Trenger litt hjelp til å takle dette...

[Anonym bruker]

Her jeg har bodd de siste årene har jeg hatt vanskelig får å bli kjent med folk. Jeg har fått kjempegod kontakt med noen mammaer til venninner av mine døtre, men det har forblitt på et "vi møtes i parken med barna"-nivå. En gang har jeg vært på kino med en av dem, en gang ute for å ta en øl med en annen. 

 

Vi har kjempegod kontakt når vi treffes og kommer godt overens - men de har nok med seg og sitt og egen familie og deres venner - jeg kom nok litt sent inn i løpet

 

Jeg forstår det godt, samtidig så er alle disse damene godt klar over min situasjon - innflyttet til stedet, ingen familie, skilt fra mannen - med andre ord; ganske alene/ensom. 

 

I dag tidlig traff jeg på to av dem og vi sto og snakket. Under samtalen kom det fram at de hadde hatt en jentekveld for noen måneder siden med vin og kos, bare de to. Det er greit nok - folk må få bestemme hva de vil og hvem de vil være med. Likevel gikk det et støkk i meg og jeg følte meg uvel, ensom, alene, lei meg og mye annet på en gang. 

 

Jeg viste selvfølgelig ikke dette til de to andre men da jeg gikk hjem etterpå så kjente jeg at tårene begynte å komme. Og det gjør de enda.

 

Jeg er en omgjengelig person, har ofte hatt nære, få, gode venner. Jeg tror ikke det er noe feil med meg, men begynner jo å lure. Jeg ser ganske ung ut - i tillegg til å være 36 år (og se ut som 30) er mine venninner rett over 40 (og ser sånn ut). Kan dette føre til at de "føler" at jeg er for ung, at de ikke føler at vi er helt på bølgelengde m.m.?

 

Jeg merker at jeg prøver å snu følelsene mine og tenke at jeg ikke trenger disse damene. Om åtte måneders tid så er jeg tilbake på jobbmarkedet og kommer nesten ikke til å se disse sånn regelmessig slik som nå. Kan jeg tillate meg å blåse litt i dem, holde "vennskapet" ved like ved å treffe de tilfeldig sånn som nå og slå av en prat men ikke vente meg noe mer. På den måten trenger jeg heller ikke å gjøre en innsats for at vennskapet utvikler seg - og kan la de seile sin egen sjø. Og jeg min.

 

Tør jeg gjøre dette, og risikere at jeg blir ennå mer Viggo venneløs - denne gangen på eget initiativ.

 

(For dere som tenker "finn deg andre venner" så er det nesten umulig tidsmessig akkurat for tiden...derfor må jeg vente til jeg "skifter" liv og kommer ut på jobbmarkedet)

Anonymous poster hash: f9166...826

[Iiiiik]

Jeg ville nok tenkt på hvordan jeg selv fremtrer i kontakt med dem. Synliggjør du at du ønsker mer sosial kontakt tror du? I situasjonen kunne du jo ha sagt "Å, det hørtes veldig hyggelig ut! Kanskje dere kunne komme til meg neste gang? Hadde vært deilig med en jentekveld, jeg er jo nesten alltid sammen med barnet mitt på kvelden".

 

Nå gjorde du jo ikke det og du hadde kanskje ikke klart å si det heller, med blid og entusiastisk stemme. Men hva med å invitere dem hjem til deg? Da får du klarere svar på om dette er damer du faktisk trives med utover tilfeldige treff i parken og du får svar på om de har samme ønske om kontakt som det du har.

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Er selv innflytter hit. Mannen har noen barndomskompiser her, så vi er jo sammen med de med familie. Men kjennr jeg savner egne venner...

 

På jobben min er det et godt miljø og jeg trives. Men de som er i min aldersgruppe er en veldig sammensveiset gjeng som møtes på vinkveld hos hverandre og drar på turer sammen. De er veldig hyggelige med meg, og vi har en veldig god tone, men de har ikke noe behov for å inkludere meg i dette fellesskapet. Og jeg skjønner jo det på alle måter, men jeg kan ikke hjelpe for at det føles litt sårt og jeg kjenner på at jeg så gjerne skulle vært inkludert i deres omgang også på fritiden...

Har begynt å dra i gang lønningspils for å møtes på fritiden, og det er noe alle ser ut til å sette pris på. Så da kan jeg jo håpe at de vil tenke på meg ved en senere anledning.

 

Mitt råd til deg er at du bør prøve å gjøre noe aktivt selv. Istedetfor å blåse i disse damene, bør du heller invitere de hjem til deg på ost og vin eller noe.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: ea259...a98

[Anonym bruker]

Venter du på å bli invitert eller er du flink og inviterer selv også? Jeg har noen "mammavenninner" selv her jeg bor, mens de gode venninnene mine bor et lite stykke herfra, så det er begrenset hvor ofte jeg treffer dem. Jeg har ikke så god tro på meg selv, så jeg tørr ikke alltid tro på at andre liker meg og derfor har jeg problemer med å foreslå at vi skal finne på ting, for jeg føler meg usikker på om de faktisk liker meg eller om de bare ber meg med på ting fordi de ber med de andre. Det som skjer da, er at andre blir usikker på hva jeg mener om dem og så blir de mer skeptiske til å be meg med på ting. Ingen god løsning, så jeg forsøker å invitere på ting jeg også, men jeg kan fortsatt bli mye flinkere.

Anonymous poster hash: bca28...78b

[Anonym bruker]

HI

Jeg er nok IKKE noe flink til å be andre eller å prøve å finne på noe sammen. Av tre grunner (som jeg først skjønte nå, etter å ha skrevet dette innlegget):

1. Jeg er lei av å bo her, og dermed orker/gidder jeg ikke å gjøre noe for at det blir bedre. Fordi jeg uansett, venner eller ikke, er trist fordi jeg må bo her (barnets far bor her)

2. Jeg er usikker på om noen i det hele tatt gidder å være med meg. Spør jeg ikke, så slipper de å ta stilling til dette. Spør jeg, og de svarer ja, så gjør de det sikkert av medlidenhet, da de vet at jeg er alene. Jeg vil jo ikke at folk skal være sammen med meg av medlidenhet (selv om de kanskje ikke er det, så er det det jeg tror)

3. TID!! Jeg har egentlig ikke tid akkurat nå til å gå ut og ha det gøy. Ikke tid, ikke ork. Jeg vil få mer tid etter hvert, og derfor føler jeg at jeg må stå på. Jeg trives forferdelig godt alene når jeg har barnefri. Litt for godt. Men jeg ser at det blir feil å mure seg inne en hel helg, annenhver uke. Det er det som gjør meg trist ((

 

 

Anonymous poster hash: f9166...826

[Anonym bruker]

HI

Jeg kom på en ting til som jeg har tenkt over litt i det siste. I fjor ble jeg kjent med en nyinnflyttet dame - rett fra Statene og ikke så god på norsk. Jeg er god i engelsk og vi har fått god kontakt. Jeg merket at jeg følte at vi var veldig like og at hun var ganske naturlig, alt ble liksom veldig behagelig sammen med henne. 

 

Etter å ha tenkt over det her om dagen, så fant jeg plutselig ut at når jeg var sammen med disse andre damene så følte jeg at jeg tok på en maske, at jeg passet på hva jeg sa og hvordan jeg sa det. At det var ting jeg IKKE ville si osv. Kanskje det er litt kulturen her på vestkanten som gjør disse damene vanskelig å komme innpå??

Anonymous poster hash: f9166...826

[Anonym bruker]

Følg den nyfunne magefølelsen din: det er mulig den amerikanske damen og du kan ha et mye nærere venneforhold enn du ville hatt med disse andre, men de dekker også et  behov - man trenger både venner, nære og mer perifere, bekjente og påtrufne.

Alder trenger ikke bety så mye når dere alle er voksne - jeg har over tjue års spenn på venninner, og det går fint, man er like på noe og ulike på andre ting, deler noen erfaringer og ikke andre. Det går mer på tonen, klangen i forholdet deres.

Anonymous poster hash: 7f57f...8fe