Noen som har solskinnshistorier?

[Anonym bruker]

Jeg er nå voksen, jobber ikke, men går til behandling hos psykolog.

 

Mine foreldre var/er rusmisbrukere. Har vært mange søvnløse kvelder som liten. Var på slutten av årene jeg bodde hjemme redd hver eneste dag etter at de prøvde å drepe hverandre.

Visste aldri hva jeg kom hjem for. Skulket siste året på ungdomsskolen. Men reddet det igjen på videregående. Karakterer i boks. Men etter det ble jeg en såkalt "naver"...

 

Det er så mye vondt. Ingen som trodde på meg.. Der jeg prøvde å redde meg og mine søsken vekk fra hjemmet, ved å trampe opp på døra til bv.

Ingen hjelp å få.

Politiet og ambulanse... husker de var hjemme.. men ingen hjelp..

Ville jo at de skulle sendt bekymringsmeldingen og det hadde blitt undersøkt i det minste.....

 

Men barnevernet måtte høre på foreldrene også... Jeg er så sur på alle som sviktet oss!

Og det er så sårt at ingen trodde på oss...... Sårt å tenke på at det er flere barn i dag også, som sikkert ikke blir hørt....

 

Er det noe håp?? Solskinnshistorier??

Anonymous poster hash: b580a...28b

[Anonym bruker]

Sender en klem til deg..

Har en meget alkoholisert mor. Hun drakk som en svamp fra jeg var 10 år. Før det var hun avholds..

Hun gikk nedenom og hjem da min far skillte seg fra henne og fant seg ny dame.

Stortsett hver dag var en kamp. Kamp om å holde hodet over vannet. Hun kjørte i fylla. Kom full på foreldremøter.. Ravet rundt i gata. Tisset utenfor blikken vi bodde i. Prøvde henge seg i oppgangen vår osv..

Barnevernet ble koblet inn. Men vi fikk lite hjelp. Vi var 3 barn. Jeg var eldst. Og den som tok ansvar.. Vet ikke hva jeg kan si forå hjelpe deg. Men jeg har klart meg bra..

Tok utdannelse. Gikk inn i millitæret. Og tok vare på mine yngre søsken.. de derimot gikk det ikke like greit med.. De ble begge rusavhengige. Men er begge nå utav helvettet og begynner å få et liv..

Jeg har slitt min del med angst og er vel det man kan kalle miljøskadet. Jeg må ha full kontroll på livet mitt. Må ha mye mat i huset. Overøser min datter med ting jeg aldri fikk. Må ha det ryddig og fint rundt meg. Alt dette pga jeg aldri hadde slikt som liten.. Angst har kommet og gått. Og har til tider brukt beroligende og sove tablett. Men aldri fast. Og er veldig obs på alt som kan være avhengighet skapende.

Jeg fungerer bra i arbeid og som Mamma.. Så solskinnshistorie? Ja mulig det.. Vet ihvertfall at jeg aldri lengre skal skylde på noen ang hva som har vært.. Jeg måtte tilslutt skape mitt eget liv og min egen verden og fremtid. Tok et steg av gangen.. Var knallhard på å klare å komme meg videre. Og vil ikke skylde på min mor. Bv. Min far eller noen ang hva, om, at, hvis, kanskje, dersom. Livet ble som det ble. Og det gjorde meg til den jeg er i dag. Er en hjertevarm person. Med masse venner. Og folk betror seg ofte til meg med sine ting. Siden jeg nå er mere aksepterende. Og aldri dømmer.. Min mor har i seinere tid fått påvist diverse lidelser. Som bipolar osv.. og hadde dette blitt fanget opp tidligere kunne vi vært skånt for mye vondt. Men nå er det engang slik at fortiden kan ikke forrandres. Kun min tankegang og innstilling på at ting kan bli bedre. At alt kan gå bra..

Fokuserer mye på alt det flotte i livet mitt. Kjæresten min. Min datter. Baby i magen.. Huset vårt.. Venner.. Jobb..

Har såklart mindre gode dager. Men de kommer sjelden nå i forhold til før..

Med engang jeg aksepterte min fortid og alt jeg har opplevd pustet jeg bedre.. Tenkte klarere..

When someone dont walk right. Turn left-

 

Anonymous poster hash: af03c...2a9

[Anonym bruker]

Solskinnshistorie: mor manisk depressiv med alkohol og piller som selvmedisinering. Far voldelig og uforutsigbar. Gjorde hjemmelivet utrygt for oss barna. Begge foreldre er ironisk nok sosialt begavet og mamma var fantastisk mor for oss da vi var små. Hun begynte å drikke mye rett før og etter skilsmisse. Vi er tre søsken som vokste opp i dette hjemmet. Vi har alle lange utdannelser og gode jobber og fine familier. Vi sliter hver på vårt vis med ettervirkninger av barndom, men har aldri brukt det som en unnskyldning for ikke å lykkes i egne liv. Tvert i mot! Vi har vært bestemte på å støtte hverandre og skape liv for våre barn som vi ikke fikk selv. Må understreke at en mamma og en pappa sjelden bare er slem, så min forsoning har gått ut på å finne alt det positive mine foreldre har gitt meg, og så har jeg valgt å gå videre og ikke tenke så mye på det negative. Lett er det kanskje ikke, men absolutt mulig!!

 

Lykke til HI! Jeg håper du kommer i meningsfullt arbeid! Jeg ernoverbevist om at det bete en kan gjøre for seg selv er å slutte å "syns synd i seg selv" ta grep i eget liv og leve hver dag fullt ut!!!

 

Anonymous poster hash: b93b2...e5e

[Anonym bruker]

Jeg står liksom helt fast der jeg er sur på wde som visste for eksempel men som ikke gjorde noe.. eller at vi gang på gang hadde besøk av politi og ambulanse, men ingen meldte ifra. Hadde noen gjort det, hadde mye vært reddet... :-(

 

Vet jeg ikke får det bedre før jeg lar det gå videre, men klarer ikke gi slipp på det.

 

Har bare kontakt med mor, siden far mener jeg er samme ull som moren min. Og at han ikke har mer å spille på med følelser, etter jeg ble myndig.

 

Vet det med å ikke synes synd på seg... Jeg er egentlig ganske sterk men akkurat det her temaet er vanskelig...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: b580a...28b

[Anonym bruker]

Hvordan ble dere så bestemt på å gå videre?

 

hi igjen

Anonymous poster hash: b580a...28b

[Anonym bruker]

Forferdelig trist å høre hva du har gått gjennom. Har du vurdert å utdanne deg til barnevernspedagog? Jeg tror du hadde gjort en fantastisk god jobb!

Anonymous poster hash: ab558...ad2

[Anonym bruker]

 

Hvordan ble dere så bestemt på å gå videre?

 

hi igjen

 

Anonymous poster hash: b580a...28b

Aldri vært et tema å ikke gå videre. Vi har alltid hatt sterk fokus på at vi skulle gjøre det beste ut av ting. Det har egentlig ikke vært noe rom for å "legge seg ned" og grine og dvele over fortid. Det er kanskje like mye en svakhet som en styrke da det er mange uforløste tanker og følelser. På den annen side. Jeg har ingen tro på at det hjelper å grave seg ned i dritten. Jeg kjenner flere som har hatt det tøffere enn meg, og som har skapt gode liv for seg selv. Disse ser jeg enormt opp til og ønsker å være som dem.

 

Prøv å legge dritten bak deg. Ta tak og gjør ting du har lyst til, som gir DEG glede og som ikke har noe med fortiden å gjøre. Det som har skjedd, det har skjedd. Uansett hvor mye tid du bruker på det så får du ikke barndommen tilbake. Du straffer kun deg selv ved å dvele, og hvorfor ønsker du å straffe deg selv??? Du må jo belønne deg selv med et godt liv!!!

 

Lykke til igjen

 

Anonymous poster hash: b93b2...e5e