Lite glede over svangerskapet

[Anonym bruker]

Hei! Er i første trimester, og trenger litt råd fra andre gravide.

 

De første ukene av svangerskapet følte jeg både spenning og glede over svangerskapet, og tenkte mye på det. Har slitt litt med kvalme og andre svangerskapssymptomer. Den siste uken har formen vært på topp og føler meg som før svangerskapet. Aktive dager på jobb og trening akkurat som før. Dessverre kjølner tankene rundt svangerskapet fra dag til dag, og jeg orker nesten ikke snakke om graviditet og baby med de få personene som vet om hemmeligheten. Ikke er jeg særlig glad for babyen der inne heller, og vil helst ikke tenke så mye på det. Mannen min vet ikke at jeg tenker slik, for vil ikke såre han. Det er stunder hvor jeg angrer på hele svangerskapet og kun ønsker mitt "gamle" liv tilbake, selvom jeg i utgangspunktet ønsket å bli gravid. Det kan ha noe med den store forandringen i livet å gjøre, for dette blir mitt første barn. Alt dette overrasker meg, for hadde i utgangspunktet trodd at jeg kom til å bli en overentusiastisk gravid kvinne:-P

 

Andre som har hatt det sånn i begynnelsen av svangerskapet? Bør jeg snakke med fastlegen, eller har andre erfart at dette er følelser som kommer og går? Fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre, for abort er jo ikke et ønskelig alternativ og helt utenkelig. Tror heller det er tankesettet mitt som må endres?

 

Takknemlig for svar:-)

 

 

Anonymous poster hash: c1f38...d14

 

Anonymous poster hash: c1f38...d14

[Anonym bruker]

Har det slik også. Mitt andre barn. Er veldig fornøyd med mitt første og angrer av og til på denne graviditeten. Men jeg fullfører og håper det endrer seg. Er i første tri. Jeg tenker minst mulig på graviditeten og snakker ikke om den. Samboer vet hvordan jeg har det og respekterer at jeg trenger tid. Anbefaler å snakke om dette med samboeren din.

 

Anonymous poster hash: e5787...b87

[Anonym bruker]

For et utakknemlig beist av ei fittekjerring du er! Fortjener ikke den stakkars babyen i magen din!

 

Anonymous poster hash: 57baa...95b

[Ugl@ ruger...]

Helt normalt at man kan føle litt blandede følelser og ambivalens innimellom. Det er mye som skjer i kroppen, hormoner tuller med følelsene våre. Jeg er selv planlag gravid med barn nr 4, gleder meg stort, men jeg hadde dager innimellom tidligere med tvil, litt " anger" og litt angst rett og slett. Yngstebarnet er nå 7 år, eldste straks 16 år.

Men det vil gå seg til. Ikke ha dårlig samvittighet, det går over!

[Anonym bruker]

Slapp av, det BLIR bra og du kommer sikkert til å elske babyen høyere enn alt når den endelig kommer.

 

1.trimester er "rart", det veksler veldig mellom at man føler seg veldig gravid med kvalme og alt mulig til å ha null symptomer og engste seg for at noe ikke er som det skal. Og av og til føler man seg ikke gravid i det hele tatt, for man ser ikke gravid ut og kjenner jo ikke noe til den lille som vokser i magen.

Kanskje du ubevisst har sett for deg at du skulle være konstant superlykkelig om du ble gravid og derfor føler "skuffelse" når du ikke føler det?

Ikke glem at du er full av hormoner (på godt og vondt), det skal man ikke kimse av!

Anonymous poster hash: 71112...5d0

[Anonym bruker]

 

For et utakknemlig beist av ei fittekjerring du er! Fortjener ikke den stakkars babyen i magen din!

 

Anonymous poster hash: 57baa...95b [/quote

 

Sliter du med å bli gravid? I så fall har du min fulle sympati. Jeg håper det ordner seg for deg. Ig jeg håper at når du lykkes så er det noen der for deg som kan forstå deg om ikke alle følelsene du får er helt "logiske", du viser mulig selv ekstremt lite empati med det svaret du gav.

 

Hilsen ano nr 2 som også er gravid og har litt merkelig følelser FOREELØPIG (jeg vet nylig av erfaring at det ordner seg og at både HI og jeg kommer til å glede oss masse når svangerskapet er "skikkelig" i gang)

 

Anonymous poster hash: e5787...b87

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg forstår følelsen du går igjennom nå! Vi er planlagte gravide, og gleden var jo selvsagt kjempe stor ved positiv test, men så kom angsten; "hva har vi gjort nå", "og "vil dette i det hele tatt gå bra". Mange følelser og tanker i hodet på én gang! man går fra å være deg selv, til å ha en liten spire i magen som vil endre livet for alltid! Fortsatt klarer jeg ikke helt og slappe av, glede meg over bebisen, mtp at det er såpass tidlig i 1 trimester, for jeg vet at jeg blir knust hvis det skulle gå gale. men samtidig er jeg så takknemlig for at vi i det hele tatt klarer og bli gravide, det er ikke alle det går like lett for, mange som sliter med å bli gravide :-( jeg tror at etterhvert som ukene går, og når magen går fra og være blubben til gravidmage, så vil gleden gradvis komme også, det går gjerne mer opp for én :-)

 

Anonymous poster hash: fea22...882

[Anonym bruker]

 

 

For et utakknemlig beist av ei fittekjerring du er! Fortjener ikke den stakkars babyen i magen din!

 

Anonymous poster hash: 57baa...95b [/quote

 

Sliter du med å bli gravid? I så fall har du min fulle sympati. Jeg håper det ordner seg for deg. Ig jeg håper at når du lykkes så er det noen der for deg som kan forstå deg om ikke alle følelsene du får er helt "logiske", du viser mulig selv ekstremt lite empati med det svaret du gav.

 

Hilsen ano nr 2 som også er gravid og har litt merkelig følelser FOREELØPIG (jeg vet nylig av erfaring at det ordner seg og at både HI og jeg kommer til å glede oss masse når svangerskapet er "skikkelig" i gang)

 

Anonymous poster hash: e5787...b87

 

Tusen takk er gravid foresten men var ikke lett å komme hit

 

Anonymous poster hash: 57baa...95b

[Ugl@ ruger...]

Blir anneledes når man har vært på UL, kjenner liv osv. Da kommer som oftest gleden tilbake igjen. Å gå gravid og det å få barn er en berg og dalbane i hormoner og følelser.

Derfor det irrasjonelle og stygge svar fra en lengre oppe også sikkert. For jeg håper ikke fittekjerring er en del av det daglige vokabularet til en vordende mor til vanlig ;-b

[Anonym bruker]

HI her.

 

Takk for gode og støttende tilbakemeldinger. Det er godt å vite at det ikke er bare jeg som går rundt med hele følelsesspekteret i hodet på en gang; glede, bekymring, angst og anger, og at alt det svirrer oppi hodet samtidig:-P Mye mulig jeg er skuffet over meg selv som ikke føler den overveldende gleden jeg forventet, og skuffelsen ligger mye til grunn for at jeg startet denne tråden i det hele tatt. Å vite at andre deler de samme følelsene gjør det nok litt lettere å godta mine egne følelser.

 

Disse følelsene er foreløpige, det vet jeg. Takk for at dere minner meg på det. Det er godt å møte forståelse fra andre som også har gått rundt med tusen tanker i hodet samtidig som masse skjer med kropp og sinn. Ingen kan si at det er lett å gå fra bekymringsløst samboerliv til bekymrede vordende foreldre. Tror jeg får ta meg en prat med samboer så vi kan finne ut av dette sammen. Jeg gleder meg til å kjenne liv og kjenne babyen i magen! :-) La meg tilslutt understreke at dette barnet kommer til å bli svært elsket og ivaretatt på alle mulige måter når han eller hun endelig er her. Akkurat DET vet jeg<3

 

Til deg som mener jeg er en egoistisk kjerring. Lykke til med svangerskapet :-) Håper du slipper å kjenne på slike følelser selv i løpet av svangerskapet, for det blir nok ikke lett å kalle seg selv det samme ;-)

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c1f38...d14

[Ugl@ ruger...]

Kan være greit at du snakker med samboeren din, de vordende fedre kan gå med mange tanker og følelser de også, viktig å kunne snakke sammen om slike ting.

Jeg snakket mye med mannen da jeg hadde disse tankene, han forsto meg og trøstet meg.