Når den nedprioriterte begynner å nedprioritere selv

[Anonym bruker]

Hei. jeg er en dame uten egne barn. Min samboer har en datter på fem, jeg visste ikke om henne før flere månder ute i foholdet fikk en tekstmelding om det mens jeg var på jobb. Ganske stort sjokk kan du si, men jeg valgte å fortsette forholdet, og forsøke å stille opp for barnet. 

Annenhver uke fra da av tilbrakte jeg med mann og stebarn, jeg ryddet, vasket klær, underholdt barnet og etter et halvt år var jeg fullstendig utbrent. Hun er en god unge men skravler konstant, og siden han gjerne gjør sine egne ting hele dagen, som dataspill og slikt var det alltid jeg som endte opp som ufrivillig lekeamerat siden jeg ikke aner hvordan man sier "nei" til et barn som har så lyst til å prate med meg.

Til slutt var det så ille at hun ventet utenfor toalettet og ropte at jeg måtte komme ut å leke når hun syntes jeg hadde brukt nok tid, og fulgte etter meg overalt, ikke et sekund hadde jeg alene når hun var hos oss. I samme perioden som jeg begynte å bli sliten og lei maset oppdaget jeg også at alle feriene våre hadde blitt planlagt som rene barneferier. Samtidig følte jeg at han begynte å nedprioritere meg. Han satte meg ikke inn i saker og ting om hvordan vaner de hadde eller hvordan man lever med et barn, og deltok ikke i leken sammen med oss selv om jeg ba om det mange ganger. Henting og levering ble organisert uten å spørre meg først, og mine forslag, som f-eks "Skal vi lære ungen å lese og skrive?" ble føyset bort frem til bestemoren lærte henne å skrive navnet sitt, da var det plutselig en god og viktig ide. Da han skulle hjelpe meg å frakte katten fra dyrlegen bestemte han seg plutselig for å kjøre en tur som tjeneste for en kompis, noe som gjorde at vi endte opp på en skikkelig langtur hvor katten til slutt tisset på seg i bilen (hun er veldig veloppdragen og hadde holdt ut ganske lenge på det tidspuntet), selv om det var strengt avtalt at med katten måtte vi kjøre direkte hjem.

Jeg tok disse tingene opp, at jeg følte meg nedprioritert, føler det er for mye mas, og ville at han skulle delta mer når hun var hos oss, og at jeg syns ferieplanene ikke fristet noe særlig siden det er slitsomt for meg å være med henne, og vi endte i en kjempekrangel hvor samboeren snurt bemerket ting som at jeg burde sette grenser selv om datteren er så masete, og at kjæresteferier burde jeg passet på at vi fikk selv om det var så sabla viktig, så dette var ikke noe han hadde noe ansvar for. Jeg fortalte ham at jeg har aldri hatt noen ting med barn å gjøre før , og føler det var urettferdig av ham å mene jeg burde vite hvordan man setter grenser (aner ikke hva man gjør det fortsatt), men han nektet å høre og var sint og la seg på sofaen. 

Etterpå gikk jeg inn i en dyp depresjon på en uke hvor jeg bare lå i sengen og gråt. Orket ikke spise eller dusje. Følte meg lurt og følte alt arbeidet jeg har gjort for å stille opp for dem begge er blitt utnyttet.

Han brydde seg ikke noe om depresjonen min, og til slutt bestemte jeg meg for at "Nå er det nok". Pakket kofferten og dro midt i samværstiden med datteren og holdt meg borte til hun ble hentet.

Neste gang gjorde jeg det samme igjen, holdt meg unna og lot dem være alene hele uken han hadde henne, i tillegg ombestilte jeg en legetime for operasjon i benet slik at i sommerferien når vi skal reise på barneferien er jeg nyoperert og på krykker så  kan ikke regnes med som barnehjelp, men heller noen som kommer til å trenge hjelp. (vi hadde henne også i jula, påsken, skal ha henne 17 mai og hele sommerferien) 

Jeg føler meg forferdelig som nå holder meg unna, og forferdelig som har sabotert ferien vår, men jeg føler at han nedprioriterte meg så fælt, og ble redd for at de negative følelsene jeg utviklet overnfor ham skulle smitte over på barnet.

Jeg sliter allerede tungt over manglende morsinnstinkt (han sa jeg kom til å føle det, men det skjedde ikke), at jeg aldri får gi ham hans førstefødte, utbrenthet over å ikke ane hvordan man sier "nei nå skal jeg sitte i fred, ikke snakke til meg" til et barn som går i hælene mine mens jeg rydder og vasker klær til både mann og barn (de er begge to veldig rotete av seg) samt følelsen over å bli så ytterlig nedprioritert at alle de første feriene våre skal tilbringes med barnet.

Han hadde forsøkt å orde 17mai barnefri siden vi nesten ikke får noen alenetid i år, og lurte på om vi skulle dra på tivoli på 17 mai da barnemoren sa nei, og da svarte jeg bare at "Ja kanskje, om ingen andre jeg kjenner inviterer meg på noe", og jeg kunne se at det såret ham at jeg ikke prioriterer dem slik som jeg pleide lenger. 

Jeg føler jo at prioritet er nært knyttet til kjærlighet, så å begynne å nedprioritere dem slik går litt negativt inn på følelsene jeg har for dem.  Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde energien til å stille opp så mye som han ønsker, eller vært så barnevant som han forventer men nå føles det som at hele det første året vårt ble feil, og at om jeg skal få dette til, er jeg nødt til passe på å trekke meg unna når det blir for mye, siden han ikke har tenkt å tilpasse noe for meg.

Er det noen andre her som har erfaring med å trekke seg tilbake etter å ha følt seg utbrent når barneforelderen ikke forstår situasjonen din? Hva skjer videre nå liksom?

 

Anonymous poster hash: 96f07...28a

Anonymous poster hash: 96f07...28a

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

først vil jeg jo si at ut fra det du skriver så er dette ikke en mann som du bør beholde. Han er hverken en god far eller en god kjæreste. Hvordan tror du han vil fungere som far til deres fremtidige felles barn?

 

Så over til problemstillingen rundt deg og din rolle I den lille familien; det er ikke din oppgave å være hovedomsorgspersonen I datteren hans sitt liv. Det er han som skal være det. At du har involvert deg så mye som du har gjort viser bare din evne til å vise omsorg og hvor flink du er med barn, I motsetning til faren selv. Det er derfor datteren går I hælene på deg, fordi det er du som har tatt rollen som foreldre.

 

Jeg opplevde det samme selv. Jeg lekte, leste, koste osv osv....mens faren lå på sofaen og leste avisen. Jeg var hjemme med barnet hans da han trengte egentid for å trene eller være sammen med kompiser.

 

Til slutt var det nok. Jeg meldte meg fullstendig ut. Jeg lekte ikke, jeg koste ikke, jeg leste ikke, og jeg var helt bestemt på at når han hadde samvær så fikk han være hjemme.

 

Dette har skapt mye uro I familien vår (vi har fått felles barn). Det eneste vi krangler om er alt rundt hans særkullsbarn. Han mener jeg er vanskleig og ond som ikke involverer meg og stiller opp for barnet hans.

 

Så oppsummert; dropp mannen og finn deg en som ser deg og som du kan dele hverdagen med på begges premisser.

 

NB! Og kanskje du skal gjøre datteren hans en tjeneste med å fortelle han hvordan en pappa skal være.

Anonymous poster hash: 7843d...203

Anonymous poster hash: 7843d...203

[Anonym bruker]

Finn deg en annen mann HI, enten uten barn eller med evnen til å fungere godt som far.

Høres ut som om du blir utnyttet, og sliter deg ut på dette.

Anonymous poster hash: 929fd...03b

[Anonym bruker]

Takk for svar til dere begge. Jeg skal innrømme at jeg tenkte på å dra min kos flere ganger i perioden hvor jeg sto på og ble sliten, nå har jeg jo trukket meg litt unna og opplever at det er mye mer rolig og at forholdet går mye bedre nå. Jeg elsker jo mannen, og er blitt veldig glad i datteren hans så å bare trekke seg føles ikke rett.

 Nå er han jo nødt til å leke, vaske og rydde etter dem selv,og det er ikke det at han ikke kan dette, jeg tror han bare nøt tiden da jeg gjorde det isteden for ham, og derfor trakk seg tilbake. Så det var vel heller kanskje jeg som engasjerte meg litt for mye? Han har begynt å beklage at ting ble som de ble etter at jeg trakk meg tilbake, det virker som han oppfattet tydeligere at jeg ikke hadde det helt bra når jeg dro, i motsetning til når jeg holdt ut og heller forsøkte å snakke med ham og ikke kom noen vei. 

Når det gjelder å få barn sammen tror jeg ikke jeg noen gang vil ha barn. Selv om jeg ofte har lurt på hvordan det ville vært å få en liten baby, så er jo tiden i ferd med å renne ut om noen få femår for meg og jeg hadde vel egentlig håpet at en stedatter skulle kunne fylle det "tomrommet" (i mangel på et bedre ord).

Men det er vel ikke helt det samme med en femåring som med en baby virker det som. Jeg var med å passe en venninnes søster baby for en måneds tid siden, og da kunne jeg kjenne en skikkelig flammende følelse av kjærlighet til babyen og tenkte bare på hvor vakkert barnet var. Vi kunne sitte å bare se på at babyen sov i lang tid uten å si noen ting. Det var helt utrolig. Hvert lille sukk så skvatt vi til og måtte sjekke om babyen hadde det bra.
Dessverre kommer ikke disse følelsene for min manns datter. Jeg er glad i henne, men følelsene jeg fikk for den babyen var noe helt annet. 

Kanskje dette skjer fordi hun prater så mye om sin mor og hennes mann? De er innom i tankerekka hennes ca en gang i timen og det kommer ut i form av spørsmål om hvorfor ikke mammean hennes kunne kommet og bodd med oss, eller minner fra tiden når de var sammen. Så jeg får liksom aldri "glemt" at hun ikke er bare min manns datter og kost meg med den tanken, men at hun også er hans eksdames datter.  

Eller kanskje babyer er det som må til for å vekke morsinnstinktet? Lurer på om noen som har egne barn kan fortelle om følelsene endret seg fra hva man følte for babye, og hva man føler for barnet når det er fire/fem?
For meg føles det hvertfall forskjellig, den babyen ville gjort all ryddingen og vaskingen og maset "verd det" på en måte, mens en femåring som skravler om min manns eksdame, er rett og slett ikke er like fristende å yte ekstra for. Jeg føler meg så slem som synes det da. 

 

Anonymous poster hash: 96f07...28a

[Nyttårs barn]

Din kjærestes barn vil aldri bli ditt slik et eget barn er.

Ditt eget barn kjenner du fra det ligger i magen, du har håp og drømmer for det og du vil være den viktigste personen for dette barnet.

Det kan ikke sammenlignes med et bonusbarn, selv om du er glad i og knyttet til det.

Du må tenke deg godt om før du "gir" opp å få egne barn, særlig for denne mannens skyld.

Vil han ikke ha barn med deg?

 

Jeg svarte deg kort tidligere og vil si det samme igjen, finn deg en mann som vil satse på deg og ha barn med deg, om dette er noe du virkelig ønsker.

Jeg er ikke psykolog, men når jeg leser dine innlegg får jeg følelsen av at du ikke verdsetter deg selv høyt nok, og tar nok plass iditt eget liv.

[malingus]

Bare at din samboer får seg til å si, og tydeligvis tro, at "morsinstinktet"kommer vokse fram i deg, for et barn som ikke er ditt, sier ganske mye synes jeg. Det er absurd!

Morsinsinkt får man ikke bare så lett for barn som ikke er dine. Å ha en liten baby i magen, kjenne han sparke, føde han, passe på han, elske han, ikke ville annet enn å ligge å lukte på han og titte på han mens han sover, se han ta sine første skritt, gi deg våte kyss mitt på munnen, kjenne den naturlige nærheten og trygheten ditt ban kjenner til deg -DET er ting som framkaller morsinstinktet! Ikke å plutselig bli kjent med en 5 åring som det forventes at du leker med, passer på og henter i barnehagen!! Sorry, men vet ikke hvilken planet din samboer var på da han påsto at det ville komme...