Hva sier jeg til barna?

[Anonym bruker]

Kort fortalt. Mannen til min beste venninne valgte å avslutte livet sitt for noen dager siden. Det kom som et sjokk for alle da han ikke har vist noen symptomer på depresjon ol. Min venninne har fått sammenbrudd og blitt lagt inn på psykiatrisk sykehus. De har tre jenter på 2, 4 og 7 år, og ettersom jeg har hatt nesten daglig kontakt med barna ønsket familien at jeg skulle ta meg av barna til mor blir frisk nok til å være en mor igjen. Barna er selvfølgelig triste og lurer på når pappa kommer (vi har forklart alt i samarbeid med en barnepsykolog, men de forstår ikke) og når mamma blir frisk igjen. Hva sier vi/jeg? Faren etterlot ikke noe brev så vi har ingen forklaring på hvorfor han tok det valget. Jeg prøver å finne de rette ordene, men får det ikke til. Samtidig så er jo hele situasjonen tøff for meg også, men jeg prøver å ikke gråte så de ser det. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre for å støtte disse nydelig uskyldige barna som har havnet i et mareritt.

 

Anonymous poster hash: 47814...085

[Anonym bruker]

Dessverre så har jeg ingen gode råd eller velvalgte ord å komme med, men jeg ville bare si at det er beundringsverdig av deg å ta inn 3 stakkars små! Du er god <3

 

Bare vær der for dem nå som de trenger trygghet - det er alt jeg kan komme med.

 

Lykke til, kjære deg. Klem <3

 

Anonymous poster hash: f7580...fe9

[Iiiiik]

Uff, de riktige ordene er jo ikke mulige å finne i en slik situasjon. 

 

Tenker at det de trenger å vite er at mamma kommer tilbake selv om pappa aldri mer kan komme tilbake til dem. De trenger å høre om og om igjen at pappa var glad i dem og at mamma er glad i dem. Jeg ville nok sagt at jeg vet ikke helt når mamma kommer tilbake, men hun vil være sammen med dere når hun ikke har så mange triste tanker lenger. Er venninnen din frisk nok til å ta imot besøk av dem, ville jeg dratt dit med dem. 

 

De tåler godt at du gråter sammen med dem, det er naturlig at du er trist så lenge du ikke mister helt kontrollen over deg selv. 

 

Jeg ville nok fokusert mest på å trygge dem på at mamma kommer tilbake. Å forstå at faren valgte å avslutte livet sitt, er nesten ufattelig for barn. "Pappa var syk i tankene sine og derfor er han død nå" er kanskje tilstrekkelig. De vil sikkert resten av livet lure på hva det var som skjedde, men det er viktig at de skjønner at det ikke er deres skyld. 

[Anonym bruker]

Bare vær der for de, ta ting som det kommer og ikke tenk så mye over på hva som evt kommer.

 

En nabo der jeg bodde når jeg var liten passet på to barn som mistet foreldrene sine i en ulykke. Meg og mamma hjalp til med å skaffe litt klær, mat og slike praktiske ting som plutselig ble vanskelig når slikt skjer. Barna hadde det vanskelig, men roen naboene hadde tror jeg hadde alt å si. At huset sto på snei, og foreldrene flyttet ut på sofaen for at ungene skulle få sove i deres seng. Ett ønske fra barna om å sove i samme rom. At livet passerte forbi utenfor deres boble,uten at barna ble presset til å føle og mene noe hele tiden hadde mye å si.

En vanskelig tid for alle i huset, men roen og det å ta ting som det kom var det barna trengte der og da. At de kunne gå ut i gata og leke med oss andre, at de hadde ett fang å krypi i når de trengte det.

 

Men de voksne gråt der også, og barna har ikke vondt av å se at vi voksne gråter heller. Vær åpen om følelsene, og si at det er greit å gråte om en vil det. Vil en sitte på en fang og gråte uten å måtte fortelle om hvorfor en gråter, eller vil en prate. Ta ting etter hvordan barna reagerer.

 

 

 

Anonymous poster hash: bef20...5fc

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva du skal si. Kansje du kan få hjelp av presten der du bor. De er ofte veldig flinke med slike vanskelige samtaler.

 

Bare en ting. Husk å la barna få fri fra sorgen innimellom.

 

Anonymous poster hash: b712e...a27