Vil vi få en generasjon mindre selvstendige voksne....

[Frøken Ubesluttsom]

Når alle barna som i dag er små og blir overbeskyttet til tusen, blir voksne?

Bare lurer jeg altså.

 

Savner noen saftige diskusjoner her inne, så kjør debatt.

Litt nysgjerrig på hva slags tanker folk gjør seg omkring dette.

 

Barn i dag får ofte "boltre seg mindre fritt" enn vi gjorde da vi var små. Alt er jo farlig. Farlig å være aleine hjemme, farlig å være ute å leke hele dagen uten tilsyn, farlig å sove i telt i hagen aleine, farlig å klatre i trær,  farlig å la de få prøve å feile rett og slett.. 

Ser jo/hører om barn som allerede i dag er mindre selvstendige enn barn på samme alder for bare noen år tilbake.

 

Vil ikke dette føre til at de blir mindre selvstendige og mer avhengig av andre?

 

Mener ikke nødvendigvis å provosere noen, men hvis noen blir provosert, så får de bli det. Kan kanskje være bra å bli litt provosert i blandt og?

[Katteskinnet]

Her vi bor har de laget myke underlag på alle lekeplassene. Sand er for farlig, må vite.

Jeg trodde at litt av "poenget" med å være barn var å lære av sine erfaringer. Moren min lot meg skjære et eple da jeg var rundt 7-9. Kniven skled og jeg kuttet meg kraftig i håndleddet. Vet du, jeg har aldri kuttet meg igjen! Det var stor lærdom i det for meg.

 

Mine barn får klatre i trær og fjell, og boltre seg rimelig fritt (Selv om jeg er hønemor ved at jeg alltid holder et visst øye med dem, selvfølgelig )

[Anonym bruker]

Når alle barna som i dag er små og blir overbeskyttet til tusen, blir voksne?

Bare lurer jeg altså.

 

Savner noen saftige diskusjoner her inne, så kjør debatt.

Litt nysgjerrig på hva slags tanker folk gjør seg omkring dette.

 

Barn i dag får ofte "boltre seg mindre fritt" enn vi gjorde da vi var små. Alt er jo farlig. Farlig å være aleine hjemme, farlig å være ute å leke hele dagen uten tilsyn, farlig å sove i telt i hagen aleine, farlig å klatre i trær, farlig å la de få prøve å feile rett og slett..

Ser jo/hører om barn som allerede i dag er mindre selvstendige enn barn på samme alder for bare noen år tilbake.

 

Vil ikke dette føre til at de blir mindre selvstendige og mer avhengig av andre?

 

Mener ikke nødvendigvis å provosere noen, men hvis noen blir provosert, så får de bli det. Kan kanskje være bra å bli litt provosert i blandt og?

 

Er helt enig med deg. Trist!

 

Anonymous poster hash: 47873...991

[Anonym bruker]

Jeg klarer liksom ikke helt å bekymre meg for kommende generasjoner. Noen blir sånn og noen blir slik, og sånn har det alltid vært. Unger er forskjellig og oppdras forskjellig.

 

Den eldre generasjonen har klaget på den yngre generasjonen siden tidenes morgen, likevel går det fremover med oss, til tross for alle dommedagsprofetiene

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg klarer liksom ikke helt å bekymre meg for kommende generasjoner. Noen blir sånn og noen blir slik, og sånn har det alltid vært. Unger er forskjellig og oppdras forskjellig.

 

Den eldre generasjonen har klaget på den yngre generasjonen siden tidenes morgen, likevel går det fremover med oss, til tross for alle dommedagsprofetiene

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

Joa men når man allerede ser tendensen til så mange uselvstendige barn (bare her inne leser man om en god del), må jo dette også følge de til de blir gamle.  Det kan jo ha med oppdragelse å gjøre, men nettopp da må man jo gå i seg selv å se at den måten å oppdra på ikke er den riktige. Eller?????

 

[Anonym bruker]

Husker ikke hvilket seminar jeg hørte det på, men er sosionom og jobber med barn og risiko, så det var i den sammenhengen...

 

Barna som tilhører "curling-generasjonen" sliter med å vurdere risiko når de blir eldre. Fordi de ikke har fått prøve og feile, slå seg og lære av  det, så skjønner de faktisk ikke hva som er farlig og ikke, hva som gjør vondt, og hvordan deres handlinger kan påvirke dem selv og andre. Det er ikke bare å si at det er klart de kan/vet, det er jo logisk. Det er ikke logisk om man aldri har lært at det er sånn.

Ser man på tv at man kan slå noen igjen og igjen og igjen, og aldri har erfart på kroppen å slå seg kraftig å få vondt, eller hvor lite som skal til for at man kan bli skadet, så forstår man heller ikke hvor stor skade man kan påføre andre gjennom feks slag og spark...

 

Synes det er bekymringsfult at vi pakker oss selv og våre søte små inn i vatt og skjermer dem mot alt som er vondt og vanskelig. Da går man glipp av viktig lærdom som man faktisk trenger når man blir stor/voksen, og gjennom oppveksten.

Barna våre trenger å prøve og feile, de trenger å falle og slå seg og gjøre egne erfaringer, så må vi som voksne være der med dem, støtte dem, veilede dem og fortelle dem hva som er litt farlig/vondt, hva som er veldig farlig/vondt, og sammen lære dem hvordan de bør føre seg i den verden de lever i i dag, og skal leve i som voksne

Anonymous poster hash: d1d93...d8a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg klarer liksom ikke helt å bekymre meg for kommende generasjoner. Noen blir sånn og noen blir slik, og sånn har det alltid vært. Unger er forskjellig og oppdras forskjellig.

 

Den eldre generasjonen har klaget på den yngre generasjonen siden tidenes morgen, likevel går det fremover med oss, til tross for alle dommedagsprofetiene

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

Joa men når man allerede ser tendensen til så mange uselvstendige barn (bare her inne leser man om en god del), må jo dette også følge de til de blir gamle. Det kan jo ha med oppdragelse å gjøre, men nettopp da må man jo gå i seg selv å se at den måten å oppdra på ikke er den riktige. Eller?????

Men er barn i dag mindre selvstendige? Er dette bare en følelse du har etter å ha lest her inne, eller er det gjort seriøs forskning på det?

 

Den yngre generasjonen er alltid blitt svartmalt og spådd en forferdelig fremtid...

 

Om så barn i dag viser seg å være mindre selvstendige... Hvilke reelle konsekvenser har det? Er de mindre lykkelige? Håndterer de livene sine dårligere? Takler de skolen dårligere enn tidligere generasjoner? Forblir de uselvstendige livet ut, eller kommer selvstendigheten senere?

I mange tilfellet snakkes det jo om at barn tvinges til å bli voksne altfor tidlig... Hva er egentlig realiteten?

 

Dette er spørsmål som bør belyses før i hvert fall jeg er villig til å fordømme oppdragelsesmetodene til en hel generasjon foreldre.

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

[Anonym bruker]

Her vi bor leker ungene i fjæra og på bergene, de er ute alene fra 3-års alderen, sykler i gata, går på ski, spikker med kniv og går på snørra.

Ingen myke matter verken på lekeplassene eller i barnehagene.

 

Ungene mine vokser opp som jeg vokste opp. Bygdejenter med bein i nesa og sår på beina.

Anonymous poster hash: bbc86...9fb

[Frøken Ubesluttsom]

 

 

Jeg klarer liksom ikke helt å bekymre meg for kommende generasjoner. Noen blir sånn og noen blir slik, og sånn har det alltid vært. Unger er forskjellig og oppdras forskjellig.

 

Den eldre generasjonen har klaget på den yngre generasjonen siden tidenes morgen, likevel går det fremover med oss, til tross for alle dommedagsprofetiene

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

Joa men når man allerede ser tendensen til så mange uselvstendige barn (bare her inne leser man om en god del), må jo dette også følge de til de blir gamle. Det kan jo ha med oppdragelse å gjøre, men nettopp da må man jo gå i seg selv å se at den måten å oppdra på ikke er den riktige. Eller?????

Men er barn i dag mindre selvstendige? Er dette bare en følelse du har etter å ha lest her inne, eller er det gjort seriøs forskning på det?

 

Den yngre generasjonen er alltid blitt svartmalt og spådd en forferdelig fremtid...

 

Om så barn i dag viser seg å være mindre selvstendige... Hvilke reelle konsekvenser har det? Er de mindre lykkelige? Håndterer de livene sine dårligere? Takler de skolen dårligere enn tidligere generasjoner? Forblir de uselvstendige livet ut, eller kommer selvstendigheten senere?

I mange tilfellet snakkes det jo om at barn tvinges til å bli voksne altfor tidlig... Hva er egentlig realiteten?

 

Dette er spørsmål som bør belyses før i hvert fall jeg er villig til å fordømme oppdragelsesmetodene til en hel generasjon foreldre.

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

 

Mange gode problemstillinger du kommer med der. Hva tenker andre om dette? Jeg bare kaster ut noen svar jeg for å få igang diskusjonen. Ikke dermed sagt det er sånn, eller at jeg har rett eller at jeg er hardnakket uenig med deg.

 

 

Endret 25. april 2014 av Fiskebollerihvitsaus..

[Anonym bruker]

Jeg er så enig! Og jeg har bevisst latt barnet mitt prøve før jeg hjelper han fra han var liten. Han er fantastisk selvstendig til å være snart 5år, alltid fått mye skryt fra bhg for at han klarer det meste selv. Jeg har også bevisst latt han tuttle på selv, barna trenger å bruke fantasien, ikke bli underholdt 24/7. Han går gjerne ut i hagen eller sandkassen og leker mens jeg rydder og gjør mitt inne. Har gjerne et vindu ut mot han åpent slik at jeg hører hvis det er noe. Han er også fantastisk hjelpsom og inkluderende siden jeg tar han med på husarbeidet.

 

Så fikk jeg meg kjæreste da, han har en sønn som nå er 9år. Gutten ¨klarer¨ nesten ikke noe, og hvis du sier han kan få velge hva han vil gjøre får vi bare i retur at han vil pappaen ska lfortelle han hva han skal. Han sitter rett opp og ned i bilen til faren har tatt bilbelte på han, og han forventer at brødskivene skal smøres for han. Dette er fars feil, som så lenge har vert alene og dulla og sydd puter under armene hans. Svigermor bor rett nedenfor oss, men han får ikke gå dit alene (da er det svigers som gjør seg vansklig).

 

Har hatt mange runder med dette jeg og sambo, og han ser det endelig at han gjør både seg selv og gutten sin en stor bjørnetjeneste.. Det har vert hard overgang for sønnen da pappa fant ut hva han holdt på å å gjør. Kan ikke være lett å se at fireåringen i huset er mer selvstendig en 9åringen. :/

 

Anonymous poster hash: 40818...ffd

[♥Nemi♥]

Vet du, jeg ser stor forskjell på hvordan min lillebror hadde det sammenlignet med meg og storebror. Han er født 9 og 12 år etter oss, og vi lekte hele tiden ute. Lagde hytter, hoppbakker, spikka kniver og måkka snøhuler. Jeg var høyt oppe i trærne og lagde mange slengdesser over "farlige" stup. På sommeren var alle ungene på nesset ute og lekte politi og røver på svære områder. Vi må ha vært rundt 15 barn. Vi var sen 80, og tidlig 90tallsbarn.

 

Min lillebror har aldri vært i nærheten av å leke slik ute som oss. Ingen barn er ute i gatene. Han er 2000-modell.

 

Nå føler jeg at det er større fokus på ut-i-naturen igjen. Men ja, det skal jo være eu-godkjent alt sammen! Mange foreldre vil ikke la barna spikke, og lærer dem at sag er farlig. Så man har mye å jobbe med her. Mange barn får ikke lov å være med lengre, for det er trossalt kjappere for far å gjøre ferdig i garasjen om han er alene, og middagen vil man gjøre i et hattfokk for man er slitne, og da er det lettere å si nei til hjelpsomme barn.

Jeg lar min datter slå seg, for det er slik hun lærer. Når hun klatrer opp trærne, lar jeg henne finne ut av hvordan hun kommer seg ned også.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hvor dere finner disse barna?

Det er ikke slik her jeg bor. Men så klart, jeg bor på et tettsted utenfor en liten by. Hele kommunen har 12.000 innbyggere...😂 Jeg vet jo at ikke hele Norges barn vokser opp her.

 

Anonymous poster hash: 0d85d...667

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hvor dere finner disse barna?

Det er ikke slik her jeg bor. Men så klart, jeg bor på et tettsted utenfor en liten by. Hele kommunen har 12.000 innbyggere... Jeg vet jo at ikke hele Norges barn vokser opp her.Anonymous poster hash: 0d85d...667

Mitt inntrykk er at det er barn oppvokst i byen som er de verste. Men som sagt, det er bare mitt inntrykk!

 

Anonymous poster hash: 40818...ffd

[Fru vims]

Helt enig. veldig viktig at barna blir selvstendige. Har to selvstendige barn på snart 3 og 4 .5 år. Og har hele tiden hatt dette I bakhodet. Men samtidig så sender jeg de ikke ut alene, siden vi bor ved en trafikkert vei, Selv om jeg ikke overbeskyttter så tar jeg jo forhåndsregler.

[Anonym bruker]

Her vi bor har de laget myke underlag på alle lekeplassene. Sand er for farlig, må vite.

Jeg trodde at litt av "poenget" med å være barn var å lære av sine erfaringer. Moren min lot meg skjære et eple da jeg var rundt 7-9. Kniven skled og jeg kuttet meg kraftig i håndleddet. Vet du, jeg har aldri kuttet meg igjen! Det var stor lærdom i det for meg.

 

Mine barn får klatre i trær og fjell, og boltre seg rimelig fritt (Selv om jeg er hønemor ved at jeg alltid holder et visst øye med dem, selvfølgelig )

Det finnes en egen forskrift for lekeplassutstyr. Lurer på om høyder over 60 cm måtte ha en viss type underlag. Den kom allerede i 1996, ligger på lovdata.

 

Dette er egentlig et spennende tema. Barn skal hele tiden beskyttes. Det finnes en egen forskrift for lekeplassutstyr, og mange andre vestlige land har lignende offentlige føringer. Til tross for disse forskriftene har ikke antallet skader blitt redusert. Da kan man jo tenke at barna beskyttes mot sin egen utvikling, motoriske utvikling, utvikling av romfølelse som igjen kan forebygge matematikkvansker og mye mer.

 

Barn er nysgjerrige og har en utforskertrang, og vil derfor skade seg uansett. Hvilke høyder og dybder man føler seg komfortabel med varierer, men utviklingen hemmes når man ikke får utfolde seg. Barn vil sjeldent klarte høyere i treet enn at de kan komme seg ned igjen. Vi har et innebygd stoppinstinkt som får oss til stoppe til tross for denne trangen til å utforske.

 

DMMH gjorde en undersøkelser i norske barnehager. Økende press fra foreldre og media kunne i verste fall føre til at enkelte barnehager ikke lenger ville tenne bål, færre barn som kunne bli med på tur, forbud mot å klatre i trær, forbud mot å sykle i bakker og flere andre ting. 0,2% av ulykkene i de norske barnehager fører til usikker utgang og død.

 

Anonymous poster hash: 77780...2fa

[Anonym bruker]

Vel, nå er vel vår generasjon, den generasjonen med flest psykiske tilfeller i historien...andelen unge som mottar uføretrygd grunnet psykisk sykdom er enorm sammenlignet med vår foreldregenerasjon (!)

 

Mine barn har en veldig annerledes oppvekst sammenlignet med min egen. Vi bor midt i en by, så de får ikke være ute å leke alene før de har begynt på skole. Samtidig er de langt mer "street smart" sammenlignet med hva jeg var som barn. De får mye mer kulturelle impulser, og er mye mer sammen med oss foreldre. Vet ikke helt hva som er "best og verst".

 

Jeg tenker selvstendighet også i forhold til hvordan forholde seg til situasjoner. Mine barn blir lært opp til hvordan de skal opptre om de kommer bort fra oss, de kan nødnummeret, de klarer seg alene i opptil en halvtime fra de er 7 år, de klarer  å lage seg brødmat selv fra 5 års alder. Slike ting mener jeg er vel så viktig om ikke viktigere enn å "lære å slå seg....."

Anonymous poster hash: d85e9...b47

[Anonym bruker]

Vet du, jeg ser stor forskjell på hvordan min lillebror hadde det sammenlignet med meg og storebror. Han er født 9 og 12 år etter oss, og vi lekte hele tiden ute. Lagde hytter, hoppbakker, spikka kniver og måkka snøhuler. Jeg var høyt oppe i trærne og lagde mange slengdesser over "farlige" stup. På sommeren var alle ungene på nesset ute og lekte politi og røver på svære områder. Vi må ha vært rundt 15 barn. Vi var sen 80, og tidlig 90tallsbarn.

 

Min lillebror har aldri vært i nærheten av å leke slik ute som oss. Ingen barn er ute i gatene. Han er 2000-modell.

 

Nå føler jeg at det er større fokus på ut-i-naturen igjen. Men ja, det skal jo være eu-godkjent alt sammen! Mange foreldre vil ikke la barna spikke, og lærer dem at sag er farlig. Så man har mye å jobbe med her. Mange barn får ikke lov å være med lengre, for det er trossalt kjappere for far å gjøre ferdig i garasjen om han er alene, og middagen vil man gjøre i et hattfokk for man er slitne, og da er det lettere å si nei til hjelpsomme barn.

Jeg lar min datter slå seg, for det er slik hun lærer. Når hun klatrer opp trærne, lar jeg henne finne ut av hvordan hun kommer seg ned også.

Og samtidig, når vi leser om barn som har skadet seg alvorlig etter å ha lekt med kniv, eller blitt kidnappet, eller blitt borte, eller blitt påkjørt, gått gjennom isen, pådratt seg hodeskade som følge av aking... Da kommer hylekoret: hva i all verden gjorde et så lite barn alene/med kniv/i fjæra/på gata/i et usikra lekestativ/uten hjelm/flere samtidig på trampolina... Da har plutselig foreldrene opptrådd veldig uansvarlig.

 

Føler det blir så schizofrent det hele. Virker som om man romantisere gamledager, med lykkelige barn som løp fritt omkring, falt og reiste seg leende opp igjen mens de ble mer hardbarka for hver dag... Samtidig som man også tar innover seg realiteten om at barn faktisk kan skade seg alvorlig eller bli utsatt for mye dritt.

Tror foreldre flest prøver å balansere dette etter beste evne. Og selv om ikke alle tar nøyaktig samme valg på alle områder, så tror jeg barn flest kommer til å klare seg veldig bra. Er ingenting som tyder på noe annet. Barn i dag har også helt andre utfordringer enn for noen generasjoner siden, og altfor mange tvinges til å ta ansvar for ting de ikke er modne for enda.

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

[Anonym bruker]

Vel, nå er vel vår generasjon, den generasjonen med flest psykiske tilfeller i historien...andelen unge som mottar uføretrygd grunnet psykisk sykdom er enorm sammenlignet med vår foreldregenerasjon (!) Mine barn har en veldig annerledes oppvekst sammenlignet med min egen. Vi bor midt i en by, så de får ikke være ute å leke alene før de har begynt på skole. Samtidig er de langt mer "street smart" sammenlignet med hva jeg var som barn. De får mye mer kulturelle impulser, og er mye mer sammen med oss foreldre. Vet ikke helt hva som er "best og verst". Jeg tenker selvstendighet også i forhold til hvordan forholde seg til situasjoner. Mine barn blir lært opp til hvordan de skal opptre om de kommer bort fra oss, de kan nødnummeret, de klarer seg alene i opptil en halvtime fra de er 7 år, de klarer  å lage seg brødmat selv fra 5 års alder. Slike ting mener jeg er vel så viktig om ikke viktigere enn å "lære å slå seg....." Anonymous poster hash: d85e9...b47

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig.

Hvis det er sånn at barn mister eller får svekket noen egenskaper pga omgivelser/kultur/oppdragelse, så tror jeg de tar det igjen på andre områder.

Vi mennesker er ikke statiske, vi utvikler oss hele tiden. I så tilfelle blir våre barn den første generasjonen som ikke har utviklet seg

 

 

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

[Anonym bruker]

Mine barn får leke ute alene og slå seg. De sier i fra hvis noe skulle skje og de er alltid to eller fler. De er ofte og leker hos en nabo, men naboen (hun som hadde inspeksjon hos meg) lar ikke barna sine gå med til meg uten tilsyn av foreldrene. De får ikke lov å spise her om jeg griller pølser til alle barna i gata. Jeg ser at de blir lei seg for at de alltid må være hjemme. De vil så gjerne være med de andre, men får ikke gå ut av Hagen.

Alle de andre barna i gata løper fra hage til hage og koser seg hele dagen. Alle får leke på trampolinen til hus nr 10, alle får være i sandkassa til nr 8, og alle får leke i lekestua mi. Uavhengig av om familien som bor det er hjemme.

 

Om mine barn er mer selvstendige enn de andre.... Litt usikker. Men jeg er jo mye ute selv også og jeg ser at om et av barna som leker over alt skader seg, så samarbeider de, trøster, sjekker om det gikk bra, vurderer om det er nødvendig med en voksen (de voksne løper ikke til stedet så fort noen griner litt. Vi stopper opp og vurderer vi også). De barna som ikke får gå ut av hagen trenger ikke mer enn to små tårer så kommer mor eller far løpende. De rekker ikke å sjekke om det var vondt en gang før det er en voksen der. Jeg vil si at de barna som "løper fritt" er mer selvstendig nå. Om 20 år aner jeg ikke. Men jeg innbiller meg at overbeskyttende barn takler motgang dårligere.

 

Jeg har en søster som er 12 år yngre enn meg. Hun har ikke samme mor som meg. Hun var overbeskyttende og tåler i dag ikke det minste motgang før hun sier opp jobben/avslutter vennskap/bryter med familiemedlemmer. Vi 3 søsknene hennes flyttet ut før vi var 18, hadde jobb ved siden av vgs, hadde penger selv og trengte ikke foreldrene våre økonomisk. Vi er også høyere utdannet enn henne. Alle vi andre har høyskole/universitetsutdanning mens hun aldri fullførte vgs. I dag er hun 22, bor hjemme, tjener 10 000 i mnd (og synes hun tjener bra) får økonomisk hjelp av både foreldre og besteforeldre og "griner seg til viljen sin" konstant.

 

Jeg tror at jo mer barn får teste seg selv, jo mer vil de takle utfordringer og jo bedre vil de være bevisste på seg selv og mestring. Jeg mener ikke at man skal la barna være ute ukontrollert fra de kan gå, men la de få teste seg selv og stå heller med hjertet i halsen en liten stund før man griper inn og veileder eller fjerner fra en situasjon.

 

Dessuten. Argumentet at de eldre alltid har klaget på yngre generasjoner.... Vel. Her er det ikke besteforeldre som mener at barnebarna er overbeskyttet, men deres egen foreldregenerasjon som faktisk mener det.

 

Anonymous poster hash: d77bc...4bd

[Anonym bruker]

Jeg har en jobb som innebærer kontakt med ungdommer, hovedsaklig i midten/slutten av tenårene. Min erfaring er at de blir mindre og mindre selvstendige, foreldrene ordner det meste for dem og krever ofte fullstendig kontroll over podens gjøremål. De blir kjørt hit overalt og får det meste lagt i hendene.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at foreldrene ikke skal bry seg med hva ungdommen driver med, men jeg synes en 16/17-åring bør kunne ordne opp med div timeavtaler o.l uten å måtte konferere med foreldrene.

I tillegg merker jeg en stor forskjell på de som kommer fra byen og de som er fra distriktet, i distriktsungdommens favør. Disse har ofte fra tidlig alder bidratt i div praktiske gjøremål og vært nødt til å ta mer ansvar.

 

Dette er selvfølgelig ingen vitenskaplig undersøkelse, kun min personlig erfaring, men jeg synes at utviklingen i denne retningen har vært merkbar bare de siste ti årene...

 

Om det er en direkte sammenheng mellom alle

Enig i dette. Jeg har venner som reagerer med "sjokk" når jeg sier at datteren min måtte begynne å vaske klærne sine selv da hun var 10, at hun må rydde, støvsuge og vaske soverommet sitt UTEN å få betalt for det. At hun må tjene penger ved å "jobbe" for meg og at hun må ta bussen eller gå dit hun skal.

De reagerer også på at 5 og 7 åringene har ansvar får å holde orden på eget rom og at de MÅ hjelpe til på vaskedagen som er på lørdager fra 10-11.30. Etter dette er gjort kan de gå ut. Men dette er visst alt for mye å kreve av barna... Vel... Min viktigste oppgave som mor er å forberede barna på livet de skal leve etter de har flyttet ut. Det er tross alt der de skal leve det meste av sitt liv. Hvis jeg kommer på besøk for å drikke kaffe og skravle i stedet for å vaske klær og støvsuge så har jeg gjort jobben min:)

 

Vi bor forresten skikkelig på bygda.

 

Anonymous poster hash: d77bc...4bd

[Anonym bruker]

Hvis denne tråden er representativ for gjennomsnittet så virker det i hvert fall ikke som vi får en generasjon med uselvstendige voksne

 

Anonymous poster hash: 64f18...b01

[Anonym bruker]

Foreldre kan ikke la barna utfolde seg lengre for da blir det barnevernsak ut av det.

 

Ene naboen min ble meldt til bv for at ungene hennes klatret i trærne i hagen. Hun som meldte var forresten lærer og mente at foreldrene var uansvarlige og  ikke burde klatre i trærne da de kunne falle ned og skade seg.. Det ble faktisk sak av det også. Ente med at naboen sagde ned trærne for ungenes skyld...

 

Tviler på at dette hadde skjedd på 80 og tidlig 90 tallet.

Anonymous poster hash: 61b1e...d16

[Frøken Ubesluttsom]

 

Husker ikke hvilket seminar jeg hørte det på, men er sosionom og jobber med barn og risiko, så det var i den sammenhengen...

 

Barna som tilhører "curling-generasjonen" sliter med å vurdere risiko når de blir eldre. Fordi de ikke har fått prøve og feile, slå seg og lære av  det, så skjønner de faktisk ikke hva som er farlig og ikke, hva som gjør vondt, og hvordan deres handlinger kan påvirke dem selv og andre. Det er ikke bare å si at det er klart de kan/vet, det er jo logisk. Det er ikke logisk om man aldri har lært at det er sånn.

Ser man på tv at man kan slå noen igjen og igjen og igjen, og aldri har erfart på kroppen å slå seg kraftig å få vondt, eller hvor lite som skal til for at man kan bli skadet, så forstår man heller ikke hvor stor skade man kan påføre andre gjennom feks slag og spark...

 

Synes det er bekymringsfult at vi pakker oss selv og våre søte små inn i vatt og skjermer dem mot alt som er vondt og vanskelig. Da går man glipp av viktig lærdom som man faktisk trenger når man blir stor/voksen, og gjennom oppveksten.

Barna våre trenger å prøve og feile, de trenger å falle og slå seg og gjøre egne erfaringer, så må vi som voksne være der med dem, støtte dem, veilede dem og fortelle dem hva som er litt farlig/vondt, hva som er veldig farlig/vondt, og sammen lære dem hvordan de bør føre seg i den verden de lever i i dag, og skal leve i som voksne

 

Anonymous poster hash: d1d93...d8a

 

Dette er jo en viktig faktor i det å være selvstendig. Risikovurdering.

 

[Frøken Ubesluttsom]

 

Vel, nå er vel vår generasjon, den generasjonen med flest psykiske tilfeller i historien...andelen unge som mottar uføretrygd grunnet psykisk sykdom er enorm sammenlignet med vår foreldregenerasjon (!)

 

Mine barn har en veldig annerledes oppvekst sammenlignet med min egen. Vi bor midt i en by, så de får ikke være ute å leke alene før de har begynt på skole. Samtidig er de langt mer "street smart" sammenlignet med hva jeg var som barn. De får mye mer kulturelle impulser, og er mye mer sammen med oss foreldre. Vet ikke helt hva som er "best og verst".

 

Jeg tenker selvstendighet også i forhold til hvordan forholde seg til situasjoner. Mine barn blir lært opp til hvordan de skal opptre om de kommer bort fra oss, de kan nødnummeret, de klarer seg alene i opptil en halvtime fra de er 7 år, de klarer  å lage seg brødmat selv fra 5 års alder. Slike ting mener jeg er vel så viktig om ikke viktigere enn å "lære å slå seg....."

 

Anonymous poster hash: d85e9...b47

 

Er det flere psykisk syke nå enn før? Åpenheten rundt psykisk sykdom har blitt større. Er ikke så Skambelagt nå som for bare ti år siden. Flere som oppsøker lege pga det. Så da er det logisk at flere blir sjukmeldte/trygda pga det.

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du synes det er en dum ting, men da kan vel du gjøre noe med det? Vi har egen hage med spikre, planker og sager tilgjengelig. På hytta er huskestativet satt opp litt uti "bushen", ramler du av kan du treffe en sten. 4 åringen får spikke som de andre. Skolebarna får være litt alene hjemme. Snart 8 åringen begynner bli så flink med tall og lesing at han tenker jeg begynne sende på småærender i butikken i sommer. Unger kommer og går, de fikser seg mat selv og låser seg inn om de finner huset tomt. 4 åringen slipper jeg ut alene for å leke. De får sove i telt i hagen, men har så langt ikke turt gjøre det uten en voksen. De har sovet i gapahuken, tent bål osv osv

 

Jeg ønsket å gi mine barn denne oppveksten og tilrettela derfor for det. Det kan vel alle gjøre?

 

Anonymous poster hash: 65f65...0e9