Er det slik dagens besteforeldre er? Eller..

[Anonym bruker]

Jeg trodde at besteforeldre, skulle være glad i sine barnebarn? Skulle bry seg? 

Har aldri foreventet noen stort fra henne, ikke barnepass en gang. Men jeg forventet at siden det var hennes første barnebarn, så skulle hun vel ihvertfall bry seg og barnet, selv om hun ikke brydde seg om meg? 
Hun ringer aldri for å prate med barnet, og når barnet selv får ringe legger hun på for å svare med en melding ala: ligger å slapper av så kan ikke prate. Det er aldri skyping mellom dem, barnet har sendt tegninger og malinger hvor han har pyntet og dandert og klippet ut bilde av seg selv, men får aldri høre noe annet enn en ny melding: ja jeg fikk brevet i forrige uke. Jeg sender også bilder til alle besteforeldre en gang i blant fordi noen bor her og noen der og alle har gjerne ikke tilgang til data eller mobil, og likt skal jo være likt.
  Hun bor ikke i samme by, men jeg hadde trodd at det ihvertfall skulle kunne gå an å holde kontakten fordi om? At hun kanskje ville gjøre en liten innsats for at det skal kunne være et fremtidig mormor-barnebarn-forhold? For vi har prøvd. Farmor og farfar ringer hver søndag for å prate med ham, de er oppriktig interessert i barnebarnet sitt til tross for at de har seks andre barnebarn også. Så selv om de bor i et annet land, så vil de ha kontakt med ham.

Hun har spurt spørsmål ang barnet ttre ganger, spørsmål som ikke engang jeg ville ha tenkt tanken på å stille. Spørsmål en: ja får han ikke melk altså? Spørsmål to: Skal han ikke i barnehage snart? Spørsmål tre: Hvordan oppdrar dere ** da? 
Og jeg har da hver gang fått en feeling på at hun kanskje er interessert i barnet mitt likevel og svarer jo. Men altså, hvorfor ikke bare spørre: hvordan går det, har han det bra, hva driver han med for tiden? 
Og svarene jeg kom med. Så hun svarte med en tommel opp. Jeg blir så frustrert. Spør hun, så får hun jo svar. Men etter en uke kan det gjerne poppe inn noe som så at, jeg prøver å ødelegge deres forhold? Hvilket forhold da? Per dags dato har de ikke noe forhold. Han omtaler henne ikke som mormor, men ved fornavn, og det har han selv valgt. Jeg sier selvsagt mormor når jeg snakker med han om henne, for det er jo det hun er..

Hun mener jeg er teit og den store ulven. Jeg mener at hun burde ta seg selv litt i nakken, hun er en voksen dame. Om hun absolutt vil ha et forhold til ham, burde hun ikke da gjøre en innsats for det og?

Anonymous poster hash: e79ac...5fd

[Anonym bruker]

høres ut som min mor...

 

du kan bare aldri forvente noe! søstern min er kanskje litt som deg og lever i håp og tro om at hun kanskje skal genuint intressere seg for barnebarna.

 

mitt råd er å heller bruke energi på de andre besteforeldrende, også kan du jo heller bli bare glad de gangene din mor tar kontakt. og ikke forvent eller håpe på noe!!

 

Anonymous poster hash: b110b...208

[☆☆☆]

Kjenner ikkje igjen dette, besteforeldra her legg mykje tid og energi i forholdet til barnebarna. Svigers litt meir enn foreldra mine, men min familie er absolutt tilstades dei også.

[DramaMama]

Jeg kjenner heller ikke igjen dette.

Mine foreldre er veldig engasjert i barnebarnet, svigers også forsåvidt.

[Anonym bruker]

Har aldri hatt forventninger til henne, for meg selv ihvertfall. Men ja, jeg hadde et håp om at de to skulle få bra kontakt ihvertfall. Ser dessverre ut som om det ikke kommer til å skje. Når hun først tar kontakt, så er hun lite interessert i svarene mine - selv om jeg svarer på akkurat det hun spør om og i en hyggelig tone, hun er ikke fornøyd med svarene som blir gitt, og vrir det hele over på meg at det er min feil. 
Mitt barn har heller ikke kontakt med sin morfar, så morfar eksisterer ikke. Istedenfor har min eks-stefar og hans kone tatt på seg rollen som Bestemor og Bestefar, og de sees ofte, i tillegg til farmor og farfar som ofte ringer, oldemor og oldefar*3 

Men pga hennes mangel på kontakt med barnet mitt, så går det jo også ut over onklene og tantenes kontakt med barnet mitt. For der styres alt etter henne pipe. Og det synes jeg er så utrolig trist.

Hi

Anonymous poster hash: e79ac...5fd

[Mia_73]

Både mine foreldre og svigers er interessert og engasjert i barnebarna.

 

Jeg syns at du burde kutte ned på forhåpninger, barnet ditt er jo noen år (siden han lager tegninger) og det har ikke vært interesse, så jeg tror at det ikke kommer til å endre seg nevneverdig. Jeg mener du må beskytte deg og ikke minst barnet mot skuffelser som kommer igjen og igjen. Jeg sier ikke at du skal kutte ut moren din men ikke forsøke involvere henne på død og liv. Det er hennes tap i lengden men også hennes valg.

[☆☆☆]

 

Har aldri hatt forventninger til henne, for meg selv ihvertfall. Men ja, jeg hadde et håp om at de to skulle få bra kontakt ihvertfall. Ser dessverre ut som om det ikke kommer til å skje. Når hun først tar kontakt, så er hun lite interessert i svarene mine - selv om jeg svarer på akkurat det hun spør om og i en hyggelig tone, hun er ikke fornøyd med svarene som blir gitt, og vrir det hele over på meg at det er min feil.

Mitt barn har heller ikke kontakt med sin morfar, så morfar eksisterer ikke. Istedenfor har min eks-stefar og hans kone tatt på seg rollen som Bestemor og Bestefar, og de sees ofte, i tillegg til farmor og farfar som ofte ringer, oldemor og oldefar*3

 

Men pga hennes mangel på kontakt med barnet mitt, så går det jo også ut over onklene og tantenes kontakt med barnet mitt. For der styres alt etter henne pipe. Og det synes jeg er så utrolig trist.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e79ac...5fd

Så fint at du har eks-stefar med frue i livet ditt. Eg ville rekna dei som besteforeldre og ikkje lagt særlig meir energi i å involvere dei som ikkje vil.

 

Søskena dine vil nok etter kvart lære å ta eigne valg, enten det er meir kontakt med dykk eller mindre. Det er vanskelig å spå.

[Anonym bruker]

Mine foreldre er slik. Skryter barnebarnet opp i skyene på Facebook og til venner, men i virkeligheten bryr de seg ikke det spøtt. Kommer aldri på besøk, engasjerer seg ikke i barnebarnet når vi er på besøk (barnet har til og med spurt hvorfor mormor ikke liker henne), tar aldri initativ til noe, sitter aldri barnevakt og bryr seg mest om seg selv.

Trist for barnet som kun har meg

Anonymous poster hash: abd95...da1

[Anonym bruker]

Her sees/ snakker barna med besteforeldre daglig ( mine foreldre) kanskje i overkant interesserte.

 

Anonymous poster hash: adfb2...71b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner overhodet ikke igjen beskrivelsen din. 

Anonymous poster hash: 59257...af4

[Anonym bruker]

Moren min hjelper masse til, faren min er interessert men er vel ikke den som tar mest kontakt selv. 

Svigers har sett gutten vår på tre år kanskje fem-seks ganger, selvom de bor fem min unna med bil (de har ikke bil, men vi kunne gjerne hentet eller kommet en tur om de var interessert). Lillegutt på 3 mnd har de ikke sett enda. De har ringt en gang helt i starten for å høre litt om det nye familiemedlemmet. Mannen har forstått at dette ikke vil forandre seg,så vi sender hverken bilder eller ringer så ofte selv. Det er jo selvfølgelig vondt, men vi fokuserer på å ha et best mulig forhold mellom besteforedrene som bryr seg og barna. Vi har tatt et bevisst valg om å skjerme barna fra å ha for mye kontakt og knytte seg til de som ikke ønsker dette selv, for da slipper barnet å føle på skuffelsen ved å ikke bli likt, lure på grunner til hvorfor ting er slik de er. For barna blir det bare normalt at de ikke er så delaktige. Det er vel mannen dette er verst for.. Men ville nok tenkt meg godt om hvem som tjener på at barnet ditt har kontakt med mormor, kanskje det vil være bedre om dette kommmer når mormoren selv viser interesse?

Anonymous poster hash: abadb...74a

[Anonym bruker]

vil, bare si at dette ikke er normalen.. hilsen en med temmelig lik mor..

 

men, det er klart de finnes. men vanlig er det ikke. og bra er det men vær glad du og barnet ditt har andre voksen personer i livet om ikke noe annet. også driter du i din mor!..

 

Anonymous poster hash: b110b...208

[Anonym bruker]

Uff, skjønner at det er sårt for deg. Høres ut som du må prøve å ikke forvente noe som helst..selv om det er vanskelig. Her er det nesten motsatt, foreldrene mine bryr seg i overkant mye og er veldig opptatt av barnebarna. Men det er ok, jeg tåler at de skjemmer dem bort, og barna mine er veldig knyttet til foreldrene mine. Ikke på pappans side fordi de bor i et annet land.

Anonymous poster hash: b9dbb...c6f

[Ekornjenta]

Har ikke blitt mamma selv endda, så vet ikke egentlig hvordan foreldrene mine og svigers blir som besteforeldre.

Men jeg har egne besteforeldre, og har merket stor forskjell på mormor og morfar og farmor og farfar.

Farmor og farfar bor i Nordnorge, mens jeg vokste opp i Danmark, så jeg har ikke sett de så masse - likevel har det altid ville snakke med både jeg å søstra hver gang de snakket i telefon med mamma eller pappa, ringte altid på bursdager, sendte gaver og gjorde noe ut av å bli kjent med oss så godt som mulig. De har i nærheten av 20 barnebarn, men følte meg aldrig som en i mengden. Jeg elsket å være på besøk hos de hver andre sommer

 

Mormor og morfar er en helt annen historie. Selvom vi bodde bare 40 min unna, var vi aldrig på besøk hos de alene.. De er typene som syns at alt er til bry, skal finne problemer i alt og har skabt mye drama i familien. Når jeg og søstra var små var det simpelthen for vanskelig for de å ha oss alene. Jeg tenkte ikke så masse over det dengangen, for var jo heller aldrig alene hos farmor og farfar. Ble først lei meg når jeg forstod hvordan andre hadde det med sine besteforeldre..

Nå vet jeg at det er fordi de er typene som syns alt er tungt. Det har simpelthen vært for tungt for de å bli kjent med meg. Og mine foreldre har ikke villet presse på, hvilket jeg tror har vært rett beslutning. Dem "klarer" mere nå, og jeg har blitt bedre kjent med de i ettertid, men ønsket så klart altid at de var interesserte når jeg var liten.. ønsket meg at mine besteforeldre i nord bodde nærmere, sånn at jeg kunne ha besteforeldre som brydde seg i nærheten..

 

Men hvis mammaen din ikke bryr seg e det vanskelig å gjøre noe med det.. Hvis sønnen din har besteforeldre som bryr seg synes jeg at du skal prøve å få fokus over på dem

[Anonym bruker]

Skulle veldig gjerne hørt fra noen som selv er besteforeldre og som oppfører seg sånn. For hva i huleste går gjennom hodet deres?! Hvorfor er de sånn? Her har vi nesten motsatt "problem", med overivrige besteforeldre på alle kanter, som helst skulle ønske at barnet flyttet inn hos dem.

 

Anonymous poster hash: 05ae0...a5a

[Ekornjenta]

For min mormors del har hun ikke altid hatt det psykisk bra og min morfar fikk en del blodpropper som gjorde han syk.. kombinert med at alt er til bry, ja da blir det sånn.. jeg tror også at de (mormor spesielt) kan ha følt seg sviktet over at mamma flyttet til Norge..

 

Noen mennesker klarer bare ikke å se ut over sin egen nese..

[Anonym bruker]

Har lignende svigerforeldre. Da jeg ble gravid med deres barnebarn, sa de at de er lei av å oppdra barn (å viste med hendene til haka), at de ønsker ikke å passe barnebarna. På noen måte ønsker de at vi kommer på besøk men da må vi være der hele tiden, passe på barna og gi dem alt de trenger og så er de (besteforeldre) bare for å leke og ha barnebarna rundt seg. De kommer ikke når vi trenger dem, når barna er syk, når jeg har ikke noen til å passe på dem da jeg trenger å gjøre noe. De var ikke har da storebroren ble operert(kom ei uke etter og da bare på besøk), da mora mi havnet på sykehuset, begge barna var små (to tette) og jeg måtte besøke henne og ta med alt hun trengte. Nei de kom ikke for å hjelpe sin sønn. Ikke heller da jeg jobbet vakt og han var alene med to babyer som begge våknet minst en gang hver. Og jobba dagen etter, ofte overtid.

Nå ønsker de mer kontakt (barna er 4 og 3) men ikke alene, bare når vi er der, helst bare mannen. Jeg teller ikke nesten.Mannen er oppgitt, kranglet, ble sur, prøvde mange varianter slik at det passer dem med barnevakt, men nei, de finner alltid unnskyldning for å ikke komme for nærme. De har valgt det selv du kan ikke gjøre noe. ikke jeg heller.

Anonymous poster hash: 5ca78...cc5

[Anonym bruker]

Det er barnet selv som ønsker kontakt, det er han som bringer henne på banen, jeg for min del snakker jo ikke med henne ellers for jeg vet jo hva det går i. Og jeg kan jo ikke akkurat si til han at han ikke trenger å gjøre noe mer (som tegninger, prøve å ringe osv). Han blir selvsagt lei seg når det går som det går, men han sier at ' en dag mamma, så går det '. Han er en kvikk og flott liten kar med godt hjerte. 

Jeg får vel bare la det gå sin gang, han vet jo om hvordan hun er - og ikke fordi jeg har fortalt ham det, for det har jeg ikke, men fordi han er såpass stor selv at han plukker det opp, legger to og to sammen. Men han velger å tro det beste om henne.

Hi. 

Anonymous poster hash: e79ac...5fd

[Anonym bruker]

Oh yes, akkurat sånn er min mor. Aldri interesse på eget initiativ, så nå har jeg sluttet å spørre også. Hun har hjulpet meg med barnevakt fire ganger i barnets femårige liv. Da har jeg spurt om hjelp i spesielle situasjoner. Sist h*n spurte om de kanskje kunne møtes tok hun med barnet og handlet. Kvalitetstid med andre ord. Det er fryktelig vondt. Men jeg lærer å leve med det. Til sist er det hun som taper på det, tenker jeg..

 

Anonymous poster hash: dab67...bd5

[Elskerhøsten2014]

Kjenner meg aboslutt ikke igjen, mine foreldre ser han ca 1-4 ganger i uka,og Farmor en gang i uke,mens farfar bor lengre unna,men bor lengre unna og ser han 1-6 ganger i året. så er veldig fornøyd, har daglig kontakt med alle og alltid mest snakk om han lille