Ung mor, angrer du?

[Anonym bruker]

Sterkt!

Hun skriver rett fra sjelen i dette innlegget. Jeg ble helt borte da jeg leste det, og tenkte... Dere som er ungemørdre, angrer dere på å ha fått barn så tidlig? Og hvorfor spør alle om det? Burde man angre??

Åpen og ærlig fortelle mom4life om sin fortid da hun ble mor <<LINK>>

Valgfritt å trykke på linken, jeg lurer mer på om hva du syns om spørsmålet, og om du har et svar til det?

 

Selv var jeg 34 da min sønn kom til verden og 36 da datteren min ble født, og er veldig fornøgd med det, da jeg hadde fast jobb, mann og hus da barna mine kom og jeg kunne gi dem den tryggheten jeg ønsket for dem.

Anonymous poster hash: f2fe8...447

[Gulltopp med Knoll og Tott]

Hva er ung mor i dag?

[Anonym bruker]

Angrer aldri. Har fått meg en god utdannelse og jobb etter jeg fikk barn. Hadde mye tid til barna mens jeg gikk på skole. 

Anonymous poster hash: 40eca...b9d

[Anonym bruker]

Spørs hva ung mor er.

jeg var 23 år når jeg fikk min første,å de tre første månendene hadde jeg seriøst tenkt å gi han vekk til noen som elsket han,noe jeg ikke klarte der og da.

Men så fort fødselsdepresjonen gikk over,så har jeg aldri angret ett sekund på at jeg har fått han!

Uten sønnen min har jeg ingenting å leve for..

Anonymous poster hash: 43632...a7b

[Anonym bruker]

Syns det var ganske rotete skrevet så jeg fikk ikke helt med meg hva det dreide seg om.

 

Anonymous poster hash: 3d5b6...6a8

[Anonym bruker]

Hva er ung mor i dag?

Godt spørsmål.

 

Anonymous poster hash: f2fe8...447

[Anonym bruker]

Nå svarer jeg utelukkende ut i fra tidligere tråder der de fleste ser ut for å definere ung mor som de som er under 23 år da de fikk førstemann. Jeg er (var) i så fall en ung mor, i og med at jeg var 21 år da eldstemann ble født og tobarnsmor da jeg var 23 år. Etter det kom det to barn til, og eldstemann blir nå 12 år snart. Jeg har med andre ord vært mamma i en del år, og jeg har fått tenkt mye på det du spør om nettopp fordi mange har spurt meg om jeg angrer.

 

Nei, jeg angrer ikke! For meg var det en perfekt alder å bli mamma på, men så var jeg også langt mer etablert enn de fleste andre på min egen alder. Utdannelsen tok jeg etter hvert, og jeg har nå en 6-årig høyere utdannelse og god jobb. Nå nyter jeg å fortsatt være ung, men med store barn og god økonomi. Det betyr ikke at jeg vil anbefale andre å starte tidlig, for man bør vite hva man vil og ha rammene på plass før man planlegger barn. Det gjelder vel for så vidt uansett alder, men kanskje spesielt for unge mennesker.

Anonymous poster hash: b42f1...c79

[Anonym bruker]

Ja. Fikk barn som 19-åring. Har senere fått barn da jeg var over 30, og det kan virkelig ikke sammenlignes. Mye bedre å være voksen mor enn ung. Ikke bare med tanke på at vi da hadde utdanning, hus, bil og stabil/god økonomi, men at man er skikkelig voksen og godt utviklet mentalt.

 

Anonymous poster hash: 7e348...644

[Gjest]

Fikk første da jeg var 20 år og aldri angret Føler og er en sprek mamma i dag til en 20 åring og en 2 åring. Og en haug i mellom der

[Anonym bruker]

Ble mor for første gang da jeg var 19 og andre gang 21. Har aldri angrer på det! Nå er jeg 23 og ferdig med bachelor om noen uker. Kunne ikke tenkt meg å gjort noe annerledes. Fortsatt sammen med barnefar og vi eier vår egen bolig. Har bodd her siden det første barnet kom til verden. Vi har aldri hatt dårlig råd selv om mannen ikke tjener så veldig godt. Jeg har jobbet ved siden av studiene og vi har alltid betalt regninger i tide og hatt mat på bordet. Har også spart opp noen hundretusen som vi skal bruke til egenkapital i ny bolig om forhåpentligvis ikke så alt for lenge.

 

Anonymous poster hash: d97e7...d2a

[Anonym bruker]

Både og.. mange tanker om anger her

 

Anonymous poster hash: 82dbe...b38

[Anonym bruker]

Litt...

 

Fikk første da jeg var 20, andre da jeg var 22 og tredje da jeg var 26. Alle har jeg med samme mann, og vi har det fremdeles flott sammen, faktisk bedre enn noen gang. Jeg har tatt høyere utdanning mens barna var små, hatt muligheten til å gå hjemme med dem så lenge jeg ville (15 og 17 mnd begynte de eldste i barnehagen, yngste var 10 mnd). Har eid eget hus og hatt to biler og masse nettverk rundt oss, så egentlig har hele tiden hatt alt på stell. Men ser for meg at det hadde vært greit å få den roen i kroppen som jeg har nå... Det har vært greit  altså, men ser for meg at det kunne vært bedre.

 

 

Anonymous poster hash: 6918e...d0e

[Anonym bruker]

Man kan vel kanskje ikke angre på noe sånt? Gjort er gjort og forhåpentligvis sitter man igjen med det beste i verden:) selv var jeg 32 første gang,men skulle faktisk gjerne vært litt yngre.

 

Anonymous poster hash: c41c4...3a9

[me_87]

 

Sterkt!

 

Hun skriver rett fra sjelen i dette innlegget. Jeg ble helt borte da jeg leste det, og tenkte... Dere som er ungemørdre, angrer dere på å ha fått barn så tidlig? Og hvorfor spør alle om det? Burde man angre??

 

Åpen og ærlig fortelle mom4life om sin fortid da hun ble mor <<LINK>>

 

Valgfritt å trykke på linken, jeg lurer mer på om hva du syns om spørsmålet, og om du har et svar til det?

 

Selv var jeg 34 da min sønn kom til verden og 36 da datteren min ble født, og er veldig fornøgd med det, da jeg hadde fast jobb, mann og hus da barna mine kom og jeg kunne gi dem den tryggheten jeg ønsket for dem.

 

Anonymous poster hash: f2fe8...447

 

Kjenner meg veldig igjen i det hun beskriver når hun hadde fødselsdepresjon,hadde det sånn jeg og.

[Anonym bruker]

Jeg var 18 da første kom. Hadde egentlig veldig lite. Men vi fikk leid en enebolig, jeg har nå fått meg høyere utdanning og jobb. Vi har fått en lillebror som nå er blitt 3år. Og ja, det er samme pappa, og vi er enda sammen :)

Jeg vil aldri si at jeg angrer. Men vil ikke anbefale det heller. Det har vært noen tøffe år der vi har måttet snudd på kronene og kanskje ikke fått kjøpt oss alt vi har hatt lyst på. Vi har måttet lære oss å prioritere rett. Så det har ikke vært like lett hele tiden. Men det har også vært noen veldig lærerike år, og jeg angrer aldeles ikke. Nå har kanskje vi hatt det litt ekstra vanskelig siden samboeren min var i en arbeidsulykke der han knakk ryggen, dette skjedde da første gutten vår bære var 6mnd. Da ble det veldig lite med panger en periode pga noe trøbbel med Nav. Og etter 2år hjemme startet han omskolering.

Nå er vi begge utdannet og har jobb, vi har to gode, friske og spreke gutter, så det har gått bra med oss. Men veldig tungt til tider. Så jeg vil ikke si jeg er forkjemper for å få barn som 18åring. Men jeg er veldig glad både mine foreldre og mine svigerforeldre har støttet oss og har ønsket å hjelpe oss fra starten. Det betydde veldig mye. Fikk nok med kommentarer og blikk fra andre.

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: 5d0677c8e950e2090fa2cca6101d8fae"] 5d067...fae [/acronym]

[Anonym bruker]

Fikk førstemann da jeg var 19 og hadde valgt det samme igjen.

Var absolutt moden for ansvaret og angrer ikke et sekund. Har akkurat født mitt fjerde og siste barn og er just passert 30. Sånn jeg ser det så har førstemann fått det beste av to verdener  

 

 

 

Anonymous poster hash: 2689f...010

[Kliko]

Jeg fikk barn som 18åring. Skal ikke si jeg angrer, men hadde jeg fått valget igjen ville jeg valgt det annerledes.

 

Mitt valg gjorde ting veldig mye vanskeligere enn det det kunne vært. Elsker sønnen min over alt på jord, har leilighet, bil og fast jobb, men har gått glipp av mye og føler meg kanskje litt låst

[Anonym bruker]

Fikk første da jeg var 16. Angrer ikke. Har nå tre store barn og er fortsatt ung

 

Anonymous poster hash: 53747...79b

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke å lese hele teksten. Det var alt for rotete. 

Men om jeg angrer? Ja. Jeg angrer ikke på barnet, men jeg angrer på at jeg ble gravid, og mamma, som 17-åring. Jeg var ung, men klarte oppgaven veldig bra. Jeg ble deprimert allerede da jeg var gravid, men var sta nok til å utføre alle plikter og oppgaver så og si perfekt. Alt etter boka, og jeg og barnet fikk bare skryt. Jeg kollapset likevel til slutt, og fikk hjelp til depresjonen min. 

Jeg tror ikke depresjonen ble utløst kun fordi jeg var ung mor, men hadde jeg ventet 10-15 år hadde jeg hatt alt på stell. Jeg hadde vært ferdig med skolen, hatt et mer stabil liv og vært mer forberedt. Jeg savner faktisk friheten, og ungdomstiden min. Jeg har fortsatt mange gode venner, og er fortsatt sosial med dem og lever et veldig bra liv. Men, jeg skulle ventet mange år. Jeg ville hatt akkurat det samme barnet jeg har i dag, men ikke før 10 år etterpå. 

Anonymous poster hash: aee03...d05

[Anonym bruker]

Vi valgte å få to barn i begynnelsen av tyveårene. Har aldri angret på det. Vi har begge tatt høyere utdannelse med to små barn "på slep". Under studiene hadde vi god tid til barna da de var små og trengte oss som mest. Nå som de begynner å bli store kan vi jobbe mer og fokusere mer på karriere og den slags. Økonomisk har vi klart oss godt, da vi tidlig kom oss inn på boligmarkedet og har tjent godt på salg i ettertid. Det å være studentforeldre har også lært oss mye om økonomi. Om man prioriterer riktig holder stipend og lån i massevis. Når jeg ser tilbake på oss, slik vi var i begynnelsen av tyveårene, vil jeg si at vi var både reflekterte og modne for foreldreansvaret.  

Anonymous poster hash: fa58f...ed9