Trenger hjelp, jeg har ett stort problem!

[Anonym bruker]

Jeg skriker på barna.. Jeg klarer ikke bevare roen.. 

Det trenger nesten ikke være noe som har trigget det heller, men alle beskjeder bare ropes ut. Jeg føler ordet nei blir brukt tusenvis av ganger pr dag..

Jeg skjems så..

Er nylig blitt alene med barna, og jeg føler det har eskalert..

Hvem kan jeg kontakte?

Jeg føler meg så mislykket.. som mor,og nå som kjæreste siden jeg har forfalt og han forlot meg fordi han ikke elsket meg lenger.. 

yngste er bare 6 mnd og eldste har nesten akkurat bikket to.. Trodde aldri jeg skule bli en monstermamma :/

Anonymous poster hash: e1a2f...b7d

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd annet enn at du må prøve å telle til 10 før du sier nei og roper en beskjed ut.

 

*godklem til ei som sliter litt*

Anonymous poster hash: 0ab60...4da

[Anonym bruker]

Du kan be om henvisning til noen å prate med for din egen del, det gjør du gjennom fastlegen.

 

Du kan også prøve å få foreldreveiledning, til det anbefaler jeg å snakke med helsestasjonen. Jeg vil tro PMTO eller De utrolige årene kunne være nyttig.

 

Det ER slitsomt å være alene med barn og det ER vanskelig å være supermamma når man ikke har det godt med seg selv. Det som gjør om du er supermamma likevel, er at du har selvinnsikt til å se det og ta ansvaret for det.

Anonymous poster hash: 877ee...886

[SuperFries]

Kontakt din hs. De kan ofte hjelpe. Ofte har Familievernkontoret noen som kan hjelpe.

[Siamese Hellhound]

Stakkars deg, det høres kjempetøft ut, ikke rart du har kort lunte.

 

Så klart man ikke ser ut som sin aller beste utgave av seg selv etter fødsel og nattevåk, det forstår enhver oppegående mann. I steden så klager han bare over at du har forfalt og stikker med halen mellom beina? For en dust. Her er det ikke du, men han som har mislykkes som kjæreste.

 

Har du mulighet til å få litt avlastning, sånn at du kan få hentet deg inn litt?

 

Alle og enhver kan bli monstermammaer når vi hele tida lever på kanten av det vi orker. Vil sende deg en klem i hvertfall og si at du er nok ikke så ille som du tror.

[Anonym bruker]

Tusen takk for råd og tips. 

Tror jeg kontakter helsestasjonen i første omgang. 

Forhåpentligvis så kan de hjelpe meg med noen tips og triks til å takle både det ene og det andre..  

Anonymous poster hash: e1a2f...b7d

[Nimas]

littsint.no ?

[Anonym bruker]

Søk hjelp, ungene er det viktigste du har i livet og de fortjener det beste av deg.

 

Kan kjenne på dårlig samvittighet lenge om jeg føler jeg har vært for sinna og prøver hver dag å ta en ting om gangen og få gode dager. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: bc2e5...1fc

[Anonym bruker]

Ja, så klart er barna mine det viktigste jeg har.. Er jo ikke uten grunn at jeg prøver å få hjelp.. 

Jeg kommer jo til (om ikke jeg har klart det allerede da..) å ødelegge barna for resten av livet om dette fortsetter.. 

Så nå kommer jeg nok til å søke hjelp.. 

Det er vel kanskje ikke noe man har lyst til å innrømme, at man ikke klarer seg.. At man takler barna sine dårlig.. 

Anonymous poster hash: e1a2f...b7d

[Anonym bruker]

Tror det er flere som sliter uten å innrømme det, så det er modig og riktig å ta tak i det. Jobber selv med å holde frustrasjon i sjakk og ikke la det gå utover barna.

 

Anonymous poster hash: bc2e5...1fc

[Anonym bruker]

Er du mamaen min? Slapp av, ungene har lært seg å lukke ørene. De hører nok bare det de vil høre.

 

Anonymous poster hash: 7b955...1bf

[MrsMilla]

Tipper du er i en temmelig tøff situasjon, og da er det lett at det faktisk går utover barna selv om det ikke er ditt ønske.

 

Dette kommer til å ordne seg, men du trenger hjelp. Hjelp til å få snakket litt ut om bruddet, gjerne med ei venninne, hjelp til å få hverdagen til å fungere, her kommer nettverket ditt inn.

Ta det også gjerne med helsesøster, nå trenger du backup til å komme deg gjennom situasjonen.

 

Og når sinnet kommer, gå unna litt og tell til ti. pust godt inn. Si til deg selv at dette ordner seg, alt ordner seg, og husk at du og ungene står sammen her.

 

Sikkert vært godt til de også å få litt hjelp fra andre, de har nok sine egne spørsmål og kanskje sorg over situasjonen som har kommet opp.

 

Lykke til så mye!

[Anonym bruker]

De er 2 år og 6 mnd.. 

Merker bruddet sliter på toåringen.. er fryktelig sårt å høre på ho hylgrine etter pappaen sin.. Har jo avogtil mest lyst til å hive meg ned ved siden av henne og hylgrine etter han selv.. Vanskelig.. (trøster henne selvsagt..) 

Har nesten ikke vært sosial de 3 siste årene pga jeg har fått barn og eksen nesten aldri "orket" å være hjemme med de en kveld eller stå opp med de.. Tungt.. 

Får prøve så godt jeg kan å ta meg sammen.. Barna fortjener en bedre mor enn dette iallefall..

Anonymous poster hash: e1a2f...b7d

[Anonym bruker]

Zet er bra du ser selv at du sliter, da kan du også gjøre noe med problemet.

 

Anonymous poster hash: 7b955...1bf

[Anonym bruker]

Zet er bra du ser selv at du sliter, da kan du også gjøre noe med problemet.

 

Anonymous poster hash: 7b955...1bf

[Nyttårs barn]

Kjære deg, du er i en livskrise nå. Selfølgelig bør dette ikke gå ut over barna, men husk du er et menneske oppe i dette.

Du får det nok bedre uten din eks, søk hjelp i nettverket ditt og ta tiden til hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg har vært der selv HI, vet er tungt når man får så liten lunte ovenfor barna og dermed i tillegg går rundt med kronisk dårlig samvittighet. Kan trøste deg med at det blir bedre. Be om hjelp i denne tiden.

Anonymous poster hash: 0a23d...7ae