Venninneforhold

[Anonym bruker]

Jeg er så heldig å ha mange gode venner. Etter at jeg fikk barn er tiden knapp og jeg merker at prioriteringene blir annerledes.. I dag gikk jeg tur med gammel venninne og hennes sønn. Vi har vært veldig gode venner og jeg er fadder til barnet.

 

Nå var det lenge siden sist, men etter to timer er jeg helt utslitt. Barnet roper etter oppmerksomhet mens moren vil diskutere herretrøbbel og snakket delvis på engelsk. Barnet blir sur og tvert og de småkranglet. han ville feks ha noe å drikke, men likte det ikke og laget så mye styr. Så var det en ny runde da han skulle få is. Moren er alenemor og jeg skjønner at det er slitsomt, men dette orker ikke jeg. Før har jeg tenkt at det bare er å si ifra, men jammen ikke lett.. Noen tips?

 

Anonymous poster hash: bc9b8...39d

[Anonym bruker]

Vel, dette her har jeg også måttet venne meg til.

Har sagt i fra og beklaget på forhånd over at det høres ut som jeg lider av en mulitppel personlighetsforstyrrelse når jeg prater i telefonen eller er sammen med andre.

Med en på 6 og en på 3 har jeg erkjent at jeg blir forstyrret hele tiden når jeg også er sammen med andre.

 

En samtale forløper sånn ca som dette:

"Åh, det er så lenge siden jeg har fått pratet med deg. Hvordan går det ... JA, det er riktig at dinosaurene levde for tusenmillionmilliarderårsiden... i den nye jobben din? Trives.....Må du på potta?... du?"

Eventuelt:

"Ja, jeg snakket med ... her om dagen og hun foreslo torsdag.... Kan du vente litt med det for jeg prater i telefonen... uka før.... Kan du vente litt med det? Jeg skal ta ned maleskrinet ditt om litt... 17. mai. Det hadde vært koselig... Jeg skal smøre en brødskive til deg etter at jeg har pratet ferdig... Kanskje vi kan få til et treff med alle... Ikke putt Lego oppi underbuksa... da?"

 

Det er veldig slitsomt når man er mange og alle har barn som holder på sånn og det er nok sånn det bare er.

Jeg sier i fra  til mine barn og til dels funker det, men ikke alltid. Dette er nok noe mange kjenner seg igjen i.

Anonymous poster hash: e3a6f...968

[Anonym bruker]

Slik er det å ha barn. Man får ikke pratet uforstyrret. Da møtes man UTEN barn.

Anonymous poster hash: 90cf3...f92

[Anonym bruker]

Min søster sier at å snakke i telefonen med noen med små barn rundt seg er som å snakke med noen med Tourettes

 

Jeg forstår det kan være slitsomt å forholde seg til de med barn. Men sånn er det jo når vi blir voksne, vennskapene forandrer seg, man får familie og dermed må man prioritere annerledes. Men det er også ufattelig viktig å pleie vennskapene for det. For hva gjør man om man plutselig blir singel og man har bortprioritert vennene? Jo, da blir man dønn alene.

Jeg er ihvertfall utrolig glad for at vår vennegjeng har klart å holde sammen gjennom alle faser av livet

 

To av mine venninner har aldri avlastning til sine 1 og 2 åringer. Jeg er alene med 4 barn, og det frister lite å tilbringe barnefrie helger med andres barn. Men hvis vi skal kunne ha såpass mye kontakt så må jeg bare "bite det i meg" og være sammen med deres små også, selv om jeg er sliiiten av småbarn.. Men jeg ønsker ikke miste venninnene mine, derfor blir det bare sånn... Man kan ikke gi opp vennskapene sine bare fordi noen er inne i en hektisk periode....

 

 

Anonymous poster hash: a88da...e6d

[Anonym bruker]

Sånn er det å ha barn. Jeg er så vant til det at jeg ikke bryr meg om det er slik for venninner, jeg skravler glatt videre fordi om vi blir avbrutt hele tiden

Anonymous poster hash: 78213...914