Trenger RÅD! Skuffet, såret, og rasende!

[Gjest Kirkir]

Er faktisk så skuffet som en kan bli.

 

Her får jeg "kjeft" i en alder av 21år fordi jeg har sendt en mindre hyggelig melding til farmoren min.

 

Det er noe som har pågått en stund, eller skal vi si i typ 7mnd. Jeg vil anse meg selv som en familie person og er veldig følsom og opptatt av og ha ett bra forhold til familie og venner. Men forholdet til familien på min fars side er svært dårlig. Det kommer av at vi er veldig ulike og har ganske ulike meninger om livet og alt annet generelt.

 

Etter jeg ble gravid så var det bare jubel og glede fra familien på min mors side, min far sin side var ikke like enige. Jeg kan skjønne det, for jeg er jo bare 21år og har hele livet mitt foran meg. Men for meg så er det rett tid, og jeg har vel siden jeg var 18år vært veldig klar for og legge fest og fyll på hylla og danne en familie.

 

Min farmor som egentlig alltid har vært der, slo vel så og si hånden av meg når jeg fortalt at jeg var gravid. Ble mindre og mindre kontakt.

 

Så får jeg høre at hun prater drit om meg, til min mor. Jeg tenkte vel egentlig, jaja farmor er farmor. Hun er ganske så spesiel. Så hører jeg at hun prater enda mer drit. Aldri noe positivt, bare negativt rundt meg og min graviditet. Samboeren min osv.

 

Det er helt greit at hun ikke er enig at jeg i en alder av 21år er klar. Det dkal hun gjerne få lov til å mene. Men at hun går rundt og rett å slett prater drit sårer litt. Hvorfor ikke bare holde det for seg selv?

 

 

 

Så om dagen så ringte jeg henne, spurte om hun ikke kunne kjøre meg i butikken. Jeg gråt fordi jeg var utslitt og det er ikke bare bare og gå i butikken når en har vondt og må tisse hvert 2 sekund. Samtidig som jeg må bære varene også.

 

I stede for og si, nei det kan jeg ikke. Så fikk jeg heller: kan ikke kjæresten din gå da? (Han var ikke hjemme da, for han var hos et venne par og hjalp dem med og rive ett kjøkken) så jeg forklarte det. "Det er jo han du lever sammen med" fikk jeg bare slengt i fleisen. Og det med en frekk tone.

 

Jeg fikk også beskjed om at jeg aldri ringte. Neheeeei, etter at jeg ble gravid så har jeg ikke fått en telefon fra deg heller. Ikke har du spurt hvordan jeg har det, eller noen ting. På bursdagen min som var nå nylig så visste hun godt at jeg var hjemme. Hun ringer og sier " jeg er uten for og henger posen med gava på døren". Æææh? Ja vel, tenker jeg. Vil du ikke se meg?

 

Så jeg gikk ned i 1etg og åpnet og det var bare hei og hade som ble sagt, og jeg takket så klart for gaven.

 

Men når jeg pratet med henne på telefonen den dagen så ble jeg så utrolig forbanna, for i stede for og si "nei jeg kan ikke" så kommer hun med frekke kommentarer og er skikkelig ufin.

 

Det fikk meg til og klikke. Og disse hormonene dem gjør ikke så jeg holder igjen akkurat. Så jeg sendte henne en meld og skrev at hun kunne bare fortsette med og prate nedlatende om meg og at hun ikke hadde stilt opp en dritt etter hun fikk vite om graviditeten og heller ikke spurt hvordan jeg har det.

 

Så hun kunne bare glemme at min sønn skulle få ha noe kontakt med henne, jeg var så forbanna. Ikke fordi den telefon samtalen. Men det var det som satt meg i gang. Jeg skrev at jeg ikke ville at min sønn skulle ha slike negative mennesker i livet sitt og at hun kunne bare prøve seg.

 

Noen dager etter får jeg melding på Facebook av søskenbarnet til min far. Hun kunne ikke skjønne at en så oppegående jente som eg kunne skrive en så stygg meld til farmoren sin. Og hun syntes det var synd siden jeg var hennes eneste barnebarn.

 

Jeg ble ganske forbanna, og fortalte henne at det lå litt mer bak den ene meldingen som jeg sendte. Hun har jo bare fått den ene siden av saken, og hvorfor blande seg? Hun visste jo ikke bakgrunnen for at jeg sendte den meldingen. Noe som også irriterer meg. Jeg har jo nok og tenke på om dagen, også føler jeg at jeg blir litt angrepet.

 

For jeg personlig syntes det er så utrolig dårlig gjort og ikke ringe eller kontakte meg på noe som helst måte.

 

Ja klart jeg kunne ringt, men jeg har jo fullt opp om dagen og litt andre ting og tenke på. Og det har ikke vært min første prioritet.

 

Jeg har nok med meg og min familie og en bror som er fullstendig ute av kontroll som er helt på kjøret.

 

er helt ufattelig slitsomt at enkelte ikke kan holde munn og passe på seg selv.

 

 

 

Hva syntes dere ? Har jeg gått over streken? Eller har jeg rett til og reagere slik som jeg gjør?

[Giss]

Jeg skjønner hvorfor du reagerer - men jeg tror ikke, at det var smart å sende den meldingen.

Det virker ikke som dere har et veldig nært forhold i utgangspunktet og ut fra det du skriver virker det som du tar det for gitt at hun skal stille opp for deg og hjelpe deg selv om du ikke tar kontakt med henne ellers. Da skjønner jeg at hun reagerer litt også. Ja, du er gravid og det skjer mye i livet ditt - men om man ikke pleier kontakten med resten av familien en lang periode så kan man heller ikke regne med at de står klar den dagen man selv føler man har behov for det. Som jeg ser det er det litt feil på begge sider her.

Den melding du sendte virker for meg som resultatet av ville hormoner, for ut fra din beskrivelse av samtalen virker det meget ekstremt å nekte henne fremtidig kontakt med oldebarnet.

Pust dypt og ta så kontakt med henne igjen. Helst ansikt til ansikt. Sitt ned og snakk sammen. Fortell henne hvordan du har det, spør til hvordan hun hadde det den gang hun gikk gravid. Forklar hvorfor du ble sint - og forsøk å bevar roen så hun får en mulighet til å forklare hvordan hun har opplevd det hele. Få renset luften og gjenopprettet et ok forhold før barnet kommer. Til den tid blir det enda viktigere å ha et ok forhold til familien.

Pust dypt og om du ikke gjør det for deg selv så gjør det for barnet. Det er en gave å ha muligheten for å kjenne sin oldemor - uansett om man liker damen eller ei.

[Apex]

Ser ikke at det er tvingende nødvendig å pleie kontakt med ett menneske som suger all energi ut av deg og i tillegg prater drit om deg. Enkelte er det rett og slett greit å holde på avstand en periode for å roe tingene. Når du er gravid er det helt greit å skjerme seg fra drama og opprivende situasjoner. Skulle noen på død og liv ta kontakt med det frekke damemennesket kan det like godt være hennes egen sønn som tar praten som evt fredsmekler mellom sine kvinner...Ser det har gått ei stund siden episoden nå, hvordan har du det??

Holder meg selv unna min bestemor (snart 91 år, jeg er 38) av noenlunde samme årsak for jeg er gravid og hun liker det ikke.. Jeg er for gammel, hun synes ikke barnefaren er kjekk nok, eller tynn nok, og han er fra feil fjord for hun liker ingen derfra.. Sa jeg i tillegg rasist og kristen?!.. Hun er totalt blottet for folkeskikk, så etter ett opprivende besøk hos henne har jeg bare bestemt meg for å holde meg unna. Det er ikke ålreit å bruke tid og energi på et menneske som oppfører seg slik, og hvorfor skal oldebarnet på død og liv bli kjent med et menneske som ikke ønsker at det er til? Den skjønner ikke jeg.