Er dette vanlig med 1-åringer?

[Anonym bruker]

Eller, han er 17 mnd. Er vi hjemme en hel dag så går jeg bare å gleder meg til han skal sove. Det høres jo helt forkastelig ut, men slik er det. Det eneste jeg gjør er å fly etter han å rydde eller si NEI NEI. Jeg syns ikke det er noe hyggelig å være hjemme med han for han er jo helt spinnvill. Vil absolutt ikke leke med sine egne leker, skal bare klatre i møbler og rive ned ting. Jeg er jo redd han skal slå seg, så jeg kan jo ikke bare la han klatre som han vil, tenk om han faller og slår hodet? haha.. Herregud.. Så, er jeg alene om dette eller? Hva fyller dere dagene med dere med barn på samme alder? Vi er jo ute, men da er det det samme, skal bare fly mot veien og alle steder han ikke kan gå, så da også må jeg bare løpe etter han å "redde" han fra ulike situasjoner.. 

 

Frustreeert..!! 

Anonymous poster hash: 3f31b...92b

[Anonym bruker]

Sånn er det. 

 

Du får ta deg en tur i skogen uten biler og vann, så kan han klatre og kravle det han lyster. Å hindre all bevegelse er heller ikke bra, da er det bedre å tilpasse seg omgivelsene litt så de får utfoldet seg innimellom.

Anonymous poster hash: ebd6d...55e

[Anonym bruker]

guttungen var sånn allerede da han var 13 mnd, han rett og slett kjedet livet av seg! Dette ble mye bedre da han begynte i åpen barnehage og fikk leke med andre unger og voksne. De dagene ÅB var stengt holdt han på å drive meg til vannvidd.. Eneste som hjalp var å ta ham med ut i skogen der han kunne løpe fritt og utforske innenfor en gitt radius, eller leke med han på lekeplassen. 

Anonymous poster hash: 660e9...eed

[Anonym bruker]

Sånn var datteren min og. Hun lærte ikke å gå, hun lærte å løpe. Skogen ble flittig brukt fra hun var 12 mnd, startet å gå 10 mnd gammel. Og alt ble mye bedre den dagen hun startet i barnehage.

Anonymous poster hash: 80734...8b5

[samlex]

Hei du. For det første vil jeg foreslå at du begynner å tåle rot, dropp å gå å rydde. Gjør det når han har lagt seg. For det andre vil jeg anbefale at du snur litt på tankegangen i forhold til det han gjør. Ikke tenk at han bare gjør ting han ikke skal , tenk st han er UTFORSKENDE! Det er det de er disse små menneskene. De er nysgjerrige på verden , og de tar den i bruk på sin egen måte. Bli nysgjerrig sammen med barnet ditt. Om han klatrer, kan du hjelpe til , være der som sikkerhet ? Kan jo ikke klatre på alt, men stoler , krakket etc går jo fint. Tenk også etter om du i stedefor å si nei, kan si hva han SKAL gjøre. Prøv å være i forkant og aktiviser , i stedet for i etterkant å si nei. Jeg vet ikke hvordan dere bor, men kan det tenkes at du faktisk kan bli med han å gå en tur når han går mot veien for eksempel? Eller har du andre du må passe på? Rusle en tur og snakk om det dere ser, igjen vær nysgjerrig sammen med poden. Også er det lov å bli sliten. Vet ikke om dette hjelper , men deler hvertfall noen av mine tanker om temaet og hvordan jeg gjør det.

[Anonym bruker]

Vi er i samme båt. Jenta mi er 15 måneder, og jeg har vært hjemme med henne til for et par uker siden, i ulønnet permisjon. Nå er det mannen som har permisjon (heldigvis). Det har føltes sånn siden hun var 7 måneder. Jeg synes det er helt forferdelig å være hjemme med barnet, eller, jeg vet ikke, forferdelig er vel feil ord... Men jeg gleder meg såååå til hun skal sove. Jeg har bare lyst til å sette meg i sofaen, og lukke øynene... Jeg er så innmari sliten, hver gang jeg er hjemme med henne. Nå gleder jeg meg så utrolig mye til august, da begynner hun i barnehagen. Jeg gruer meg til juli, sommerferie... 
Hun er så sutrete, hun sutrer for hver eneste ting hun ikke får perfekt til, hun blir frustrert og sint, og får hun ikke viljen sin, skriker hun så høyt at ørene mine nesten blør... Og det er MYE hun vil, som hun ikke få lov til! Klatre overalt, ALT skal rives i bakken, alt skal i munnen, og jeg prøver selvfølgelig å oppmuntre henne til å gjøre andre ting enn de hun ikke får lov til, men får hun ikke lov, er jo det mye mer spennende... Hun er også ekstremt klengete, og det blir så innmari slitsomt i lengden... Skjønner hun kjeder seg, så barnehagen tror jeg blir helt fantastisk for henne.

Jobber bare tre dager i uken, og en av dagene jeg ikke jobber, er jeg alene med henne. Jeg gruer meg til den dagen hele uken, jeg vil MYE heller være på jobb! (kan ikke øke stillingsprosenten akkurat nå) Av og til når arbeidsdagen er over, vil jeg jobbe overtid for å slippe å komme hjem... Men av og til kommer de gode øyeblikkene, hvor jeg glemmer alt slitet, og i de øyeblikkene er livet så perfekt... Men så kommer hverdagen igjen, øyeblikket er over, og jeg føles utslitt. Jeg gleder meg bare til hun skal sove.... 

Vi prøver å gå tur, men har jeg henne ikke vognen, løper hun ut i veien, vil ikke høre, og er for liten til å forstå at veien her faktisk er livsfarlig (ingen fortau, og 80-sone, og er veldig langt til annen vei). Går vi til områder hvor hun kan "slippes løs", skal selvfølgelig alt uforskes, men blir utrolig grinete fordi hun er ustø på underlaget, ikke får gå til f.eks vannkanten, ikke spise f.eks steiner... Det finnes ikke hyggelig å ha henne med noe sted! Slipper jeg henne først ned fra vognen/armen, og tar henne opp igjen etter ei stund, skriker hun voldsomt helt til hun settes ned igjen. Forstår at hun vil leke og utforske, men av og til må vi hjem/unna veien etc... Snakker rolig til henne, forteller i god tid hva som skjer, men hun er jo for liten til å forstå enda... Det hele er bare blitt slit og ork... Jeg som hadde lyst på tre barn, vurderer å bli sterilisert!

Ellers har vi barnesikra huset så godt er mulig (hun finner på stadig nye ting som må barnesikres), så hun får løpe rundt her som hun vil. Rot gidder jeg ikke bry meg om, jeg kan rydde i det ene øyeblikket, og i det neste ser det ut som jeg har hatt barneselskap med 20 unger tilstede... 

Anonymous poster hash: b952d...836

[Anonym bruker]

Du må tåle rot, avlede når han gjør noe han ikke skal. La han klatre (de lærer av å falle og slå seg)!

 

Ta med ungen på husarbeid og gjør til en lek .

 

Anonymous poster hash: c5438...c64

[Nodisc]

Heldigvis har vi fint uteområder og han koser seg ute med bøtter og vann. Også spiller vi fotball og blåser såpebobler. Inne kan vi bake og lage diverse godt og sunt å ete, pusle, tegne.. også er han veldig glad i husarbeid, så da blir det alt av klesvask, ta ut av oppvaskmaskina, støvsuge..

 

21 mnd forresten

Endret 13. mai 2014 av NoDisc

[*Miss Marple*]

Fatt mot, dere er inne i den mest krevende perioden etter min erfaring.

 

Det er full rulle og ingen grenser, men plutselig en dag er det bedre. Da hører de mer etter, de skjønner at man ikke skal spise alt man kommer over og de mestrer mer.

 

Vi må også ut hver dag, gjerne flere turer pr dag. Da går vi i skogen eller på lekeplasser og jeg lar henne utforske på egne premisser. Må selvsagt følge godt med, men noen ganger slår hun seg og det lærer hun av - selv om man kan tvile når hun gjør nøyaktig det samme etter å ha grått seg ferdig

 

Men aktiviser med leker, sett deg på gulvet sammen med han, les bøker, vær ute og prøv å finne på ting som fenger. Prøv å begrense nei'ene og spar de til det er helt nødvendig.

[Anonym bruker]

Vanlig, ut å leke og mer aktiviteter

 

Anonymous poster hash: 8f170...26f

[Anonym bruker]

Helt normalt. Jeg var veldig bevist på ikke å si så mye "NEI" til mine. Har opplevd venninner som hadde barn som trodde de hette det til slutt

Ut å leke er det beste i den alderen. Og prøv å finn på ting han liker inne. Her var grytene mine og sleiver veldig populært en periode.

Anonymous poster hash: 15228...2d2

[Anonym bruker]

Oi, kjenner meg igjen ja haha. Min sønn er snart 2, og helt siden han begynte å krabbe har han vært en utfordring hjemme. Vært inne på ADHD, men har etter hvert bare måttet innse at han er over middels aktiv, viljesterk, intelligent og svært utforskende;) Han er stort sett i barnehagen og der er han helt annerledes-der skjer det ting. Løser det slik når jeg er hjemme med han: Punkt 1 er at vi MÅ ut av huset stort sett, leke i hagen, dra bort og oppleve noe nytt. Er vi inne MÅ jeg gjøre det jeg kan for å leke med/aktivisere han mer eller mindre konstant. Da er han blid som en sol. Lese, bygge ting, rollespill med bamser osv. Nå er han blitt fiksert på tall, så vi øver på tallene og han er utrolig flink. Når jeg for eksempel skal sette på en klesvask, aktiviserer jeg han med at han får gjøre jobben med å legge inn klærne i maskinen/gjør han delaktig i mitt. Han blir meget raskt umulig og destruktiv når han ikke får utfolde seg og kjedsomheten kommer. Ødelegger, løper rundt som en idiot og kan ikke sitte i ro. Så fort vi kommer oss ut i nye omgivelser, er han roligere, observerende og lydhør ovenfor meg. Ikke lett dette, men er tross alt bedre med slike unger, enn de som kun sitter apatiske i et hjørne......prøver jeg å tenke i allefall;) Går seg nok til skal du se, og ikke ha dårlig samvittighet heller, jeg synes og det er veldig greit når han har lagt seg for kvelden, selv om jeg elsker han over alt annet<3 Hehe, håper bare lillesøster i magen blir.....en smule mer....slowmotion;)

Anonymous poster hash: 2a7fd...f99

[Anonym bruker]

Du er bare sliten. Normalt når en ikke får slappet av og barnet er aktiv og for jør mye som kan skade ting og han selv... du må jo følge med konstant. Du elsker selvfølgelig barnet men er litt utslitt. Noe som er veeeldig normalt... de som sier at det bare er en fryd å være mamma lyger som bare det. Det blir bedre når de får mer språk og kan forstå mer ac det du sier.... prøv å få deg litt avlastning... en helg alene? En ettermiddag/kveld der du bare slapper av å pleier deg selv:) mi er nå snart to og jeg merker stor forskjell fra når hu var 17 mnd:) klem til deg

 

Anonymous poster hash: c10a1...bc6