Mine nærmeste tror ikke på meg...

[Anonym bruker]

Må bare blåse ut litt frustrasjon her..

Jeg har vært syk i 1.5 år, en dag klarte jeg bare ikke mer... Legen trodde dette var noe forbigående så jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Jeg ble ikke bedre, fikk andre synpromer og skulle endelig få utredning for mulige sykdommer.

Jeg sliter tidvis med leddsmerter så ille at jeg ikke får sove eller at jeg våkner pga smerter. Jeg tåler ikke store påkjenniger i form av lys, lyd eller inntrykk det sliter meg rett å slett ut til den grad at jeg sliter med å stå oppreist. Jeg føler at smertene og denne trettheten henger sammen, men nødvendigvis ikke av samme årsak.

Uansett, så er jeg under utredning for humer og kanari.

Mannen min kan si ting som får det til å virke som jeg innbiller meg at jeg er syk, eller så glemmer han rett å slett at jeg er syk så han spør meg om å gjøre ting som jeg rett å slett ikke klarer å gjennomføre og han vet det når jeg sier nei så sier han " å, du var jo syk du... "

Ei vennine av meg "venter spent" på hva slags diagnose jeg får siden det må jo skyldes kaffeinavhengighet... ( jeg drikker kaffeinprodukter for å komme meg gjennom hverdagen da jeg ikke får hvilt nok i perioder. ) Hun mener da at alle mine synptomer skyldes kaffein inntaket, merklig nok så drakk jeg nesten ikke noe av det før jeg ble syk.. Før hun kom med den var jeg syk pga dårlig kosthold og før det var jeg sukkeravhengig så det var derfor jeg sov i 12-15 timer i døgnet...

 

Jeg tar heller noen tabletter og blir med på ting enn å bare ligge hjemme å sove, nå har jeg itillegg bestemt meg for å trene meg opp litt igjen i håp om at det vil gi mindre smerter og bedre søvn. Det virker ikke helt enda, men jeg føler jeg må leve litt selv om det koster hver gang og jeg hadde faktisk virkelig trengt å få cred for innsatsen av de nærmeste istdet for påstander om at jeg faker sykdom... Jeg vinner jo ikke akkurat på å gå hjemme og synes faktisk det er jævla tøft å måtte kjempe meg gjennom hver dag for å klare det som friske tar på en ettermiddag... 

 

Jeg håper jeg får en diagnose snart for både mine og andres del... Da er det jo også et håp om at jeg kan få behandling å bli frisk..

 

 

Anonymous poster hash: 75bee...e1e

[Anonym bruker]

Høres ut som du er fanget i en vanskelig situasjon. Håper du får en diagnose snart. Er du høysensitiv? Saltinntolerant?

 

Anonymous poster hash: 04283...3c2

[Anonym bruker]

Kjedelig når de nærmeste ikke tror på deg ja

 

Jeg hadde det likedan faktisk - helt til jeg hylte og gråt hver gang jeg tok et steg, og ble innlagt på sykehuset med en livstruende tilstand.

 

Hadde vært syk lenge, men det var det ingen som trodde på.

 

Anonymous poster hash: 22a2e...b02

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Hos meg har det gått så langt at jeg sitter igjen med få venner fordi de fleste har gitt meg opp. Ikke fordi jeg snakker så mye sykdom, men fordi det visstnok er for mye "merkelig" og at det er for vanskelig for dem å vite at jeg sliter...

 

Nå, etter mange år, har de funnet ut hva som er problemet, men de greier ikke å finne årsaken til det.... så selv om alt nå har fått en helt konkret påviselig grunn, så er jeg liksom like langt.

 

Håper de finner ut hva som er galt med deg snart. Ikke gi deg!

 

Klem fra en som har det noenlunde på samme måte

Anonymous poster hash: 3a52d...f4d