Kommer meg ikke videre

[Anonym bruker]

Har hatt en vanskelig oppvekst, med alkoholikere til foreldre. En mamma som nektet meg å gå på skole eller jobbe, da jeg måtte være hjemme å passe på henne. Flyttet sammen med mannen min da jeg var 21 år. Har nå 3 barn i alderen 9, 7 og 5 år. Har kun hatt små vikar jobber og praksis gjennom NAV. Har mange og lange hull i cv. Har nå begynt med studielompetanse for å få meg en utdannelse. Men vil gjerne ha en jobb ved siden av.

Bor på ett lite sted med få jobber og kan av diverse grunner ikke flytte. Får nå sosialhjelp, men føler det er veldig nedverdigende. Maser på NAV om praksis og det kan jeg få. Har selv skaffet meg plass nå, men får ikke lov av NAV å begynne før etter sommeren, da de ikke har folk i praksis i sommer månedene! Føler meg udugelig og deprimert og at jeg aldri kommer til å få en ordentlig jobb.

Noen som har tips og råd til meg?

 

Anonymous poster hash: 3584e...b88

[Anonym bruker]

Hva med å oppsøke psykolog? Få pratet om det vonde du har opplevd.

 

Kan du søke deg inn på et studie som vil gi deg en jobb der du bor? Det vil være en investering i din og familiens framtid.

 

Anonymous poster hash: 91960...6c0

[Anonym bruker]

Hva med å oppsøke psykolog? Få pratet om det vonde du har opplevd.

 

Kan du søke deg inn på et studie som vil gi deg en jobb der du bor? Det vil være en investering i din og familiens framtid.

 

Anonymous poster hash: 91960...6c0

Jeg driver nå med studiekompetanse for å gå videre på høyskolen etterpå. Men det tar meg 4 år før jeg er ferdig. Vil ha en jobb nå, helst i går.

 

Anonymous poster hash: 3584e...b88

[Gjest elisa bt]

Jeg synes det høres ut som du kommer videre jeg, det går bare ikke så fort som du skulle ønske. Når man jobber mot et mål, kan det ofte være lettere å se hvor langt det er igjen, enn å se de skrittene man allerede har tatt. Ikke glem at du har tatt tak i ting, du er i gang med studiekompetansen og du har skaffet deg en praksisplass, som står å venter på deg til etter sommeren. Dette er jo skritt i riktig retning! 

 

Når man helst skulle ønske at man er framme allerede, er det frustrerende at ting ikke skjer med en gang. Jeg skjønner godt at du gjerne vil begynne i praksis nå, men siden det ikke er mulig er det ikke annet å gjøre enn å vente. Det du kan påvirke, er hva du vil fylle ventetiden med. Kanskje du kan bruke litt tid på å lese fag i sommer, så har du litt forsprang på studiekompetansen til høsten, og dermed kan ha mer overskudd til praksisplassen? Kan du lese deg litt opp om den bransjen du har fått praksis i, så du stiller mer forberedt? Eller kanskje det er noe annet du kan fylle dagene med, enten noe som fører deg nærmere målet, eller noe som gir deg energi og påfyll. 

 

Du sier du føler det nedverdigende å motta sosialhjelp. Sosialhjelpen er der fordi vi ikke vil at noen skal falle utenfor. Fordi vi mener at alle, også du, er verdifulle, og har rett til et verdig liv. Det at man i perioder er avhengig av slik hjelp er ingenting å skamme seg over, det er jo derfor den er der. Det er også fult ut forståelig hvorfor du har havnet i den situasjonen, og det er ikke selvforskyldt. Det er helt klart mye vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet når man har måtte ta seg av en forelder i stede for å gå på skole og /eller jobbe.  

 

Uansett tror jeg at selv om man jobber hardt og målbevisst mot noe, så er det viktig å også ta seg tid til å være tilstede her og nå. Ta vare på øyeblikkene og kjenne på at man er god nok som man er. 

 

Lykke til!