Har jeg alvorlig sosial angst?

[Anonym bruker]

Tenkte på det i dag.

Jeg liker ikke store forsamlinger(prate foran fremmede - må jeg prestere noe da, kan jeg begynne å gråte), og kjenner det er litt ubehagelig å møte mange nye på en gang. F.eks når jeg begynner i ny klasse. Går seg til da, og jeg prater gjerne masse når jeg føler at alle har blitt godt kjent. Jeg kan også ta ordet å være leder i mindre forsamlinger(eks barselsgrupper). Sist var vi fem, og jeg var den som ble "sjefen", den som pratet mest, ordnet avtaler med de andre. Jeg så fort tegninga at de andre var mye mer tilknappet enn meg, og da forsvant skrekken veldig fort. 

 

Måtte ut å gå langs hovedveien i vår lille by i går, og kjente på at det var ekkelt! Tanken på at alle i bilene så meg gjorde at jeg gikk mer og mer med tlf i hånda og spilte. Ingen fare når jeg går lokale veier, det var det med hovedvei og saktegående kø.. De fikk god tid til å glane

 

Jeg er verken pen, stygg eller overvektig, men kjente på følelsen av å bli beglodd leeenge. Tenkte over hvert skritt jeg tok, kanskje jeg går rart? Kanskje ser jeg grusom ut?

 

Dårlig tegn når jeg begynner å tenke slik?? 

Anonymous poster hash: 41639...f9e

[valkyrien]

Det der er ikke alvorlig sosial angst, høres ikke ut til å være sosial angst i det hele tatt...

[Anonym bruker]

For å sammenligne litt:

 

Mamma har sterkt sosial angst. På gode dager henter hun posten og går i nærbutikken (bor i en by, men våger seg kun inn i denne butikken). På dårlige dager, uker og måneder går hun ikke ut i det hele tatt. I dag er det nesten 3 måneder siden sist mamma var ute av leiligheten. Hun tørr ikke

Hun tar sterke medisiner, hun er redd for alt som er ukjent, hun går ikke på steder hun aldri har vært før, hun går aldri inn på kjøpesenter eller i nye butikker, hun må alltid gå samme vei til nærbutikken fra leiligheten og hun var ikke reist ut av byen på nærmere 15 år. Hun besøker ikke engang sønnen sin som bor 5 km. fra mamma, enda han kan både hente og kjøre henne hjem igjen.

 

Mamma har sterkt angst. Angsten kontrollerer hele livet hennes og hun er avhengig av andre for å få gjort ting som å handle og å betale regninger (nei, hun har ikke internett og vil heller ikke ha det).

Hun har vært innlagt mange ganger, men blir ikke noe særlig bedre.

 

Mulig at du har en sosial fobi eller noe, men sterk angst er det neppe.

Anonymous poster hash: 541d4...8cb

[Anonym bruker]

Høres mer ut som litt dårlig selvtillit enn sosial angst.

Anonymous poster hash: d4c82...51e

[Anonym bruker]

njææ. Det er egentlig bare du som kan vite. Angst, ja, men alvorlig er det nok ikke.

Jeg selv har hatt alvorlig angst og måtte i behandling for det. Som oftest går alvorlig angst og depresjon hånd i hånd så hvis du ikke er deprimert er det litt vanskelig å si. Jeg var f.eks slik at jeg ikke klarte å gå på butikken, byen var umulig, buss umulig. Tilogmed når jeg gikk i fjellet var jeg kjemperedd for å møte på noen. Ofte vil alvorlig angst melde seg ved at man får: Pustebesvær, svimmel, hjerte som raser avgårde o.l. 

Hvis du er bekymret så burde du dra til fastlegen din

Anonymous poster hash: d3b24...7b7

[Papegøyeblomst]

Det er jo bra at du er bevisst på disse tingene i et "tidlig stadium", så du kan ta ta i det før det evt utvikler seg.

 

Sterk sosial angst er det nok ikke.

[Anonym bruker]

 

 

Lav selvtillit og klarer ikke helt å stole på deg selv

 

 

Anonymous poster hash: b428d...db7

[Anonym bruker]

Nei, ikke i det hele tatt. Angst, tja, kan vel si du har angst, men ikke noe alvorlig, Tvilsomt at man kan gi iagnose angst, i alle fall.

 

Men selvsagt, om du får for god tid til og spekulere i dette, og tenker for mye på hva du føler der og da, og i ettertid hva FØLTE du da? Begynner og tenke på at nå blir du bare verre og verre, så vil jeg tro at du til slutt har greid og tenke deg syk.

 

Jeg tror mange, kanskje de fleste mennesker har en eller flere gang opplevd slik angst. Noen mer regelmessig enn andre, uten at man er syk av den grunn. Det koster bare litt ekstra og gjøre ting noen gang. (har selv en sosial angst, som slår ut annerledes og mer kraftig enn din, men vil likevel ikke si jeg LIDER av angst....)

 

Og det er her velferdsstaten ødelegger oss. VI har det så bra, vi har nok penger om vi velger og la angsten vinne en dag vi sliter litt ekstra, og velger og bli hjemme, flyte med angsten og skippe jobb.. Vi har så mye fritid at vi har mer enn nok tid til og gruble over om det vi føler er normalt eller ikke. Og deretter skape oss bekymring for noe som kanskje ikke hadde kommet tilbake (av følelser) om vi ikke hadde hatt tid til og gruble over det. Hadde vi mistet lønn den dagen senga føles litt mer trygg enn det og komme seg ut på jobb. Hadde vi mistet jobben om vi gjentok det flere ganger i løpet av kort tid.. SÅ hadde vi ikke latt angsten vinne. VI hadde utfordret den.

 

Hadde vi hatt fulle dager med gjøremål som var et must for og komme seg gjennom en dag til neste,- så hadde vi ikke sittet og spekulert i om frykten du følte da den fremmede damen kikket på deg var reell, eller ikke. Om redsel for og snakke til fremmede er litt mer sjenanse enn vanlig eller "syklig frykt" for og snakke med fremmede.

 

Noen gang må man bare kalle en spade for en spade. Man reagerte irrasjonellt og man følte seg syk der og da. Ja, det er en form for angstanfall, nei, det betyr ikke at man holder på og utvikle en diagnose. La livet gå sin gang, ikke dvel over tanker og følelser og ting som blir sagt, men tenk fremover og på hvordan du vil gjennomføre dagene og månedene og årene fremover for og nå dine mål og bli lykkelig.

Anonymous poster hash: e7d8a...41a

[Anonym bruker]

Jeg er som deg. Har tenkt noen ganger at jeg lider av sosial angst, men tror det bunner i dårlig selvtillit. Jeg er en jente som alltid har vært populær på skolen osv, men også en jente mange har blitt sjalu på tidligere. (hvert fall i ungdomsårene) Det har gjort til at jeg toner meg heller ned enn å stasje meg opp. Vil ha minst mulig oppmerksomhet. Bortsett når jeg skal ut på byen, da stasjer jeg meg skikkelig og er trygg sammen med venninner.

 

Hater å snakke i forsamlinger. Eller å komme til et nytt sted med masse folk, hvor jeg må presentere meg selv f.eks. På treningen, så går jeg i en krok og trener, selv om jeg ikke får trent skikkelig. Går i store klær og holder meg unna frivektsområdet.

 

Jeg er veldig snill og vil bare alle godt. Kanskje litt dumsnill til tider ifølge min mann. Har meninger om ting, men roper de sjelden ut med mindre noen spør om min mening. Da får de et ærlig svar.

Så jeg velger å tro det er dårlig selvtillit, men et snev av sosial angst.

Anonymous poster hash: 6fcbd...646

[Himmel og hav]

Jeg tenker at du er helt alminnelig. De fleste har ting de føler er litt ubehagelige i livet sitt, alle føler seg ubekvemme av og til, alle kan henge seg opp i en tanke og bale rundt med den så mye at man strever med å legge den fra seg, alle har hatt episoder man har analysert i etterkant og lurt på om man sa eller gjorde noe feil, eller kommet på hva man burde ha sagt. Det er sånn det er å være menneske.