Krangler dere mye?

[Anonym bruker]

Jeg føler at alt har gått i stampe mellom meg og mannen min. Det er kort vei fra god stemning til krangel. Vi som aldri kranglet før, og syntes synd på de parene som gjorde det - vi er nærmest ikke venner lengre.

 

Krangler dere mye i heimen, og når er det egentlig like greit for barna at mor og far skiller lag?

 

Som om det ikke er nok har en venn fra fortiden kommet inn i livet mitt. Det er ikke snakk om at noe vil skje mellom oss, men jeg suger til meg oppmerksomheten fra ham. Endelig noen som ser meg slik jeg var Vi har begge familie, og han ville aldri vært aktuell som ny partner, men likevel drømmer jeg om ham, særlig når det hår dårlig mellom meg og mannen.. :(

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

[Anonym bruker]

Ingen?

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

[Anonym bruker]

Akkurat samme her. Vi har aldri kranglet tidligere. Men nå siste året har ting egentlig snudd helt om. Vi har vært sammen i 11 år og har to barn sammen.

Men alt kan lages dårlig stemning av. Om noe kan tolkes negativt så gjør vi det, både jeg og han.

Jeg lurer egentlig og på når nok er nok.. Vil jo helst at ungene skal slippe å vokse opp i to hjem, men til hvilken pris?

 

Anonymous poster hash: 94700...1f6

[Anonym bruker]

Vi krangler sjeldent/aldri, men er i en fase der vi kan "snappe" litt mer til hverandre og være uenige og frustrerte på hverandre. Vi er likevel flinke til å høre på hva den andre sier, og forsøker begge to å unngå å irritere seg over bagateller. På den måten unngår vi skikkelig krangling.

 

Dersom det blir for mye krangling, ville jeg virkelig anbefalt parterapi el. før dere går så langt som til skilsmisse. Det er ikke uvanlig at parforhold har bølgedaler, og da må en jobbe for å komme seg opp igjen - sammen!

Anonymous poster hash: e5ef0...78f

[Anonym bruker]

Akkurat mine tanker.

 

Vi har det jo fint sammen store deler av tiden, vi to og barnet. Men då har vi store kommunikasjonsproblemer. Og da er det gjerne vanskelig å holde krangelen unna til at barnet er lagt

 

Jeg vil bare ikke våkne opp om ti år, gammal og sliten midt i et dårlig forhold.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

[Anonym bruker]

"Akkurat mine tanker" var til 1f6.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

[Gjest]

Det går i perioder her. Når jeg er sliten & lei, er lunta meget kort noen ganger.

[Anonym bruker]

Jeg har foreslått parterapi. Han vil ikke. Mener vi Jan klare å fikse ting selv. Jeg tror ikke det. Det ligger så mye bitterhet under overflaten at vi anklager hverandre for alt.

 

Sexlivet suger jo som en konsekvens, og jeg drømmer om denne andre mannen - som jeg egentlig ikke vil ha for noen annen grunn enn at det er ukomplisert å være sammen med ham

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

[Anonym bruker]

Få hjelp. Jeg og samboeren var farlig nær et brudd, vi klarte nesten ikke å se på hverandre uten å krangle. Helgene var et mareritt, vi kunne rett og slett ikke være sammen uten å kjefte på hverandre. Siste utvei var familievernkontoret, der har vi vært tre ganger nå, og vi merker stor bedring. Jeg vet ikke akkurat hva som gjør det, vi er fortsatt uenige om nesten akkurat de samme tingene. Men jeg klarer innimellom å le når han vitser, vi kan kysse innimellom og vi klarer å snakke om tingene uten å klikke totalt. Vi har også innrømmet en del ting overfor hverandre, blant annet kan jeg si at jeg maser så mye om ting fordi jeg føler at jeg må være den fornuftige, da kan han innrømme at han "trosser" overfor meg fordi jeg maser. Det at vi kan fortelle hverandre om disse tingene, gjør at vi skjønner mer av hva den andre tenker og føler og hvordan og hvorfor den andre reagerer på det den ene gjør.

Det er vanskelig å leve sammen, spesielt etter at man får barn. Men jeg prøver å holde fast på tanken av at de samme problemene er der ved et brudd, det blir bare enda vanskeligere å samarbeide.

 

Og vær så snill, ikke fall for fristelsen med han andre. Det vil gjøre ting så innmari mye verre. Konsentrer deg heller om å vise samboeren din hvorfor han falt for deg en gang, da vil han garantert behandle deg på en måte som får deg til å føle deg slik som "den andre" gjør nå! Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 50937...e28

[Anonym bruker]

Akkurat mine tanker.

 

Vi har det jo fint sammen store deler av tiden, vi to og barnet. Men då har vi store kommunikasjonsproblemer. Og da er det gjerne vanskelig å holde krangelen unna til at barnet er lagt

 

Jeg vil bare ikke våkne opp om ti år, gammal og sliten midt i et dårlig forhold.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

Nei akkurat! Jeg tenker det samme... Men samtidig.. Dette er kanskje normalt i ethvert parforhold som har vart noen år? Vil kanskje tro at det ikke blir noe bedre med en annen etter like mange år som vi har vært sammen.. Men klarer ikke helt å slå tanken fra meg om et lykkeligere samliv..

Ja, det er noe man må jobbe for, sammen! Men det er enklere sagt enn gjort føler jeg..

 

Anonymous poster hash: 94700...1f6

[SnekkerPelle]

Krangler i perioder.

[Anonym bruker]

Jeg har foreslått parterapi. Han vil ikke. Mener vi Jan klare å fikse ting selv. Jeg tror ikke det. Det ligger så mye bitterhet under overflaten at vi anklager hverandre for alt.

 

Sexlivet suger jo som en konsekvens, og jeg drømmer om denne andre mannen - som jeg egentlig ikke vil ha for noen annen grunn enn at det er ukomplisert å være sammen med ham

 

HI

 

Anonymous poster hash: e5f2c...fb0

Men nesten alle parforhold har sine bølgedaler, og det er jo da man virkelig får satt forholdet på en prøve. Jeg tror ikke noen par alltid er veldig lykkelige uten noen form for innsats. De parene som har det godt sammen i tiår etter tiår, er de som jobber for det. Gode forhold kommer ikke av seg selv. Men det er klart, man må jo vøre to for å ville bedre forholdet. Dersom mannen din ikke vil prøve å få ting bedre, blir det vanskelig.

 

Noe dere kan forsøke, men da må dere ville det begge to, er å ha en lang og skikkelig samtale uten barna tilstede (evt. på kvelden) der begge får anledning til å si alt de føler uten at den andre avbryter. Dette krever mye av dere, spesielt å være stille når den andre snakker, men det er viktig! Bli også enige om å formulere dere slik at dere ikke skylder på den andre. Ikke si f.eks. "Jeg blir så sint fordi at DU alltid...", si da heller "I xx situasjon blir JEG frustrert og lei meg fordi JEG føler...". Dere må rett og slett ha en ordentlig oppvasksamtale, og det kan dere gjøre uten en terapeut også, men da må dere være enig om "reglene" for hvordan samtalen skal forløpe før dere starter.

 

Anonymous poster hash: e5ef0...78f

[Frøken Ubesluttsom]

Vi krangler ikke. Men vi kan egle, diskutere og være sur på hverandre/i dårlig humør. Er vi slitne kan vi begge "glefse" (i mangel på et bedre ord) litt til hverandre...

 

Men vi  kommuniserer greit og har det veldig bra sammen.

[Anonym bruker]

Ja. Har bodd sammen i 11 år. Hatet trynet av hverandre, helgene var spesielt pyton. Tok neste ett år...Skilsmisse var en økonomisk umulighet...Og løsningen ble- finne veien til å bo sammen. Omtrent samtidig gikk vi veldig lei av all kranglingen, og hvordan det påvirka humøret, helsen osv. Vi krangler betydelig mindre nå, og atmosfæren er MYE bedre i heimen...Det som mest trist at man aldri blir nyforelska igjen, og livspartner får litt annen betydning nå :/

Anonymous poster hash: 57fb6...59e

[Anonym bruker]

I perioder så har vi kranglet enormt.. Første tiden var det jo lite av det, så hadde vi masse krangling veldig lenge (ikke hver dag, men flere ganger i måneden).

 

Så hadde vi et år eller to hvor vi nesten ikke kranglet og ting føltes mye bedre.

Men plutselig er vi tilbake igjen til det samme. Vi har ikke voldsomme diskusjoner så ofte nå, men det blir fort glefsing og sånt.

 

Ser dessverre ikke ut som at det kommer til å vare for vår del. (Ikke pga krangling i seg selv da, men fordi vi er for ulike og det er nok grunnen til all denne kranglingen).

Anonymous poster hash: c9230...ed6

[♥Nemi♥]

Vi er veldig ulike, men veldig like på stahet og hvor kort lunten vår er. Dårlig combo! Men etter x antall år har vi greid å lære oss til å ikke krangle så mye som før :-)

[Anonym bruker]

Krangler vel egentlig aldri, ikke som jeg har fått med meg ihvertfall. Men, når det ligger litt irritasjon i luften så er det lett for at det svinger veldig. Men vi er enig der og da om å være uenige, legger det fra oss og tar det om kvelden igjen. Og da er alt bra. 

Anonymous poster hash: a87b5...f1c

[Anonym bruker]

Vi krangler mye, snapper til hverandre hver dag stort sett, henger oss opp i bagateller og lager en stor sak ut av lite. Og dette skjer i gehør av barna. Dessverre.

Vi har hatt gjennomgående kommunikasjonsproblemer fra år 2 i forholdet, nå har vi vært sammen i 8 år, så man kan si at etter 6 år er man rimelig drittlei av å være i et rævva forhold mtp kommunikasjon og diskusjoner.

 

Jeg vet at vi aldri kommer til å vare livet ut, jeg bare venter på den rette anledningen til at vi kan avslutte. Men jeg ønsker heller ikke vente for lenge, for sønnen vår har allerede begynt å vist effekt av denne evinnelige kranglingen. Jeg er ikke lykkelig, og hvis jeg spør samboeren så har han det helt greit. Det skjønner jeg iallefall ikke, for hvordan er hans forhold dersom han skulle plutselig hatt det dårlig? Jeg synes vi har det dårlig.

 

Vi har knapt sex, jeg har mistet følelsene og tenningen på han, jeg føler at han er mer som en irriterende barnslig lillebror enn kjæreste og livspartner. Vi bare bor sammen og fungerer som henholdsvis vaskehjelp/mamma og livsnyter/pappa. Ikke særlig å trakte etter med andre ord.

Anonymous poster hash: c3cf2...65a