Inspirert: hva er ditt synspunkt på de narkomane???

[Anonym bruker]

Er det synd på dem, og har du medlidenhet for de som har havnet på kjøret og gata, eller er det deres egen skyld?

 

Anonymous poster hash: 9c2eb...9d3

[Anonym bruker]

De er mennesker på lik linje med oss. Jeg synes det er synd at noen må ty til narkotika, de fleste kommer vel dit fordi de har det vanskelig i livet. Andre gjør kanskje bare dumme valg, og har undervurdert både virkningen og avhengigheten narkotika gjør. 

Men, når mennesker tyr til svært kriminelle handlinger, og samtidig nekter å motta hjelp, da mener jeg at de er jævlig egoistiske. Hvem vil vel egentlig ha et liv som omtrent kun er basert på narkotika? 
Kudos til alle dem som vil gjøre endringer i livet. Det er synd om de møter på dårlig behandling, eller i verste fall manglende behandlingstilbud. 

Jeg kjenner både narkomane og eks-narkomane. De er først og fremst mennesker, men selv dem må klare å forstå hvor feil det er å klamre seg fast til dopet. Ønsker mer forebyggende tiltak i samfunnet, og bedre og flere behandlingstilbud! 

Anonymous poster hash: a81da...298

[overlord]

Er det synd på dem, og har du medlidenhet for de som har havnet på kjøret og gata, eller er det deres egen skyld?

 

Anonymous poster hash: 9c2eb...9d3

 

Jeg syns synd i dem som tror at narkomane er en ensartet gruppe. De må en svært begrenset horisont. For noen er det bare mangel på intelligens, mens for andre kan det være at ulike faktorer har gjort at de ikke har fått utnyttet sitt potensiale.

[Anonym bruker]

 

Er det synd på dem, og har du medlidenhet for de som har havnet på kjøret og gata, eller er det deres egen skyld?Anonymous poster hash: 9c2eb...9d3

 

 

Jeg syns synd i dem som tror at narkomane er en ensartet gruppe. De må en svært begrenset horisont. For noen er det bare mangel på intelligens, mens for andre kan det være at ulike faktorer har gjort at de ikke har fått utnyttet sitt potensiale.

Nå var det ikke det som var spm heller her!

 

Anonymous poster hash: 9c2eb...9d3

[Anonym bruker]

En "skikkelig" narkoman som sitter så dypt i det at hele livet er ødelagt syns jeg til en viss grad synd på! Uansett om de har valgt å begynne pga. vanskelig liv eller ikke. Men! De har faktisk valgt det helt selv, og syns derfor ikke synd på de fleste av dem. Syns absolutt ikke synd på folk rundt min alder (25) som fester og må ha narkotika for å ha det gøy, og plutselig blir avhengige! De kan takke seg selv... Men, unge mennesker som vokser opp i hjem med narkotika og ikke kjenner til annet, og derfor begynner tidlig (snakker 12-13) syns jeg forferdelig synd på! Ikke nødvendigvis fordi de er narkomane, men fordi de ALDRI hadde muligheten og ressursene til å vite bedre og klare seg selv i denne verden! Så med andre ord kommer det nok an på historien bak!

 

Anonymous poster hash: 24628...420

[Anonym bruker]

Jeg mener synd på de narkomane som begynte i ung alder og dem  som begynte pga særdeles dårlig oppvekst (incest og omsorgssvikt). De visste ikke bedre. Det er synd de får ødelagt hele livet, når deres barndom også er ødelagt. De fortjener en ny sjans. Ikke så lett å snu dette i voksen alder når du ikke er vant til noe annet. 

 

Men den nye trenden med yrkesaktive og karriere menneskene begynner på narkotika, så syns jeg de kan takke seg selv. De vet hva de gikk til, uavhengig av hva livet serverer dem av tragedier. Voksne mennesker skal kunne takle livets motganger uten å måtte ty til dop. Min mening i hvertfall.

Anonymous poster hash: 75063...1c9

[Anonym bruker]

Synes helt ærlig at en ikke skal dømme noen før en vet historien deres.

Det er som regel ingen som har valgt å bli narkomane, det er som regel alltid noe som har trigget denne personen til å prøve narkotika. Det kan være noe så enkelt at kjæresten slo opp, eller det kan være mer alvorlige saker som en vond oppvekst. Vi er alle ulike og noen tåler motgang bedre enn andre. Jeg har selv flere venner som havnet på kjøret i ungdomstiden og andre i slutten av ungdomstiden. De har hver og en sin historie for hvorfor det gikk galt. Og for hver og en av de er deres historie tragisk.

Jeg syns synd på de narkomane. Klart valget har vært der eller er der. Men at jeg skal sitte på en høy hest og dømme dem, gagner hverken meg eller dem.

 

Anonymous poster hash: f9db8...b66

[Anonym bruker]

I barneverntjenesten jobber jeg med mange foreldre med rusproblemer, ofte i kombinasjon med psykiatri.

Felles for dem alle er en vond og vanskelig barndom selv. De har mangelfulle foreldreferdigheter både pga rus og fordi de ikke har hatt gode foreldre selv...

De ønsker det beste for barna sine, men ikke alle evner å gi god omsorg, dessverre, selv med hjelp og støtte fra oss.

 

Hjelpeapparatet er dårlig. De får lite hjelp og støtte, og køene for behandling er lange. Det settes f eks krav om rusfrihet over tid på egen hånd FØR man kommer inn til behandling. Ikke alle klarer det. Mange får bare dagbehandling, og er hjemme på ettermiddag, kvelder og helger, med "press" fra rusmiljøet...

 

Anonymous poster hash: a947a...89c

[Cat.68]

De er mennesker som alle andre men hvor forskjellige faktorer ført dem til en rusavhengighet dem ikke regnet med da dem prøvde første gangene. Ingen som prøver narkotika første gang trur noensinne at de vil ende som de på plata med svai rygg og knekk i knærne. Noen begynner å eksprementere pga kjedsomhet, noen er nysgjerrige , noen selvmedisinerer ad/hd feks ,og føler seg " normale" for første gang i sitt liv ,og noen har et liv så jævlig at dem gjør hva som helst for å slippe virkeligheten en stakket stund. Men felles for dem alle er at dem trur de har kontroll helt til dem ikke lenger har det og hvor rusen tatt grep uten at dem egentlig skjønnt det. Og når det er forseint er det forseint.

 

Alle har et val om å begynne jada, men ikke alle har bevisst valgt å sette seg fast i dritten og utvikkle avhengighet. Alle har også et valg om å slutte de er sant ,det er bare det at det ikke er så lett som man kanskje kan tru. Når den narkomane lykkets manne mot og krafter til og før det første møte abstinenser og de demoner man lenge flyktet fra så får de til svar at ja selvfølgelig skal du få hjelp bare vent i 6-12 mnd før vi finner en plass til deg. Derimellom går mange til grunne i overdose eller mister motet og motivasjonen i ventetiden.

 

Dere må også skjønne det at etter endt behandling skal dem ut i et samfunn dom dømmer dem for sin fortid og hvor de fleste står uten hverken jobb ,skole familje eller venner ,( untatt rusvennene de bør holde deg unna" og en familje som er sliten og skeptisk. De må bygge seg opp nytt liv, ny tillit uten noe støtteapparat. At noen hår på trynet flere ganger før de lykkes er slett ikke rart. Hvor mange av dere ville tatt imot en nybehandlet narkoman i vennegjengen uten forbehold og krav. ??Med tanke på holdninger som avsløres her inne er det ikke mange og det er derfor en bragd at de narkomane lykkes. Det er ofte en ensom, redselsfull og stigmatiserende kamp de kjemper. Kudos til alle som lykkes,, Dere aner ikke hvilken styrke de har.

[Anonym bruker]

Først og fremst føler jeg en enorm sympati for dem.

Enten de kommer fra en tøff bakgrunn, eller fordi de en gang tok et fatalt valg de ikke ante konsekvensene av.

 

En gutt jeg gikk i klasse med på barneskolen vanker nå på Plata, ingen av oss er overrasket. Han hadde det helt jævlig som barn, arme sjelen. Noen er bare så utrolig mye mer heldige enn andre. Det bør man være ydmyk og takknemlig for.

 

Anonymous poster hash: fc29f...167

[Anonym bruker]

For meg er de syke mennesker som ikke får den medisinskebehandlingen de trenger.

 

Jeg ser på min egen barndom og kunne lett vært en av dem som sliter i dag. Men takket være en fantastisk bestemor ble det folk av meg også, det var harde år men hun fikk meg til å forstå det var viktigere ting i livet enn å teste grenser og gjøre opprør. 

 

Som ei venninne av meg sa; det er aldri for å havne på kjøret!

 

Anonymous poster hash: 92433...d56

[Nodisc]

Eg er egentlig berre redd for dei, for eg føle dei ikkje har kontroll over ka dei føler eller gjer, så veit aldri ka som får dei til å klikke.. Foruten om det så syns eg oppriktig synd i dei, og skulle gjerne hjelpt dei om eg kunne.

[Anonym bruker]

Nå er ikke narkomane en ensartet gruppe og de færreste er de du ser slitne i gatebildet. Generelt kan jeg si at jeg synes svært synd på alle som er avhengig av rus.

 

Anonymous poster hash: 95684...7ee

[Dama på bygda]

Ja hva skal man si. Kan snakke for min egen del og erfaring utifra hvor eg har bodd. Bodde lenge på Nygårdshøyden i Bergen, like ved inngangen til parken. Gikk ofte ute på kveld både rundt i området og i parken for å lufte hund. Greit nok, men synes mange av de er ubehagelige, spesielt afrikanerne (nei er ikke rasist, men de var de mest pågående og fulgte etter når man gikk gjennom parken). Flyttet til Laksevåg for 2 år siden, og straxhuset kom like etter. Må si MYE av respekten min for dem er borte. Er IKKe synd i mennesker som strør om seg med brukte sprøytespisser i skolegårder, barnehager og i hagen til folk. Da synes iallefall ikke jeg synd i dem. Selv om man er narkoman kan man f*** meg rydde etter seg!

 

Men dette er da narkomane som er godt slitne, finnes jo mange måter å vere narkoman på.