Startet dagen med å si at jeg hater deg til min mann..

[Anonym bruker]

Han skal alltid sove lenge, hadde hintet til han i går at jeg har sovet lite denne uken. Men når minste våkner 0530, tar han bare han opp i sengen & lar han styre på der. Flott - alle er våkne!! Etter en time orker jeg ikke mer, står opp, sier hva jeg mener & smeller med dørene. Er så lei han fyren!! Jævla sovetryne!! Det er aldri snakk om å stå opp når barna er våkne, neida pappa må drøye det i det lengste. La 1-åringen endevende HELE rommet før man gidder står opp - pappa må bare hvile... Jævla drittfyr!! Til og med min beste venninne kommenterte (på ikke kjip måte) at jeg så sliten ut for tiden.. Og det er jeg!! Jeg gråter for alt, sover nesten ingenting & vurderer å klare meg selv. For å legge til: han lever på meg. Har vært arbeidsledig siden han var student for 3 år siden. Litt strøjobber via en kompis, men lell - ikke noe bidrag i kassen!! Men er en bortskjemt unge av sine foreldre (som er stinn av gryn). Men jeg har en superjobb, tjener 740 uten å jobbe mer enn vanlig, fleksibelt til tusen & jeg eier 50% av våres rekkehus i beste vest Oslo som selges for rundt 8 mill for tiden (3 mill i lån) woaw - mye info!! Men jeg vurderer seriøst å gi bæng....

 

Anonymous poster hash: f3811...ede

[carma78]

Hadde sparka mannen min ut av senga...du må stille mer krav!!! All sympati

[Anonym bruker]

Sånn med soving er min samboer også. Tar null hensyn når han selv sover. Han kan si at han skal bli bedre men når han sover er det glemt igjen. Det verste er at når han står opp(senere enn oss) sier han nesten alltid: jeg har ikke sovet noe. Bare ligget der inne. Grrr! Det er så utrolig egoistisk!

Skjønner det er flere ting for din del. Men er han snill og hjelper til ellers? Elsker du han?

 

Anonymous poster hash: 2302c...188

[Anonym bruker]

Jeg hadde også frest til mannen om han var min. Har en som alltid venter litt ekstra på morgenen og til slutt gir jeg opp, så i praksis har jeg tatt alle morgenene siden 2009.

Klem til deg:)

 

Anonymous poster hash: eae8b...473

[Anonym bruker]

Han gir deg jo ingenting. .... Tror nok at du ville fått det bedre alene - da slipper du all den irritasjonen....

 

Anonymous poster hash: 5cd4b...148

[Anonym bruker]

sender deg en varm klem

 

har vert der selv, men ikke med dine midler. valgte å gå, orket ikke mer. ikke angret en dag!

Anonymous poster hash: 1ff31...ab6

[Anonym bruker]

Hvorfor er du egentlig sammen med den snylteren? Han høres utrolig egoistisk ut!

Jeg synes du skal ta en prat med han der du forteller at det er like før du ender det hele hvis han ikke skjerper seg. Hvis det ikke skjer noe da så bryr han seg vel ikke.

 

Anonymous poster hash: a2dd9...562

[Anonym bruker]

Er han arbeidsledig på 3. Året??????? Det syns jeg er tusen ganger verre enn at han ikke står opp (men det henger vel litt sammen?). Hvordan klarer du å respektere ham?? Beklager, jeg vet jeg er fordomsfull, men med mindre han er fysisk eller psykisk syk så har jeg ingen forståelse for at du holder ut med en arbeidsløs dagdriver. Max usexy!!

 

"Mannen" må gå seg en jobb'

 

Anonymous poster hash: c0d04...ff4

[Mamma4livet]

Jeg må si jeg er overrasket over at det er så mange her som har slike slabbedasker av noen mannfolk! Hvorfor gidder dere å finne dere i dette? Så lenge dere til slutt ender med å stå opp hver gang så oppnår de jo akkurat det de ønsker.

 

Til deg HI - det høres virkelig som om du trenger en helg med god uavbrutt søvn. Kan du reise hjem til foreldre og la mannen din ta seg av barnet? Om så for en natt. Da må han ta seg av barnet sitt.

[Anonym bruker]

Akkurat nå fylles jeg opp av en veldig - jeg går fra deg mode- men f, 3 barn, hus & katter og alt det der. Har ikke lyst å snobbe ned (uten at jeg er en snobb av den grunn). Vi skal ha barnevakt (kryss i taket) i dag, men jeg kjenner jeg bare vil SOVE og være alene..

 

Anonymous poster hash: f3811...ede

[Anonym bruker]

Sånn var min også og jeg gikk. Har ikke angret meg en gang, og er strålende fornøyd med livet som alenemor :-) Forøvrig så ble han en mye bedre far når han ble alene, og forsto veldig fort hvilken idiot han hadde vært. Han ønsker fortsatt etter fem år at vi skal bli sammen igjen, men det er helt uaktuelt.

 

Anonymous poster hash: c04c0...246

[Anonym bruker]

Da må du rett og slett sette ned foten, er det hans tur å stå opp så hiver du ham ut av rommet. Selv om du våkner av at barnet er i sengen og bruker energi på å få mannen ut så må du likevel bli i sengen en stund. Bare sånn han venner seg til å stå opp.

Det er viktig å gi klar beskjed, ikke noe hinting! nå må du rett og slett være streng. Du trenger å sove!

 

Mannen min var litt sånn i begynnelsen, med meg i huset varte det ikke så lenge før han tok seg av barnet om morgningen. Ellers hadde ikke vi vært sammen lenger.

 

Anonymous poster hash: 37dce...8e2

[Anonym bruker]

Arbeidsledig i flere år, og lar ikke deg som jobber sove litt frempå i helgene? Seriøst. Hadde bestilt mekling på FVK, der hadde jeg satt hardt mot hardt. Dersom han ikke skjerper seg, så er han ikke noe å satse på. Hva får du egentlig ut av denne mannen? Høres mer ut som en byrde enn en partner...

 

Anonymous poster hash: fbac6...415

[Anonym bruker]

I hear you, sistah!

 

Du beskriver min mann. Å hjelpes som jeg har slitt. Han kan prise seg lykkelig for at jeg er så tålmodig, hvis ikke hadde jeg dratt for lengst. Jeg har svelget kameler til jeg helt bokstavelig talt har kastet opp, og han nekter å bli med til FVK. Hvorfor jeg er sammen med ham? Nei, si det. Det er sannsynligvis utelukkende fordi det er barn i bildet.

 

Jeg har hatt mye støtte i å snakke med hans mor. Hun kjenner han sannsynligvis best av alle i verden, og har opplevd mye av den samme maktesløsheten som meg da han bodde hjemme som ungdom. Ikke bare har jeg blitt sliten av å bo sammen med en veldig tafatt og tiltaksløs mann, jeg blir også sliten av å forsøke å glatte over og unnskylde. Hele greia er så pinlig at jeg ikke har turt å innrømme for folk hvordan han er. Men de spør jo, venninner spesielt. Og nå kommer de en etter en og spør meg hvordan jeg har det. De sier at situasjonen i hjemmet vårt er kjempetydelig for dem, og lurer på hva som er i veien med min mann. 

 

Nå, sånn plutselig, etter mangfoldige år, har det skjedd noe. Jeg sa at han måtte dra og få hjelp fordi jeg mistenkte han for å være deprimert. Ingen frisk person velger å sove hele døgnet og drite i jobb! Fikk til svar at han ikke trenger den typen hjelp, men samtalen oss imellom var visst gull verdt. Vi har hatt mangfoldige, men nå tror jeg han forstod alvoret. Tror du din mann forstår at han ikke kan fortsette slik? Forstår han at han vil miste familien sin hvis ikke han skjerper seg? Kan han være deprimert? Et deprimert menneske kan ikke bare ta seg sammen- dersom han er det trenger han hjelp!

 

Det som er så synd for min del er at selv om min mann nå ser ut til å ha snudd på flisa, så har jeg vært så innigranskauen forbanna og ikke minst skuffa, at alle følelser er borte. Jeg kjenner igrunnen på at det er for sent........ 

Anonymous poster hash: 528c6...178

[Anonym bruker]

Akkurat nå fylles jeg opp av en veldig - jeg går fra deg mode- men f, 3 barn, hus & katter og alt det der. Har ikke lyst å snobbe ned (uten at jeg er en snobb av den grunn). Vi skal ha barnevakt (kryss i taket) i dag, men jeg kjenner jeg bare vil SOVE og være alene..

 

Anonymous poster hash: f3811...ede

Da vet kan kanskje nettopp dette og gjør som han vil.

 

Kanskje du skal bestille deg ett hotellrom og sove i dag når dere har barnevakt.

 

Om du vil ha en forandring må du faktisk gjøre noe med det og ja det vil bli forandringer.

 

Anonymous poster hash: e4987...803

[Anonym bruker]

 

I hear you, sistah!

 

Du beskriver min mann. Å hjelpes som jeg har slitt. Han kan prise seg lykkelig for at jeg er så tålmodig, hvis ikke hadde jeg dratt for lengst. Jeg har svelget kameler til jeg helt bokstavelig talt har kastet opp, og han nekter å bli med til FVK. Hvorfor jeg er sammen med ham? Nei, si det. Det er sannsynligvis utelukkende fordi det er barn i bildet.

 

Jeg har hatt mye støtte i å snakke med hans mor. Hun kjenner han sannsynligvis best av alle i verden, og har opplevd mye av den samme maktesløsheten som meg da han bodde hjemme som ungdom. Ikke bare har jeg blitt sliten av å bo sammen med en veldig tafatt og tiltaksløs mann, jeg blir også sliten av å forsøke å glatte over og unnskylde. Hele greia er så pinlig at jeg ikke har turt å innrømme for folk hvordan han er. Men de spør jo, venninner spesielt. Og nå kommer de en etter en og spør meg hvordan jeg har det. De sier at situasjonen i hjemmet vårt er kjempetydelig for dem, og lurer på hva som er i veien med min mann.

 

Nå, sånn plutselig, etter mangfoldige år, har det skjedd noe. Jeg sa at han måtte dra og få hjelp fordi jeg mistenkte han for å være deprimert. Ingen frisk person velger å sove hele døgnet og drite i jobb! Fikk til svar at han ikke trenger den typen hjelp, men samtalen oss imellom var visst gull verdt. Vi har hatt mangfoldige, men nå tror jeg han forstod alvoret. Tror du din mann forstår at han ikke kan fortsette slik? Forstår han at han vil miste familien sin hvis ikke han skjerper seg? Kan han være deprimert? Et deprimert menneske kan ikke bare ta seg sammen- dersom han er det trenger han hjelp!

 

Det som er så synd for min del er at selv om min mann nå ser ut til å ha snudd på flisa, så har jeg vært så innigranskauen forbanna og ikke minst skuffa, at alle følelser er borte. Jeg kjenner igrunnen på at det er for sent........

 

Anonymous poster hash: 528c6...178

Sistah ❤️

 

Anonymous poster hash: f3811...ede

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: f3811...ede