. Det er ingen som tørr å spørre henne, men de hvisker og tisker bak ryggen hennes. Så jeg er veldig glad for at hun tørr å siifra, og ikke syns det er skummelt å si noe. Den andre sykdommen vises ikke, men den err gjerne grunnen til at hun er hjemme fra skolen når hun er det.

 

Jeg er ikke den som kommer på alle foreldremøter, dårlig samvittighet ov det har jeg ikke. Denne våren har jeg vært på begge foreldremøtene, og jeg har vært på halvparten av 17mai møtene.

Vanligvis så må jeg prioritere hva som er viktigst. Med mye kveldsjobbing er det ikke alltid je får byttet vakt, og jeg kan ikke ta feriedager for hvert møte. Foreldremøter, foreldresamtaler er gjerne på samme tid. I høst var alle disse på samme uke, så da måtte jeg prioritere hva som var viktigst. For meg var det foreldresamtalene.

I år ville den ene klassen ha meg som foreldrekontakt, men måtte si nei og det var endel som ble sure og sa jeg ikke hadde vært det før. Det har jeg ikke vært for den klassen, det er sant. Men jeg sa som det var at nå er jeg foreldrekontakt i en annen klasse, jeg er i 17mai komiteen på skolen, jeg er i korpset som mange av barna her er med på, jeg har stilt opp på de fleste dugnader og jeg var enest foreldre som kom på dugnad da alle foreldrene på skolen ble bedt om å komme da vi skulle tømme skolen for å rive den. Ingen fra den klassen kom, og det var det heller ikke på de andre. Så når jeg sa at jeg ikke hadde mulighet til å stille opp nå, ble det plutselig stille og andre meldte seg.

Hvem så meg som stilte opp alene på dugnad? Ingen av foreldrene hvertfall, men rektor og de ansatte på skolen så meg. Når alle lærene kan navnet mitt, så er det ett tegn på at jeg har stilt opp veldig mye for skolen, men jeg stiller opp på tider som mange andre ikke kan stille opp på. Så for de andre foreldrene kan det virke som jeg ikke bryr meg om mine barns skolehverdag. Men hvem har sitti på aktivitetsdager og plastret andre sine barn pga de har slått seg? Jeg, har gjort det mange ganger og jeg prioriterer faktisk det fremfor endel andre ting. Mammatreff med klassene syns jeg ikke noe om, jeg vil heller bruke fritiden min på noe annet.

 

Så for dere som skal analyser og ofte dømme andre utifra deres valg og deres familiesituasjon, tenk litt lenger før dere dømmer. Det er ikke alltid slik dere tror, og alle har ikke den a4 hverdagen som mange har.

 

Og til HI, ta en tur bortom naboen og inviter henne på kaffe. Kanskje du blir posittivt overrasket.

 

Anonymous poster hash: e40c6...695

Jeg skjønner at du identifiserer deg m HIs naboer, men det faktum at deres familie er velfungerende har jo ingenting å gjøre med at den aktuelle familien her er det! Det er heller skummelt å trekke en slik slutning, da slik tankegang medfører at man kanskje ikke bryr seg når man bør. I dette tilfellet er det snakk om å sjekke ut nærmere om det er grunn til bekymring, godt mulig det ikke er det, men det er aldri feil å bry seg så lenge intensjonen er god og fremgangsmåten er skånsom og hyggelig.

 

Anonymous poster hash: e9d7e...582