Det å følge opp en tenåring

[Anonym bruker]

Eldste min er 14 år, og jeg er ny som tenåringsmor. Jeg føler meg ganske usikker på hvor mye jeg skal følge ham opp.

 

Han er skoleflink, og bruker fritiden sin på idrett og være med venner i idrettshallen her vi bor. Han kommer hjem når hallen stenger kl 22.00, og spiser litt og legger seg når han kommer hjem.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke vet helt hvem han er med om dagene. Spør jeg, får jeg en laaaang liste med navn som hovedsaklig består av andre på trinnet på skolen eller fotballaget. Jeg har ikke veldig god kontakt med verken vennene hans eller foreldrene deres, siden han ikke har så veldig mye besøk hjemme. Jeg tror det er vanskelig for ham å få privatliv fra resten av familien her.

 

I dag ser jeg på ham at det har skjedd noe. Han var i strålende humør når vi sto opp i dag, og det er han vanligvis, men når han kom hjem fra skolen, var han han mutt, lå på rommet under dynen og ville ikke ha verken middag eller dessert. Han lå der helt frem til trening. Jeg spurte om det gikk greit, og han sa nei, men ville ikke snakke om det.

 

Jeg vet dette er litt rotete, men det jeg lurer på, er hvordan dere andre med barn på denne alderen egentlig har det? Har dere ekstremt god styring på hva som foregår i livene deres? Hvor mye skal man involvere seg? 

Anonymous poster hash: 31a90...573

[Anonym bruker]

Er ikke tenåringsforelder ennå, men har elever i den alderen. Opplever i hvert fall at det er mye forandringer som skjer fra barneskole til ungdomsskole og gjennom ungdomsskoleårene.

Mange skifter venneflokk og interesser og får plutselig et liv "utenfor" familien sammen med venner, slik som du beskriver.

Ser at mange foreldre tenker at det går så fint så de involverer seg ikke så mye, men anbefaler virkelig å bli kjent med de nye vennene og foreldrene deres.  Mye som kan skje på kort tid i den alderen. Ikke sikkert din sønn vil fortsette å fortelle deg ting som før. Kanskje vil han etterhvert bare fortelle deg "need to know info" , eller det han tenker du ønsker å høre.  Anbefaler deg å bli kjent med foreldrene i klassen de på fotballaget. Still på foreldremøter, prat med de andre, meld deg som klassekontakt. Fin måte å bli kjent med elevene. Arranger en felles overnattingstur med klassen/fotballaget, eller stell i stand til klassefest sammen med de andre foreldrene.

I min klasse arrangerte de treff for alle foreldre i klassen høsten i 8.klasse. 

Anonymous poster hash: d795a...8de

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet :/

 

Jeg har også et spedbarn, og jeg er aleneforsørger, og det er vanskelig å få barnevakt. Det er ikke så lett å fly hit og dit på sen ettermiddag osv.

 

Andre tips?

Anonymous poster hash: 31a90...573

[Anonym bruker]

Inviter de nye kompisene hjem på pizza da vel! Så blir du litt kjent med dem. Får jo noenlunde inntrykk av hvem de er når du snakker med dem. Spør dem hvor de bor, familie osv.Om sønnen din ikke vil ha dem med hjem så press han litt

Hvis ikke det er for seint på kvelden så hadde jeg tatt babyen med på foreldremøter. Kan jo sove i vongen hvis det blir for seint:-)

Anonymous poster hash: d795a...8de

[Anonym bruker]

Hva trener han? Du kan jo møte opp på kamper/stevner, møte andre foreldre og se venner.

 

Noter ned hvem han snakker mye om, hvem som er vennene hans, se etter disse på kamper. Spør gjerne andre foreldre dersom du lurer på navnene.

 

Har du en baby så må du jo følge opp begge to. Hva med å putte baby i vogna og trille tur sen ettermiddagog ta turen innom idrettshallen?

 

Ha en hjemmekveld for gutten. La han velge en kveld i uka som er deres. Legg babyen. Lag mat sammen, gutter snakker oftere om vanskelige ting når de har noe å gjøre på samtidig.

 

La han invitere kompiser på filmkveld, overnatting osv. Du kan feks være der og servere pizza og så ta en tur ut eller rett og slett sette deg på soverommet ditt dersom dere kun har stua som oppholdsrom.

 

Kanskje dere kan gjøre om et av soverommene slik at man både kan sove og oppholde seg der på kvelden, skular du eller han kan ha besøk i stua?

 

Det er viktig at du lar han også få oppmerksomhet, ikke bare babyen. Kanskje dere kan ta en shoppingtur sammen og la han få litt nytt sportsutstyr, gå på kafé og la noen andre passe babyen?

 

Eller ta han med på en fotballkamp, kino eller noe som passer?

 

Kan du spandere kinobilletter til han og et par kompiser? Tilby deg å kjøre til kino så kan en av de andre foreldrene hente? Da ser du hvilke venner han velger og får snakke litt med dem.

 

Hva med faren? Kan være viktig at far-sønn forholdet fungerer i tenårene.

 

Anonymous poster hash: 73b94...b6d

[Anonym bruker]

Mine eldste på 17 og 15 er begge jenter, så de snakker veldig ofte med meg om alt og ingenting av "problemer" framfor å snakke med faren deres. De kan til tider være litt vanskelig å følge med, men det går som regel greit. Vi har veldig godt mor-datter forhold, så det de ønsker å fortelle forteller de, og jeg prøver å ikke blande meg for mye, selvom jeg selvfølgelig spør. De har også veldig godt søster-forhold, så hvis den yngste har et problem som hun ikke vil ta opp direkte til meg pleier det å gå via den eldste, veldig grei ordning.

Selvsagt er jeg litt obs på den yngste, med tanke på at hun snart har en søster som er 18 og hun enda bare er 16 når det blir litt andre regler for den eldste. Stoler såpass på dem at de ikke gjør noe som får negative konsekvenser.

 

Er enig med den personen over at det kan være lurt å prøve en far-sønn prat, kanskje noe mere kommer fram da. Hvis det fortsetter med litt nedforhet burde du prøve å få litt info, men hvis det er over i morgen er det sansynlig ikke et kjempestort problem. Hvis det kommer igjen kanskje du burde tenke litt på om det kan være evt. mobbing eller noe lignende, som kommer og går og som gjør noe med humøret hans der og da. Hvis det er noe som det er han nok veldig takknemmelog hvis du gjør noe med det, selvom han kanskje klikker litt i starten lykke til

 

Anonymous poster hash: 092c5...1ba

[Iiiiik]

Hvis dere ikke vanligvis snakker mye med hverandre, er det vel vanskelig å innlede en samtale i dag hvis livet butter litt imot. Jeg har heldigvis et snakkeforhold til min tenåring. Jeg er aktiv med i fritidsaktivitetene hennes og kjenner til venner og mange av deres foreldre. Hun kommer ikke alltid til meg når noe er vanskelig, men jeg tar det alltid opp dagen etter eller når jeg ser det letter bittelitt.

 

Har jobbet med ungdom med atferdsvansker i mange år og er ofte skrekkslagen over hvor lite foreldre vet om ungdommene sine. Hvis jeg var deg, ville jeg om et par dager sagt at jeg hadde lagt merke til at den gitte dagen virket vanskelig og at du synes det er dumt at forholdet har blitt sånn at han sier nei når du spør om han vil snakke om det. Si at du kanskje har brukt for mye tid på den lille og glemt ham litt. Og følg deretter opp i handling! Se på kamper, kjør ham til trening, lag god mat og kos deg sammen med ham!