Raserianfall etter utroskap

[Anonym bruker]

For snart to år siden fortalte mannen min meg at han hadde vært utro. Det hadde skjedd over tid, i perioder da forholdet vårt var fint. Jeg hadde en voldsom nedtur, var sykemeldt i perioder på grunn av depresjon. Han angrer forferdelig, og det er en lang historie bak det han gjorde. Han har lagt seg helt flat, og vi har gått til parterapi ganske lenge. 

 

Etter ca ett år begynte det å føles lettere. Nå har vi det stort sett veldig bra, livet og forholdet begynner å føles normalt igjen. Problemet mitt er at fra tid til annen provoserer småting frem voldsomme raserianfall hos meg. Da går jeg nesten ut av meg selv, spyr eder og galle og maler ut for ham på den mest ydmykende måten hva han har gjort, kaller ham de grusomste ting. Der og da er det som en rus, jeg klarer ikke å stoppe før jeg har rast ferdig. Etterpå føler jeg meg elendig og angrer forferdelig. Mens jeg raser vil jeg bare såre og ydmyke ham, men når jeg er ferdig hater jeg meg selv for å gjøre ham vondt. Det kan gå måneder uten at det skjer, og jeg tror det er et tilbakelagt stadium, men så skjer det igjen. Og igjen. Jeg har merket at det særlig skjer dersom han utfordrer meg eller går imot meg. Da er det som en eksplosjon i hodet, der alt i meg skriker at jeg ikke vil ta imot noe mer fra ham. Vi har et barn på fire år. Selv om jeg klarer å beherske raseriet når han er til stede, så merker han helt sikkert at jeg blir sammenbitt av sinne.

 

Jeg skjønner at dette ikke går i lengden. Jeg har tilgitt ham, jeg ønsker virkelig å la fortid være fortid, men jeg får det ikke til. Er det noen som har opplevd noe liknende, som kan gi meg råd?

Anonymous poster hash: b8420...2a1

[Anonym bruker]

Du har nok ikke tilgitt ham helt. Har selv vært gjennom noe som muligens er enda verre - der hadde mannen forhold på si, helt åpent foran familie og venner, med ei annen han hadde følelser for, mens jeg gikk høygravid og i babyens første levemåneder.

 

Vi måtte faktisk i terapi der jeg så at han fikk skikkelig overhøvling av familieterapeuten (en mann), som tok uforbeholdent min side, selv om han hørte HANS (pyntede) versjon av saken. Da så jeg på hele mannen at det har gått opp for ham. Men det første året har vært vanskelig. Jeg var usikker, bitter, sint, trist, gikk i en liten depresjon vil jeg tro. Heldigvis er jeg veldig stabil person med stålkontroll på meg selv, slik at jeg kan sitte og smile selv om det er storm inne i meg.

 

Ta ham med til terapi og få ham til å snakke om det og innse hva han har gjort. En annen ting - analyser om det er noe ved ham som gjør at du freaker ut. Kanskje han kommer med nedlatende kommentarer? Ikke ser deg? Avviser deg følelsesmessig? Tar deg for gitt? Finn ut av det og videreformidle det til ham.

Anonymous poster hash: d4038...027

[Anonym bruker]

 

Du har nok ikke tilgitt ham helt. Har selv vært gjennom noe som muligens er enda verre - der hadde mannen forhold på si, helt åpent foran familie og venner, med ei annen han hadde følelser for, mens jeg gikk høygravid og i babyens første levemåneder.

 

Vi måtte faktisk i terapi der jeg så at han fikk skikkelig overhøvling av familieterapeuten (en mann), som tok uforbeholdent min side, selv om han hørte HANS (pyntede) versjon av saken. Da så jeg på hele mannen at det har gått opp for ham. Men det første året har vært vanskelig. Jeg var usikker, bitter, sint, trist, gikk i en liten depresjon vil jeg tro. Heldigvis er jeg veldig stabil person med stålkontroll på meg selv, slik at jeg kan sitte og smile selv om det er storm inne i meg.

 

Ta ham med til terapi og få ham til å snakke om det og innse hva han har gjort. En annen ting - analyser om det er noe ved ham som gjør at du freaker ut. Kanskje han kommer med nedlatende kommentarer? Ikke ser deg? Avviser deg følelsesmessig? Tar deg for gitt? Finn ut av det og videreformidle det til ham.

 

Anonymous poster hash: d4038...027

 

 

Takk for svar. 

Vi går i terapi, og har gjort det en stund. Og han innser hva han har gjort mot meg, han har lagt seg helt flat. Jeg ble så sjokkert og såret da jeg fikk vite om det, det kom virkelig som lyn fra klar himmel. Det ødela så utrolig mye for meg, men han har gjort alt i hans makt for å gjøre opp for det. Allikevel er det som om jeg ikke klarer å legge det dødt. Det kan slumre i lang tid, men så kan småting få det til å våkne eksplosivt. Jeg forstår det ikke selv. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: b8420...2a1

[Anonym bruker]

Hei! 

 

Vet det ikke er det samme, men kanskje det ligner litt likevel siden det handler om å ha blitt sviktet...

 

Jeg opplevde å bli sviktet av min mann. Dette skjedde i en periode av livet hvor jeg personlig var lengst nede. Dette kom av traumer jeg fikk både før, under og etter svangerskap (ene). Fikk ingen støtte av han, han faktisk gjorde ting værre for meg. I tillegg til dette utviklet han en svært nedelatende måte å være mot meg på. Overfor meg, ungene, familie og venner.. Så ydmykende

 

Jeg er normalt en veldig sterk person. I en periode hvor jeg trengte at han støttet meg følte jeg mange ganger at han har prøvd å kue, pyskisk kvele meg osv...

 

Etter mye om og men så fikk vi hjelp... Jeg har blitt mer eller mindre meg selv igjen. Har fått tilbake troen på meg selv om det enda fins rester igjen av traume. Tro det eller ei så har vi som par også funnet sammen. På det værste hatet jeg han, virkelig, men pga situasjonen jeg var i klarte jeg ikke dra fra han. Var bare ikke sterk nok verken fysisk eller psykisk.

 

Det som er på min kappe nå er at jeg enda har disse raserianfallene. Disse blir utløst i lignende situasjoner som du beskriver. Altså når han går meg i mot. Får de i fra tid til annen... Før fikk jeg det en gang i uka, når får jeg det kanskje hver 2.-3. mnd. Det blir bedre. Jeg har for min del funnet ut at det som gjør at jeg får mindre av disse raserianfallene er hvis vi snakker om de tingene som for meg er "uløst". Dvs at det er enkelte ting jeg har mer behov for å snakke om.. Jeg er ikke ferdig rett og slett. Noen ting må man snakka masse om, andre litt mindre.. For hver av disse tingene vi klarer å prate oss igjennom desto færre raserianfall får jeg..

 

 

Håper dere klarer å finne ut av det Det er tøft, men er mannen den rette for deg er det verdt det

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2e6ac...006

[Anonym bruker]

Forgiven, not forgotten!

 

Hvis du ikke klarer å tilgi helt, så er det best for dere alle at dere går hver deres vei. Det han gjorde er absolutt ikke greit, ikke på noen måte. Men når han har lagt seg langflat og vil prøve å fikse forholdet, og du har og sagt deg villig til det, så må du gi slipp. Du kan ikke forvente at mannen fra nå og frem over skal trippe rundt på tærne og aldri si deg imot, uansett hva det måtte gjelde. Sånn fungerer ikke et forhold. Jeg kan virkelig skjønne disse raserianfallene, men hvor lenge mener du han skal betale for sviket sitt?

 

Tror ingen ville sagt noe på et samlivsbrudd pga utroskap, så hvis du kjenner at dette klarer du ikke komme over, så er det også greit.

 

Anonymous poster hash: fb46a...851

[Anonym bruker]

Forgive sounds good, forget I'm not sure i could...

 

Anonymous poster hash: 5ea10...2de

[Anonym bruker]

Forgiven, not forgotten!

 

Hvis du ikke klarer å tilgi helt, så er det best for dere alle at dere går hver deres vei. Det han gjorde er absolutt ikke greit, ikke på noen måte. Men når han har lagt seg langflat og vil prøve å fikse forholdet, og du har og sagt deg villig til det, så må du gi slipp. Du kan ikke forvente at mannen fra nå og frem over skal trippe rundt på tærne og aldri si deg imot, uansett hva det måtte gjelde. Sånn fungerer ikke et forhold. Jeg kan virkelig skjønne disse raserianfallene, men hvor lenge mener du han skal betale for sviket sitt?

 

Tror ingen ville sagt noe på et samlivsbrudd pga utroskap, så hvis du kjenner at dette klarer du ikke komme over, så er det også greit.

 

Anonymous poster hash: fb46a...851

 

Men ser du ikke av det jeg skriver at dette ikke er noe jeg klarer å kontrollere? Jeg ønsker å være ferdig med det, og tror selv at jeg er det, for så å oppleve at småting tenner en gnist som fører til eksplosjon. Jeg forventer ikke at han skal trippe rundt meg, jeg ønsker et likeverdig forhold. Og så får jeg det noen ganger ikke til. Hadde dette vært et valg jeg kunne ta, så hadde jeg tatt det forlengst. Men når raseriet kommer, er det som å ha fått et fremmed stoff inn i kroppen, en gift som gjør meg gal i en kort periode. 

 

Samlivsbrudd er ikke noe noen av oss ønsker. Vi ønsker begge en ny start, og nå er det dessverre jeg som holder igjen for det. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: b8420...2a1

[Anonym bruker]

 

Forgiven, not forgotten!Hvis du ikke klarer å tilgi helt, så er det best for dere alle at dere går hver deres vei. Det han gjorde er absolutt ikke greit, ikke på noen måte. Men når han har lagt seg langflat og vil prøve å fikse forholdet, og du har og sagt deg villig til det, så må du gi slipp. Du kan ikke forvente at mannen fra nå og frem over skal trippe rundt på tærne og aldri si deg imot, uansett hva det måtte gjelde. Sånn fungerer ikke et forhold. Jeg kan virkelig skjønne disse raserianfallene, men hvor lenge mener du han skal betale for sviket sitt?Tror ingen ville sagt noe på et samlivsbrudd pga utroskap, så hvis du kjenner at dette klarer du ikke komme over, så er det også greit.Anonymous poster hash: fb46a...851

 Men ser du ikke av det jeg skriver at dette ikke er noe jeg klarer å kontrollere? Jeg ønsker å være ferdig med det, og tror selv at jeg er det, for så å oppleve at småting tenner en gnist som fører til eksplosjon. Jeg forventer ikke at han skal trippe rundt meg, jeg ønsker et likeverdig forhold. Og så får jeg det noen ganger ikke til. Hadde dette vært et valg jeg kunne ta, så hadde jeg tatt det forlengst. Men når raseriet kommer, er det som å ha fått et fremmed stoff inn i kroppen, en gift som gjør meg gal i en kort periode.  Samlivsbrudd er ikke noe noen av oss ønsker. Vi ønsker begge en ny start, og nå er det dessverre jeg som holder igjen for det.  HI Anonymous poster hash: b8420...2a1

 

Da trenger du kanskje å komme deg til noen som kan hjelpe deg med det. Parterapi er bra det, men tror kanskje du trenger timer alene hos en terapeut/psykolog. Lykke til i hvertfall.

 

Anonymous poster hash: fb46a...851

[Anonym bruker]

Anbefaler sinnemestringskurs... Jeg opplevde også utroskap, men klarte ikke tilgi selv om jeg prøvde. Hatet han rett og slett for mye og klarte ikke å være sammen med han. Jeg gråt meg i søvn hver natt i et år etterpå. Tok ut sinnet/hatet mitt på hvem som helst, også meg selv. 

 

Det begynner å bli 5-6 år siden nå, og hatet er i ferd med å blekne. Men jeg hadde aldri klart å være sammen med han. Sviket er for stort. Vi hadde heldigvis ingen barn sammen. 

Anonymous poster hash: 14f70...d72

[Anonym bruker]

Kan ikke sette meg inn i situasjonen din da jeg ikke har opplevd utroskap selv... Men er vokst opp med det i nær familie...

 

Har troen på at du har ting som er uløst og som du trenger å snakke om. Det hjelper å snakke og snakket til du føler deg ferdig... 

 

Hvis det ikke hjelper så får du prøve noen av tipsene til de andre. Høres utgangspunktet ikke ut som du trenger sinnemestringskurs (!?) 

 

Gi iallefall ikke opp for lett.. Det er ikke sikkert det er verdt det. 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2e6ac...006